Partilokalet – det var hjemmet mitt

– Far satt i byggekomiteen da de skulle reise losje Åsgårdsrei på Greåker. Senere kjøpte partiet huset og der var jeg økonom i 22 år. Det ble fortalt at Greåker Arbeiderforening ble stiftet under det store kastanjetreet på bakken hjemme der vi unger hadde lekeplassen vår om sommeren.
Ingeborg Sørensens røtter til både arbeider- og avholdsbevegelsen er grofaste. Og da Ingeborg feiret 85 år her forleden, møtte selvsagt en delegasjon fra arbeiderungdomslaget opp for å hylle veteranen – medlem fra året 1921.

 

Ingeborg fortsetter: – Jeg vokste opp på en liten plass kan vi vel kalle det, nedi dalen her, vi hadde to kuer, Rosa og Litago, sauer og katt. Faren min, Johan Teodorsen Dalen, arbeidet i fjellet, hogg knaster og gatesten. Bare 39 år gammel fikk han et stenstøt i hodet. Det ble hjernebetennelse og han døde. Jeg kan aldri glemme faren min, han er liksom innpå meg hver eneste dag. Jeg husker de bar ut kista, med Greåkermusikken og stenhuggerforeningsfanen foran.

Vi la avdragene på bøssa

– Så satt mor igjen da – med 6 ukonfirmerte barn. Mor klarte det, hun var flink med hendene og tok imot søm hjemme. Om høsten gikk hun rundt og tok opp meien på storgårdene.

Guttene, han Sven, Anker, Johan, Sverre og Kristian, tok seg arbeid i fjellet fra de var ganske små – de slo kilehøl og de slo knaster. Jentene, Gudrun, Aslaug og jeg sjøl, hjalp mor hjemme. Vet du forresten, at jeg kløvde sten og slo kilehøl sjøl da jeg var jentunge. Gutta hadde alltid noen bor stående borti skjulet. Så satte jeg bleien nedi og kløvde stenen så fint. Folk gjorde store øyne.

Jeg kan aldri huske vi led noen nød – men hver eneste tiøring vi hadde til overs, havnet på bøssa øverst i skapet. Det var til avdragene på gjelda på huset. Men så kunne mor en dag legge siste avdraget på bordet til banksjef Rostad nede på Greåker.

Søndag konfirmert og mandag på jobb

En dag var det å begynne på Greåker skole på samme trepult som Arna Johansen oppe fra festningen og Inga Hoel bak kateteret. Hjemme var det å lese lekser i lyset fra parafinlampa – til vi fikk elektrisk lys i 1911. Jeg husker ennå hvor pent det var, med det klare lyset fra lampa på hjørnet utover den hvite snøen.

Noe annet som gjorde inntrykk? Det må vel være 17. mai da, når vi trasket og gikk den lange veien om Sannesund til festgudstjenesten i Tune kirke.

Etter skoletida var det rett i arbeid. Ja, arbeid hadde vi forresten hatt i skoletida og – da dro vi på unger og fikk noen øre for det av foreldrene. Men nå ble det heldagsjobb og vel så det som tjenestejente hos en familie nede ved elva. Jeg ble konfirmert på søndag og møtte opp på jobb på mandag. Betalinga? Det var ti kroner måneden og kosten.

Vi sang i kor, skredderen og jeg

– Men etter noen måneder fikk han Anker, broren min, høre at skredder Fjellberg på Greåker trengte hjelp. «Kan du ikke ta søstra mi, hun er flink til å sy, fikk beste karakter i søm på skolen», sa han. Fjellberg sa ja, jeg ble sittende på en taburett og sy vester og bukser i en fem års tid. Fjellberg sjøl, mesteren, satt på bordet med bena i kors og sydde jakker. Fjellberg var en snill mann, et prakteksemplar av en sjef, han var religiøs og lærte meg en masse sanger og salmer. Og så satt vi da der på hver vår plass og sang og sydde.

Dresser av flneste blå kamgarn, han var en dyktig skredder, Fjellberg, de satt som de skulle, med hvit skjorte og slips til ble gutta rene filmstjerner. Konfeksjonen i dag tåler ikke sammenligning!

Inn i rekkene!

Hvorfor jeg ble med i ungdomslaget? Hva tror du? Kanskje fordi jeg var så glad i å danse og i losjen var dans forbudt – vi måtte leke dansen. Nei, jeg tøyser, det var nok andre grunner også. Kanskje det var fordi jeg var så glad i å lese – det var vi forresten alle hjemme. Far holdt Smaalenenes Socialdemokrat. Og så kjøpte guttene, han Sven og Anker, Vår Tid ifølge. Der var det mange humoristiske fortellinger. Og Bømetidende – nå heter det Barnebladet Magne – det bandt far inn. Jeg tror at Tullemor Roen ennå har et par av årgangene.

Og så var det bokhylla til far – vi unger kunne låne så mye vi ville – men far sa: «Ingen fettflekker i boka!» To romaner husker jeg godt, «Arne Nordheim» het den ene, «Svartskogættens arv» av Eilert Sundt, den andre.

Mange er døde og borte

– Det var samhold og kameratskap i Greåker Arbeiderungdomslag der jeg var med i 1921-27. Mange av den gamle garde er døde og borte: Sven, bror min, Elof Strand, Arthur Andreassen. Men ennå lever gamle ungdomslagsgutter: Sigurd Hotvedt, Vilhelm Simensen, Arne Pettersen. Og så jentene da: Agda, kona til Sven, Marta Andreassen, Tora Pettersen og mange, mange flere.

Før partiet kjøpte Åsgårdsrei, hadde vi møtene i den små salen i Folkets Hus på Greåker. Det kunne være foredrag: Hans Hansen og Nils Hønsvald tok ofte turen nedom Greåker. Eller mer langveisfarende folk. Jeg var med og tok mot Augusta Aasen, mor til Ame Paasche Aasen på Greåker stasjon, hun skulle holde foredrag i Folkets Hus. Litt senere leste vi at hun var død, drept ved en ulykke på en flyplass utenfor Moskva.

Vi studerte og vi danset

– Du lærte mye i ungdomslaget. Vi drev lenge og studerte hvordan herredsstyret ble valgt og hva de drev på med. Møteledelse og taleteknikk sto ofte på programmet. Eller et kort foredrag om arbeiderbevegelsens historie. Etterpå ble det tid til brikkespill og en svingom før vaktmesteren stengte dørene sånn kvart på elleve. Nils Nilsen «Kokk» var flink på trekkspillet. Eller han Aakervik med den røde gitar – han begynte å være utpå den tiden.

Eller Isak Johnsen, han vil jeg kalle perla på Greåker. Var det større fester, så spilte greåkermusikken. Senere fikk vi vårt eget lille orkester: Villy Karlsen på trekkspill, Einar Olsen på gitar, Magnus Pettersen på trompet og Rolf Strand på fiolin. De ble riktig flinke, jeg husker melodiene den dag i dag: «Til det glade Wien jeg drar … »

Ut på agitasjon

– Ikke så sjelden dro vi ut og agiterte – det var gjerne i forbindelse med valgkampen, det. Jeg har forresten klistret opp mange valgplakater med «Hele folket i arbeid» rundt på lyktestolpene på Yven, Tindlund og Greåker, jeg. En dag sier Elof Strand: «Jeg skal holde valgforedrag på Solli – du har så mange morsomme bøker og blader, kan du ikke finne et morosamt stykke å lese opp?» Vi dro i vei. Først la Elof ut om Nygaardsvold og kampen mot arbeidsløsheten og så var det min tur. Og gubbene på Solli klappa i alle fall, det var mest eldre folk der oppe, og jeg neia vel unnselig!

Barnetog og voksentog og folkefest

– 1. mai var høydepunktet. Da smalt det oppe i fjellet klokka halv syv. Det var onkel August Nordal som salutterte for dagen og heiste flagget til topps.

Klokka ti gikk barnetoget. Der var jeg med fra jeg kunne stabbe og gå. Noen sto vel på fortauet og lo: «At du vil gå med der, du!» Jeg overså dem, regnet liksom annerledes, inni meg var det jeg som lo av dem. Så gikk det slag i slag. Voksentog som endte på torget med tale for dagen og så stor folkefest i Folkets Hus. Da spilte Wallstrøms trio, da var musikken helprofesjonell.

Økonom for hus, lys, brensel

– En dag i begynnelsen av 30-åra sier Anker, mannen min: «Se, her står det i bladet at de søker en økonom i partilokalet». Jeg hadde gifta meg i 1930, med Anker, sjåfør og Fredrikstadgutt.

I mange år hadde han arbeid på Sarpsborg mekaniske verksted. Jeg fikk jobben og med den en pen to værelses leilighet i annen etasje over storsalen, og fullt lys og brensel. Men du måtte sannelig arbeide også – vaske hvert eneste rom hver eneste dag og om vinteren fyre i den svære koksovnen som sto midt i storsalen. Men køl og ved bar alltid Anker inn – det slitet var jeg i alle fall spart for. Så kunne jeg være med kokka, fru Nordal, tanta mi, når lag og foreninger skulle ha ordentlig festaften med skinkestek og surkål. Da dekket vi langbord i storsalen, på parkettgulvet, mellom de fine ekemalte stolpene på hver side av salen. Og på veggene hang bilder av veteranene: Moeskau hang der, far min likeså, Larsen og hele familien Pettersen fra losjen.
Etter krigen kom bildet av Hansteen og Wickstrøm opp på veggen.

Og så førte jeg regnskapet – utgifter og inntekter – det kostet 8 kroner å leie storsalen, 5 kroner å leie lillesalen. Regnskapsførselen hadde jeg 100 kroner året for. Du skjønner, jeg måtte ha betalt for det , for da kunne de arrestere meg hvis det var begått underslag i kassa! Men arrestert ble jeg nok aldri.

Hele uka var huset i bruk, om vinteren rakk rommene aldri å bli kalde. Mandag hadde vi en tid en bryteklubb, med Hans Kalnes som sprekeste gutten på matta, på tirsdag var det ungdomslaget, onsdag var det losjedag, torsdag sangkoret Klang, fredag hadde Jern og Metall kontor i lillesalen, og lørdag og søndag hadde foreninger og lag alle slags fester og tilstelninger. Du kunne være ganske sliten når du lukket dørene etter de siste gjestene klokka tolv på søndagskvelden

En tysker høyt til hest

– Så kom krigen, og partiet og ungdomslaget ble forbudt, ja, det var såvidt sangeme og musikken hangla seg gjennom. I aprildagene i 1940 flkk jeg første gang herrefolket på besøk – jeg husker det så klart, en tysker kom ridende inn på tunet foran lokalet, han sang mens han red. Sangen og hesten var pene nok – men jeg skjønte nok: Han der oppe, vi her nede. Tyskerne ble noen dager, de hadde stående en hel sekk kaffe utafor døren til storsalen og slo en spiker i veggen og hengte en halv okseskrott på den. Spikeren ble stående i veggen i mange år.

Neste gang var det Waffen SS som kom – de snakket like godt norsk som du og jeg. «Er ikke fruen angst», sa de da flyalarmen hylte en måneskinnskveld. «Nei», sa jeg, «jeg er ikke angst – her er det så mange som passer på meg». Da slo de seg på låra og lo så de skrek: «Det var virkelig en dum kone!»

Men du kunne få hyggelig besøk. En dag står to unggutter i døra: «Kan du huse oss i natt, vi skal videre til Sverige og England». De overnattet i kottet mitt, kanskje de forstyrret linerla som år etter år pleide å bygge redet sitt i kottvinduskarmen.

Flaggene kom fram fra sagmøla

– I 1945 forsvant herrefolket fra Greåker. Så skulle vi feire 17. mai i et fritt Norge. «Det blir trist i år», sier han Sven til Agda, «ingen flagg å pynte partilokalet med». – Visst har vi flagg, sa jeg. Så dro vi opp på loftet og grov fram flaggene fra møla på ruloftet der Anker og jeg hadde gravd dem ned i 1940.

Og flaggene kom opp, mange ganger, helt til de rev ned hele partilokalet. Det er utviklingen, sa de. Jeg synes det var trist, jeg, du ble patriot etter hvert når det gjaldt det lokalet, det ble liksom hjemmet ditt – og ikke bare fordi du bodde der med mann og barn i 22 år.

***

Svært mange husket veteranen Ingeborg Sørensen på åremålsdagen – med hilsner, med blomster og gaver. Ingen glemt og ingen nevnt: Ingeborg sender en stor takk tilbake!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986