Roy Fox, Snappy Boys og Wallstrøms trio

Gutter i blådress, med vannsleik – jenter i penkjole, med permanentkrøll.
På podiet svinger Arne Wallstrøm trekkspillet og Tiger Rag får lysekronene til å riste.
Her forteller trekkspillvirtuosen fra musikklivet i Sarpsborg i 1930- og 40-årene – fra barne- og ungdomsår i stenhoggermiljøet på Hvaler, og fra turneene blant de norske politisoldatene i Sverige under siste krig.

En aprildag i 1940 ligger en kar på knærne i snøslapset på Nipebrua og tenner lunta som snart skal sende hele bruspennet til himmels. For anledningen er trekkspillet byttet ut med maskingeværet. Etterpå, med 15 kilos pakning kommer han seg vekk over isen, går gjennom en to, tre ganger før han endelig når tørt land. Noen dager senere avslutter han, sammen med mange andre andre, felttoget i en interneringsleir i Sverige. Her fortsetter den avbrutte musikalske karrieren med et lite trekkspill lånt av en vennlig svensk lotte.

Trekkspillmusikken bidrar til å hjelpe på humøret i utlendigheten – denne lange, triste, bitre sommeren i 1940. Det hender at gutta stemmer i med: «Du gamla, du fria, du svikfulla bror … »

Arne Walstrøm, for han er det, er en av de du må ha med når du dukker ned i det rike revy- og musikklivet i Sarpsborg i 1930- og 40-årene.

Onkel hadde et lite trekkspill

– Men egentlig startet det på Hvaler, sier Arne. – Mor og far døde i spanskesyken da jeg knapt var tre år gamme!, og så havnet jeg altså hos en onkel som var stenhogger og bodde på Vesterøy. Onkel hadde et trekkspill – et lite klenodium av en Grelanka. Så satt jeg da på gulvet, 7-8 år gammel, dro belgen og prøvde knappene. Bestemor ga lov og passa på for onkel skulle ikke vite at guttungen hadde fått fingrene i helligdommen.

En dag kom gubben uventet hjem – blodig og fæl i ansiktet. Resten av en ladning hadde gått av i utide. Men han må ha blitt bløthjerta av smellen – for etter det fikk jeg spille i vei så mye jeg bare lystet og et par år senere lå spillet under juletreet.

Det var andre musikanter på Vesterøy – et 10-12 manns blæseorkester, ja, det var mannsorkester, jeg 12-åringen, blåste fløyte sammen med stenhoggergubber på 50-60 år. Instruktøren kom en gang i uka utover fra Fredrikstad – de hadde slike fine oppnavn: jeg husker både «Påsan» og «Kærse».

Tubaen blåste ut parafinlykta

Øvelsene foregikk på kjøkkenet hos en av karene. Parafinlampa sto på bordet og hver gang tubaen tok en bestemt, dyp tone, blåste lyset ut. Fyrstikkesken lå alltid klar ved siden av.

Og på Vesterøy tjente jeg mine første penger på musikken. Satt med trekkspillet på gressbakken en hel første – eller var det 17. maikveld og lot Kvesarvalsen klinge utover vannet – mens gutta i orkesteret lå borte i buskene og lot drammen smake. Og til slutt klaska Anker Olsen tre blanke kroner i neven min. Jeg hadde forlangt fem.

Arne Wallstrøm blir ennå noen bame- og ungdomsår på Vesterøya. Hovedbeskjeftigelsen var å være kilegutt hos stenhoggerne – til en betaling av 5 øre hølet – det kunne bli 20 høl på en dag og en dagslønn på én krone av det.

Men så en dag i 1937 setter han kursen for Sarpsborg, kanskje det var muligheter for et bedre betalt arbeid oppe under fossen?

– Men arbeid var ikke å få. Du kunne få litt nødsarbeid innunder jul – veien her nede i Glengshølen har jeg vært med på å bygge.

Muntre musikanter – tur-retur Roa

– I stedet ble det å forsøke å satse på musikken, utstyrt med et Regal trekkspill, kjøpt i Oslo for 200 kroner.

Thure Forsberg og Robert Normann har jo fortalt om tiden som gårds- og gatemusikanter. Selv spesialiserte jeg meg på togene, sammen med min gode venn og medspellekant Osvald Syversen, på gitar.

Det kunne bli penger av det når vi satte i gang med «Dra til sjøs» så det ljoma i kupeveggene. Lovlig? Du, Osvald hadde et særlig strøk på konduktørene så det skjedde sjelden at vi direkte ble hevi av. Dessuten hadde Osvald sitt eget patent – et hakk i pipa si, slik at han kunne åpne dørene mellom andre og tredje klasse som var låst den gang. Vi så å si overskred klassegrensene med musikken vår…

Best var det på påsketogene. Vi dro med morratoget til Roa, spilte og sang hele veien for påsketuristene og tjente penger som gress. Vi kunne dra frem og tilbake flere ganger på dagen – avsluttet på hotell Royal ved Østbanen, jeg kan ennå se bordet på rommet foran meg: med et fjell av 10- og 5- og 2- og 1-ører

Det svingte i Sarp i 30-årene

Senere blir Arne Wallstrøm mer bofast i distriktet, får spillejobber både hist og her. Musikklivet var rikt i 30-årene i Nedre Glomma-regionen. Velklingende orkestre med fantasifulle navn: Roy Fox, Spanny Boys, Edderkoppen – bygdedans på lokalet og jazzaftner i Folkets Hus.

– Jeg husker første gang jeg skulle opptre offentlig for alvor – det var på lokalet på Kilevold. «Trekkspillvirtuosen Arne Walstrøm» sto det på plakaten. Hadde jeg visst at Robert Normann og Sverre Samuelsen satt på første benk, så hadde jeg rømt til skogs – for det var gutter som visste hva musikkvirtuosbetegnelsen sto for.

Men jeg besto vel prøven, for det ble flere spillejobber og med tiden eget orkester: Wallstrøms trio, jeg sjøl på trekkspill, Osvald Syversen på gitar, Odd Henriksen eller Henry Tønnesen på fiolin eller trompet. Grønne jakker med svarte silkeslag – du verden for en stil!

Det er vel ikke det danselokale her i distriktet hvor vi ikke har spilt: Festiviteten, Folkets Hus, Kilevold eller lengre ut i distriktet: Svalerødkilen, Slitu, Askim, Mysen.

Vi dro av gårde til jobben i drosje – de færreste eide privatbil den gangen. Instrumentene gikk fint ned i bagasjerommnet, elektronikk manglet i de åra – jeg husker i den første tida så sang vokalisten i en diger ropert!

Men tangoen, foxtroten eller one step’en klang fint likevel, og folk var vel stort sett fornøyde – enten de kom for å danse eller slåss.

Noen danset og noen slåss

– Særlig Gautestad var et slagsmålsted – hvor fabrikkarbeidergjengen fra Øya tørnet sammen med de svære bondeguttene fra Rakkestad. Da gjaldt det å holde hardt på instrumentene.

Husker en Øya-gutt – en liten tass som fikk slengt etter seg: «Helledussen skal lillegutt gå hjem og legge seg!» Det smalt, to digre bondegutter røk i bakken, han rusla videre, tok to til og to igjen, børsta av hendene og sa: «Det var da noen drittgutter som ikke kan la folk gå i fred!» Småtassen hadde jobbet som sterk mann på sirkus, han!

Oslo: Olav Akre og restaurant Lucullus

Det ble lite av formell utdanning for de unge sarpemusikerne i 30-åra. Robert Normann har fortalt hvordan han lærte noter av kameraten sin – on the road. Walstrøm gikk et par vintre i Oslo og tok timer hos Olav Akre, trekkspillkongen. Thure Forsberg var også Akre-elev – etter en time sa Akre at han visste ikke hvem som hadde lært mest, eleven eller læreren.

Flere av Akre-elevene tjente til livets opphold ved å spille på restaurant Lucullus. Stedet som lå på hjørnet av Kongens og Prinsens gate er for lengst borte, men må ha vært noe spesielt.
Eieren kunne stå i døra og si at «her er det smekkfullt» – men så kom en bøling storbønder fra Hedmarken eller Valdres og ble geleidet inn i bakrommet. Så ble det hæla i taket og regningen ble deretter. «Men når det regnet på klokkeren». Arne Wallstrøm husker godt hvordan han og kameraten dressa seg opp i lyse, fine sommerhabitter med svær sleng i buksene og brede slag – klar til atter en gang å legge Sarpsborg for sine føtter.

– Det ble ofte å spille på Folkets Hus om lørdagen i den store teatersalen. 4-500 mennesker, blådress på gutta, kjole på jentene, stram vakt i døra: skal du ut eller inn? Roterende lyskastere på veggen som sendte profesjonelle lysglimt over orkesteret. Det har vel kanskje med alderen å gjøre, men ærlig talt, 80-åras diskoteker blekner i sammenligning. Men du må ikke glemme: alltid en flokk på fortauet utenfor, arbeidsløs ungdom som ikke hadde klart å skrape sammen ei krone eller to til inngangsbillett.

Og om mandagen spilte vi til dans i A-salen på Huset, da var det arbeiderungdomslaget som hadde møte. Først lagsavis, møtesaker og foredrag – noen titta kanskje på klokka i smug, og så satte vi i gang med «En liten gylden ring» eller «Violetta». Ikke rart at det ble par av mange som gikk i ungdomslaget.
Og en dag sto du på lastebilplanet og spilte nedover St. Mariegate når Spania-komiteen samlet inn penger til det kjempende Spania.

Om søndagene hendte det vi tok med instrumentene og spilte promenademusikk i Kulåspaviljongen. Det var jo onkel og tante som drev det populære stedet i mang år – så det gjorde vi mest for familiens og hyggas skyld. Synd at det stedet forsvant fra bybildet.

Over grensa for annen gang

I 1941 måtte Arne for annen gang sette kursen for Sverige. Han går på ski over grensa ved Stangeskauene Det ble først Öreryd, Kjesäter var ikke i drift ennå, og på Öreryd «der var det virkelig en lett blanding, får en si.»

I Sverige ble det yrkesutdanning – sveisekurs – og deretter havner Arne på tømmerhogst. Byråkratiet var vel ikke alltid på det mest effektive. Men snart tar musikken overhånd også på andre siden av grensa.

– Møtet mitt med Erik Øst ble avgjørende. Det ble turneer i svenske folkeparker, og i de norske militærforlegningen. Nordmenn begynte å bli populære, du fikk ekstra applaus fordi du var norsk. Husker en gang jeg opptrådte sammen med Karin Juel. Jeg stjal showet, men det var fordi jeg var nordmann. Triveligst var det hos de norske politisoldatene: Voksna, Madsmyra, Melåker. Salen pyntet med norske og svenske flagg, foredrag, appeller og diktlesning: «I dag står flaggstangen naken.» Du kunne få klump i halsen av mindre. Men så skulle du i ilden: «Gjøkvalsen» og «Tiger Rag» var populære saker som gutta ville ha da capo.

Familien lå på loftet og lytta

– På kongens 70-årsdag opptrådte vi på Berns salonger. Bare nordmenn i restauranten, «Ja, vi elsker» og stor stemning.

På denne tida spilte jeg også i svensk radio. Jeg fikk sendt bud hjemover om når programmet skulle gå på lufta – så lå tante og onkel flate på golvet i bakrommet på A/S Musikk i Pellygata, skrudde inn på Motala og hørte han Arne spille.

Musikken førte Arne sammen med Inga i Sverige – hun dyktig refrengsangerinne. I 1945 gikk turen til hjembyen og helt til skrivende stund har han satt sitt kvalitetsmerke på musikklivet i Sarpsborg – profesjonell amatør som han er. Men hva husker han best selv fra de senere år?

Trekkspillorkester i 1. mai-toget

– Skriv ned: samarbeidet med Knut Roen. Vi har laget mange fine ting sammen. Sist gang ved minneprogrammet som NRK sendte da den siste lensa i Glomma ble lagt ned her om dagen.

Og en hendelse har satt seg fast: trekkspillorkesteret i 1. maitoget, i 1946 tror jeg det må ha vært. 13 trekkspillere, stortromme, skarptromme, bekken. Vi svingte inn på St. Marie gate fra Sannesundsveien, sola blinket i trekkspillene, folk klappet av begeistring og applausen fulgte oss hele veien opp til Folkets Hus.

Arne Wallstrøm blir litt fjern i blikket, griper trekkspillet og «Gryr i Norden» toner ut i stua i Lundgårdsvei.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985