Sarpsborgkomfyren var kremen!

Ennå gjør mang en svart eller hvit Sarpsborgkomfyr tjeneste, trass i industridesignernes bud om at i år skal kjøkkenet være avocadogrønt.

Solide håndverksprodukter som helt fra 1916 ble laget i det gamle Folkets Hus ved jernbanen – senere i bygget som i dag huser et varemagasin.

Men Sarpsborgkomfyren var ikke den eneste komfyrfabrikken i distriktet – det fantes Lyn, Märtha, Triumf, Granat. Nå er de borte – alle sammen. Men Sarpsborgkomfyren var altså kremen, slår Odd Antonsen, Johannes Johansen og Johannes Tveter fast. Alle arbeidet de en årrekke ved fabrikken og var i tur og orden formenn i bedriftsklubben. Vi sitter en vinterkveld i stua hos Odd, og praten går om 20- og 30-årene i huset i Varteiggata.

Johannes Tveter: – Jeg var innom Sarpsborgkomfyren allerede noen måneder fra 1923, kom tilbake i 1932 og ble fast ansatt i -35. Den første tida var jeg vel nærmest for en visergutt å regne. Det var han Alfred Eliassen som ordnet meg inn, og jeg var glad til, jobbene hang ikke på trærne i de åra, far og to brødre arbeidet på Borregaard, men der slapp jeg ikke til.

Johannes Johansen: – Det stemmer som Tveter sier. Jeg hadde også flaks. I klassen min ved Lande skole var det en eneste en som fikk seg fast arbeid.

Odd Antonsen: – Jeg begynte på Sarpsborgkomfyren før jeg ble konfirmert og fikk konfirmasjonspresang av gutta på jobben. Da jeg søkte på arbeid, sa mor: «Ta på deg regnfrakken Odd, så virker du større og mer voksen». Jeg gikk tre år på kveldsskole mens jeg sto i fast arbeid. Jeg husker vi syntes det var urettferdig da vi så russen herje rundt i gatene. Vi hadde gått like lenge på skolen, men det var det visst ingen som tenkte på.

Mye skøy på jobben

– Johannes T: – Jeg husker jeg ble tatt godt imot av gutta. Ja, de ble rett og slett gla’. i meg, jeg hadde så lite i lønn at når jeg var med i akkordlaget, fikk de andre mer betalt!

Odd: – Jo, men de eldre hadde en veldig ansvarsfølelse overfor oss guttunger. De passa på så vi ikke kom bort i farlige maskiner, pressa eller dreiebenken eller noe slikt.

Johannes J: – Det var ellers mye skøy på fabrikken. Det var gjerne oss yngre det gikk ut over. Hadde du fått deg et nytt plagg, en ny overall eller noe, skulle du vippes. To karer tok tak og slo deg rundt i lufta. Eller du kunne bli narra fælt, jeg husker at en verktøymaker som het Opstad sendte meg opp i annen etasje for å henge håbleien! Bare jangel, vet du.

Odd: – Ja, og neste gang var det du som sendte meg avgårde i samme ærendet. Jeg husker jeg kom tilbake med en diger jernramme.

Johannes T: – Jeg husker en gang vi la en diger magasinkloss i bøtta til vaskehjelpa. Hun klarte ikke å rikke den…

Alltid litt penger å rutte med

Odd: – Da jeg begynte i 1935 husker jeg lønna var 30 øre timen, det ble en ukelønn på 14 kroner og 40 øre, det.

Johannes J: – Samme lønna som jeg hadde, og av den betalte jeg 70 øre i fagforeningskontingent. Så betalte jeg 7 kroner uka hjemme, kledde meg sjøl og hadde likevel litt penger i lomma til dansen på Folkets Hus.

Johannes T: – Da jeg begynte på fabrikken i 1923, tjente jeg 45 øre timen, og ukelønna ble 21 kroner og 60 øre. Men jeg husker det ble en del overtid, det var rett før jul og storsesong for komfyrer. Det ble å henge i til klokka ni hver kveld. Da var guttungen trøtt når han skulle på jobb dagen etter.

Johannes J: – Var det ingen orden på foreninga på den tida? Da jeg begynte i -32 var det ordna forhold, det hadde ikke gått å la en 14-åring arbeide så mye overtid.

Johannes T: – Jeg husker også at når salget gikk ned, ble jeg sendt hjem noen perioder, det var for lite å gjøre, produksjonen gikk i bølger.

Johannes J: – Det stemmer, det hendte meg også noen ganger, ble gående hjemme en 3-4 måneder. Men så sendte de bud etter deg igjen.

Du skulle ikke sitte for lenge på do

Johannes T: – Den første tida jeg var på fabrikken, hadde vi ikke noe spiselokale. Det var å sette seg ned med matpakka der det falt seg.

Odd: – Da jeg begynte hadde vi fått skikkelig lokale, like ved kontoret. Men ofte sykla du hjem i middagspausen på en time. Om sommeren kunne det til og med hende at noen av oss stakk ned og tok en dukkert i Glengshølen, med eller uten badebukse.

Johannes J: – Husker dere den gamle utedoen? Setet skråna framover slik at du ikke skulle bli fristet til å bli sittende for lenge.

Johannes T: – Og en av gamlekara hadde laget seg en innretning av noen bordbeter, slik at han satt rett og behagelig mens han forrettet sitt nødvendige ærend.

Det kunne bite i nesa om vinteren

Johannes T: – Har du hørt om saksegården, du? Det var der vi klippet opp jernplater med tre svære sakser etter at vognmann Kristiansen hadde kjørt dem opp fra Sannesund. Derfra gikk de videre til plateverkstedet.

Odd: – Plateverkstedet husker jeg godt, det kunne være forferdelig kaldt der vinterstid. Du kan sjøl tenke deg, 10-15 kuldegrader ute og så fikk vi inn alt det kalde jernet. Du måtte kle deg godt. Vi lagde oss forklær av strie som vi hadde utapå jakka. På bena hadde du tretøfler og raggsokker. Og så trakk du sixpencen godt ned over øra. Midt i plateverkstedet sto det riktignok en diger ovn. Av og til var det å stikke bort til ovnen og varme seg.

Johannes J: – Ja, den ovnen husker jeg godt. Det var klare bestemmelser om når du skulle begynne å fyre. En gang hadde han Birger Nilsen i verkstedet lagt i ovnen før sesongen. Så kom en av de overordnede, fikk se det og rev alt sammen ut på sementgulvet. Slik kunne hende på den tida. Men han Birger tok igjen, han, og fyr i ovnen ble det!

En selvhjulpen bedrift

Johannes T: – Plateverkstedet lå altså i første etasje, der ble delene til komfyren laget, der var det presser, helt opp til 140 tonn, boremaskiner, gjengemaskiner, dreiebenker, punktsveisere.

Odd: – Jeg sto ved en dreiebenk i flerfoldige år og lagde knottene til gelenderne rundt Sarpsborgkomfyren.

Johannes J: – Jeg sto lenge ved pressa som laget lokket over kokeplatene. Der hendte det ikke så sjelden at det røk noen fingre.

Johannes T: – Jeg var lenge i viklerverkstedet eller elementavdelingen i annen etasje, det var pent arbeid, visatt og vikla tråder til varmeelementene. Vi ble nok av og til misunt av de andre!

Odd: – I annen etasje var forniklingsverkestedet, malerverkstedet og monteringshallen eller torget vi kalte det. Der ble delene skrudd sammen og så sto komfyren der fiks ferdig, hvit eller svartlakkert.

Johannes T: – Jeg husker i den aller første tida ble komfyren malt for hånd. Senere ble det sprøytelakkering og på slutten emaljering. Det var slik at nesten alle delene til komfyren ble laget i bygningen ved jernbanen, bare emaljeringen ble gjort et annet sted.

Du kunne skrive JOHANNES i lufta

Odd: – Du kan forresten notere at vi lagde mer enn komfyrer, kjeler, varmeovner, varmtvannsbeholdere, sengevarmeren «Don Juan», Ja, den het faktisk det! Og vaskeautomat etter perkulatorprinsippet. Det var en forløper til vaskemaskinen, og slet mye mindre på tøyet.

Johannes J: – Verste stedet å jobbe på fabrikken, det var vel forniklingsverkstedet. Du skjønner, Sarpsborgkomfyren hadde støpt topplate, og den skulle slipes med en smergelskive før den gikk til forniklingsbadet.

Det støva slik at du kunne skrive navnet ditt i lufta! Jeg husker en gang fabrikktilsynet gikk rundt sammen med verksmesteren. De bare lukka på døra til avlukket der vi sto, de så støvet og hørte levenet, men bare gikk videre.

Odd: – Ofte hadde tilsynet varsla på forhånd om at de kom, da, hadde vi en svare sjau med å gjøre det ekstra rent og fint i verkstedhallen.

Johannes: – Jeg for min del kan huske at det nok hendte at tilsynet gikk gjennom bare sammen med tillitsmennene, da var det lettere å si fra om ting som plaget oss.

Men verst var asbesten

Odd: – Verst var det å arbeide med all asbesten vi brukte, men det visste vi lite om, da. Det fine med Sarpsborgkomfyren var det svære magasinet, som holdt på varmen lenge etter at plata var slått av. Til å isolere magasinet brukte vi kiselgur og asbest.

Johannes J: – Riktig det, jeg sto i mange år og stappet et lag av asbest bløtt i vann rundt og oppå magasinet, tenkt dere det, stå og arbeide med reven asbest!

Johannes T: – På viklerverkstedet brukte vi også asbest, la rundt rondeller av ren asbest over alle spiralene, og alle ledninger ellers, de ble isolert med asbest.

Odd: – Har dere tenkt over at det er veldig få av de eldre arbeiderne ved Sarpsborgkomfyren som fremdeles lever? Og flere av oss har flekker på lungene, legene lurer på om det ikke er asbesten sin skyld.

Trivelig, tross alt

Johannes J: – Men på mange måter var det en veldig trivelig arbeidsplass. Det var et stort samhold på fabrikken, og organisasjonsprosenten, ja, den lå nærmere 100. Og kan dere huske festene vi hadde før jul i spiselokalet?

Odd: – Så mye øl og pølser som du bare kunne orke, det sørget verksmesteren, Karl Hansen, for. Og aldri klang vel julesangene så mektig som når vi stemte i med «Deilig er jorden» med Madsen som forsanger.

Johannes T: – Den første gangen jeg arbeidet på fabrikken var det slik at det bare ble servert bløtkake i tillegg til matpakka. Men senere husker jeg godt julebordet, mange kappåt, jeg tror Oddvar Jensen hadde rekorden med 26 pølser!

Verdensmesterskap i trappeflying!

Johannes J: – Verksmesteren Kåre Hansen, var en institusjon ved bedriften. Han hadde vært med fra starten, opprinnelig smed, flink fagmann, hva skal vi ellers si: Hansen var Hansen! Du visste alltid hvor du hadde han. Kunne nok virke litt masete, kunne ta tingene ut av hendene på deg der du sto og arbeidet og stikke i vei opp trappene. En gang hang det en lapp på døra til kontoret hans: Karl Hansen, verdensmester i trappeflying.

Odd: – Når du snakker om å gå i trapper, så er det vel ingen som har slått rekorden til han Ragnvald Johansen «Kompis». Han tok komfyren, modige 150 kilo og bar den på ryggen opp trappa til annen etasje. Men så var og er han en kraftig plugg også!

Johannes T: – Og så var det ingeniør Araldsen. Alltid litt fjern, lite å se på verkstedet, svært korrekt, ordholden i forhandlinger. Og eieren, advokat Eckbo, han bodde i Oslo, han så vi bare en sjelden gang i fabrikken.

De hvilte på laurbærene

Johannes J: – Arbeidskonflikter, det var det få eller ingen av, før de startet nedtrappinga i 50-åra, da.

Odd: – De tjente bra, hadde råd til å betale, Sarpsborgkomfyren ble sett på som kremen blant komfyrfabrikkene her i byen. Men de klarte ikke å fornye seg, de kjørte for lenge på de gamle modellene og de 10 gullmedaljene de hadde fått i 20- og 30-åra.

Johannes J: – Og så kom de nye strømtariffene og de nye høywattplatene, fabrikken fulgte ikke opp.

Odd: – Det var en trist tid på slutten. Jeg husker det kom en rasjonaliseringsekspert fra Oslo som vel forsto lite av det hele og greide å gjøre seg grundig upopulær. Og så sa de opp hele styrken og tok inn en del utvalgte, jeg får ennå vond smak i munnen når jeg tenker på det.

Fra industri til varemagasin

Johannes J: – Jeg husker siste gang jeg var på fabrikken, og tok farvel med Hansen, han hadde tårer i øynene, det var på en måte hele livsverket som lå i grus.

Johannes T: – Og i dag er det varehus der, det er vel hele utviklingen i et nøtteskall, det!

Odd: – Er det ikke rart, vi hadde 25 årsfest på Pappen forleden, jeg fikk jobb der etter at komfyrfabrikken ble lagt ned. Så ble vi sittende utover kvelden, noen av gamlekara fra fabrikken, og vet dere, det var tida på Sarpsborgkomfyren, ikke åra på Pappen, vi pratet om!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986