Veteranene forteller
Sarpsborgdistriktet

– Sverre hadde feelingen

– slår Robert Normann fast. Og Sverre Samuelsens trofaste venn og medspellekant fra 30-årene burde vite beskjed. Sammen startet Robert og Sverre en swinggjeng som kan hende var den første som spilte jazz her i distriktet.
Sverre Samuelsen tar oss med på en musikalsk rundreise, med Rakkestad og Harlem som ytterpunkter!

Jam i Parkveien

– Vi satt ofte om natta hjemme i Parkveien 5. Det var fint og stille, og der satt Robert med gitaren – han kunne sitte og fantasere i time etter time. Swingjazz, improvisasjon, Body and soul – vi bare satt og lytta og lytta – makan hadde vi aldri hørt. Det var en helt annen måte å spille på enn den vi var vant med, med ompa og tjohei. I dag ville vi kalt det jamsession.
Vi kjente ikke det ordet i Sarp i 30-åra. Men Robert betydde enormt mye for det lille som fantes av jazzmiljø her i byen i den tida. For ikke å snakke om hva han har betydd for norsk jazz – men det hører ikke hit.

En bror kom hjem fra hvalfangst med et bæljespell

Det er Sverre Samuelsen, 71 år, litt eldre enn Robert Normann, god venn og medspiller gjennom harde 30 år som snakker. Hans instrument var trekkspillet – som han la på hylla for en del år tilbake. Men først rakk han to ganger å bli Østfold-mester på instrumentet. Litt eldre sarpinger husker nok dansetilstelninger på Kilevold og Folkets Hus da det svingte av Roberts gitar og Sverres trekkspill – for trekkspillet er swinginstrument så godt som noe. Mener Sverre. Men for å ta begynnelsen:

– Jeg tror sannelig det ofte begynner med at et annet familiemedlem skaffer et instrument i huset – slik har jo både Robert Normann og Arne Walstrøm fortalt. Hos oss hendte det at Birger, den eldre broren min, kom hjem fra hvalfangst, hadde tjent flust med penger og kjøpte spell for å glede seg sjøl og familien. Jeg okkuperte instrumentet og startet treninga: Tålte ikke at noen hørte at jeg gjorde feil – dro med spellet opp på loftet og ned i kjelleren, ja, av og til tok jeg turen ut i naturen, satt midt i skogen i Kulås og dro belgen.

Om kvelden la jeg instrumentet ved siden av senga, og lå utover natta og trente på tangentene, uten en lyd. Om morgenen satt løpene som spikret!

De lo da jeg ville bli læregutt

– Vi er i 30-åra nå – vanskelige tider – ikke minst for kullet som gikk ut av Kirkegaten skole i 1928. Jeg spurte et sted om å få begynne i lære – han bare lo meg opp i ansiktet. Å nei, det gikk vel helst på vennskap, slektskap og faenskap, skulle du få deg en plass.

Det ble å satse på instrumentet da, trene og trene og ta strøjobber som bød seg. Litt organisert undervisning ble det også – frem og tilbake til Ottar Akre som drev trekkspillskole i annenetasjen over Iversens musikkhandel i Oslo. I det momentet var det at jeg traff Robert. Vi tok noen turer sammen som gårdsmusikanter i hovedstaden. Husker en julaften på en vestkantgårdsplass, mens snø og skillinger dalte – og en kjeltring gikk rundt og samlet inn mens vi spilte – og stakk av gårde med hele gevinsten!

Tilbake i Sarp ble det band – først en trio med Sverre Selmer på trommer. Gutten var fantastisk flink, så snill og grei som bare det, og så gikk han hen og døde, bare 24 år gammel.

Så utvidet vi: Asbjørn Thorsby på trompet – skal vi si Sarpsborgs svar på Roy Eldridge – og sist, men absolutt ikke minst: Frank Viller, fiolin, klarinett eller sax.

«Dere slepper inn for bare to kroner!»

– Men til å begynne med var det bare Robert og undertegnede.
Rike ble vi ikke. Det hendte den første tida at vi spilte et sted og da vi ymta frampå om betalingen, het det: «Det koster 2,50 å komme inn på dansen, men dere i musikken skal få sleppe med å betale to kroner». Svære greier, altså!

Men det fantes rause folk: Vi spilte i sølvbryllupet til Hamang. Han spurte hvor mye vi ville ha, vi tok litt hardt i, så tar gubben opp lommeboka og langer over det dobbelte! Jeg husker at Robert ble så gla’ at han slo stiften bortover fortauet. Og mellom oss – det var nok spillinga til Robert som var grunnen til det rause honoraret.

Swinging Rakkestad

– Med det store laget jeg nevnte, ble det virkelig swing på sakene Vi dro avgårde – i drosjebil i vinterkulda – drosjesjåføren skrapte et lite høl i frontruta så vidt han kunne se veien. Så inn i varmen på Kilevold, Varden, Hygga, lokalet i Rakkestad.
Om det var or’ntli jazz vi spilte? Ja, jeg skulle mene det! Og publikum, spesielt i Rakkestad, likte stilen, slutta å danse, sto bare foran scenen og klappa takten. Andre steder var det mest gammeldans og «Ramona» folk ville ha.

Vi spilte over harmoniene

– Men altså: vi tok først melodien streit, «Body and soul» «All of me», «Dina» eller hva det kunne være. Så laga vi musikken sjøl, spilte på harmoniene, tok hvert vår korus. Jeg tok min del – vinka på trompetisten, han kjørte i vei, deretter Robert – sånn kunne vi drive på i timesvis. Og som sagt – den satt i Rakkestad, i Folkets Hus i Sarpsborg var det mer stivt, du fikk aldri samme kontakten, folk var først og fremst møtt opp for å danse.

Du skulle ha en dram

– Spanderinga kunne være et problem når vi dro rundt og spilte. Allerede når du sto i døra var folk klar med lommelerka: «Drink til musikken!» Skulle du drikke alt du ble tilbudt, så ville du være ferdig på kort tid. Husker en gang, det var visst i Rakkestad det også – vi tok noe fra en flaske som ble stukket frem – vi var helt slått ut – orka ikke ta en tone. Vi måtte avlyse hele greia, si fra til Odd Støles som var arrangør: «Vi får håpe på better luck next time!» Og det hadde vi.

På Kilevold brukte de staur

– Slåssing? Det hendte. Kilevold var kanskje verst. Der sto to karer med svære staur ved inngangsdøra og dælja løs på folk som de trodde kom for å lage kvalm. Likevel kunne det gå hardt for seg, jeg tror det var på Fredheim – merk navnet! – at en kjent fotballspiller her fra distriktet gikk løs og rydda hele salen. Og når vi dro utpå natta, så var det nesten regelen at et par stykker hadde flekka jakkene og slo løs på hverandre med folk i en stor ring rundt. Vi i musikken fikk som oftest gå i fred. Da het det: «Det er musikken guttær – ikke rør’n!»

Hvorfor de sloss? Arbeidsløs ungdom var arge på alt og alle, ei jente som hadde kommet mellom, eller det var gammelt hat mellom det ene og andre strøket som bobla opp. Jeg husker en gang under bråket, en kar entret podiet og brølte: «Alle fra Ise – hold dere sammen!»

I hvite bukser på Tjøme og Bergensfjord

– Det ble en litt annen stil da jeg var så heldig å få spillejobb på Tjøme – på Badehotellet som det het i de dager. Supert sted – ordna forhold. Du lå og dro deg på stranda hele dagen med småflickorna – lakris het det i 30-åra. Så var det en bedre middag – og så i hvite bukser opp på podiet for å spille «Ramona» og «Valsen den går på Måkeskjær» til halv tolv, tolv.

Det var avveksling fra Rakkestad og Rygge der du kunne holde på natta lang. Men mange penger ble det ikke av spillingen på Tjøme. Badegjestene var knepne på driksen, de fleste hadde spart hele vinteren for å få råd til en uke eller to på Badehotellet. Akkurat som vanlige folk sparer i dag for å ta turen til Kypros eller Kanariøyene og sender postkort til Sarpsborg Arbeiderblad.

Mer penger ble det de gangene jeg dro ut med gamle M/S Bergensfjord. Der gikk hatten rundt hver kveld – og ble full av både kroner og dollar – selv om standarden på musikken ikke alltid var på topp. Og andre farlige tilbud kom: en lugardør kunne gå opp og du ble vinket inn: «Drink til orkesteret!» Da lønte det seg ikke å si ja takk hver gang!

Hot life in Harlem

– Så en dag gikk du i land i New York – i jazzens hjemland. Å du, å du, så det swingte – på hvert gatehjørne sto det musikere som kunne blåse hornet av de beste i Norge. Ja, nå overdriver jeg vel, men for en fra Sarpsborg var det rene åpenbaringen. Og sjappene, lokalene, burleskshowene, stappende fulle av svarte og av jazz. Jeg synes å huske at jeg en gang skimta Louis Armstrong i et orkester, men er ikke helt sikker.

En gang sa trommeslageren i bandet vårt: «Ta med deg spillet ditt, Sverre, så prøver vi oss!» Men utafor lokalet ble du stoppet: du kan ikke få spille hvis du ikke står i «unionen», i fagforeningen!

Et annet Harlem-minne: gamblingen. Bortover hele gata sto de – spillerne. Du kunne trekke et kort, kanskje du vant. Jeg så en gang at gambleren merka kortet og sa fra til han som skulle trekke: «Don’t touch that, man!» Det var ikke bra, de tok meg i kragen og hev meg ut av ringen: «Se å kom deg vekk, din hvite jævel!»

Du får hilse Robert!

– Da krigen kom ble det vanskeligere for oss musikere – og swing ble ikke godtatt. Spilte noen ganger i radioen, stykket vi skulle spille ble annonsert som «Hete Fingre», ikke «Hot Fingers». Nazi likte ikke engelsken. Og da String Swing skulle ha konsert i Sarp, måtte de kalle seg noe annet – hva det var husker jeg ikke nå.

Etter krigen ble det jobb på Borregaard på Non-woven, til denne arbeidsulykken i 1968 som satte en stopp for det hele. Trekkspillet og spillinga har sønnen Cato overtatt. Han har gått forbi faren sin forlengst.

Selv sitter jeg ofte og lar tankene vende tilbake til lokalet på Rakkestad og laget vårt som laget jamsessions på 30-tallet. For ikke å snakke om nettene i Parkveien 5. Du får hilse’n Robert når du treffer’n!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986