Teateret var hele mitt liv
Lady Doolittle fra 1943 har vært på fransk visitt hjembyen. Bosatt i Stockholm i 23 år ・ men med ubrutte teaterrøtter til Sarpsborg.
Fra revy til Olsokspill – fra Pygmalion til Peik og barneteater – hun har vært med på det alt sammen. Studiescenens Grand-Old Lady: Gunhild Navestad!
– Vil du ha det fra begynnelsen, så vi kanskje si at det var et kunstnerisk miljø hjemme hos oss i Kulåsgata. Far som var snekker på Borregaard, og onklene mine hadde vært med i Jacobsen-musikken og hjemme ble det pratet musikk støtt. Broren min spilte i guttemusikken. Og da guttene hadde vokst fra Hox, startet de Sarpsborg Ungdomskorps, og der ble jeg, småjenta, maskot i en fem-seks år.
Kanskje det musikkinteressen hjemme som førte meg til Barneleikarringen, ledet av Elias Hvidtsten. Hvidtsten lot av og til barna spille små sketsjer eller skuespill. Jeg ble bitt av teaterbasillen, eller hva det nå heter, og virkningen sitter der ennå.
Jeg ville ikke gå vekk fra scenen
Første store teateropplevelse?
– Ja, det var vel Alfred Maurstad som Peer Gynt på scenen i Folkets Hus. De hadde hyrt noen av oss barn fra leikarringen som statister – vi sto ved grind inne i en skog og gjorde store øyne da Peer kom dansende forbi.
Neste gang var det en rolle – på hele tre ord. Jeg hadde dem nedskrevet på en papirlapp som jeg gikk rundt med i dagevis. Så står jeg der da, i en blå og hvit kjole sydd for anledningen, som stuepiken i Den Stundesløse, og avleverer replikken og er så betatt av den stundesløse selv, at Sverre Hartmann hveser ut til siden: «Men se så å komme deg ut da, jente!»
Festspill i Sarpsborg år 1939
– Men selve gjennombruddet – om en skal bruke et så høytidelig uttrykk da – kom i 1939. Da feiret byen 100-årsjubileum og byens fedre ville feire begivenheten med et historisk skuespill om Sarpsborg i fortid og fremtid.
Og i stykket «Alf i Borg» spilte jeg den synske piken Varhild. Da var jeg knapt 16 år gammel. «Skal den jentungen ha den store rollen», utbrøt byfogd Didriksen.
Erik Trummler het forfatteren og instruktøren. Det navnet skal du merke deg, han har betydd svært mye for amatørteatermiljøet i byen ved fossen! Jeg ser ham for meg den dag i dag: en høy, lys, beskjeden mann. Han var antinazist, flyktning fra 1933, og hodde vanligvis i Mysen, hvor han var folkehøyskolelærer.
For meg ga Erik Trummler teateret i mitt hjerte. Hele byen var med å dra lasset. Stenstadvold malte kulissene og komponerte draktene, såvel sangkorene Ekko og Varden og Fagforeningenes Mannskor sto for sangpartiene og Sarpsborg Ungdomskorps satt for anledningen i orkestergraven.
Alf Berg ble spilt av Trygve Hartmann, Rane Johnsen sto Kåre Langsholdt for, kongen ble gjestespilt av Bjarne Bøe og Varhilds far var Ole Haug.
Jeg har sett forferdelige ting …
– På premieredagen øsregnet det. Så i all hast måtte forestillingen flyttes fra Kulås til Folkets Hus, hvor snekkerne i hui og hast måtte utvide scenen – blant annet for å få plass til en levende hest.
Så går teppet opp. Jeg står der – i en tettsittende blå fløyelskjole med trange ermer, med volanger foret med hvit silke, håret delt i to svære fletter.
Så går jeg mot min far, Ola Haug, som står der kledd i en lang, hvit lindrakt. Han bryter ut: «Hva går det av deg, mitt barn, hva har hendt?»
«Spør meg ikke far, jeg har sett forferdelige ting – haller, digre rør og kjempehjul, men hjulene sto stille. For nødtid har kommet over land og folk. Mørke skyer driver over hallene – men ingen utvei finnes …»
En rolle uten ord
– Mye av teatervirksomheten i Sarpsborg ble i slutten av 30-årene organisert av Studiescenen. Der fant du begavelsene, der fant du ildsjelene: Synnøve Nordhelle, Marta Nærby, Reidun Bergby, Ivar Jansen og mange, mange flere.
I den første tiden ble det mest småroller, i «Brødrene Østermans Huskors», i «Født i går». I «Født i går» hadde jeg rolle nesten uten en eneste replikk. Teppet går opp, midt på scenen står en telefonboks. Så kommer jeg inn, sånn hei, sveis, en gatetøs i svart regnfrakk og baskermøssa. Inn i boksen og snakker løs, men publikum hører ikke et ord, alt blir skapt av mitt ansiktsuttrykk og William Mikalsens trolleri med lyseffektene …
Du skal skrive: Mikalsen var en underbar lysmester! William kunne du lite på. Han var kunstner, han forsto hva stykket krevde, alt var av samme klasse!
Og så hadde vi en praktfull suffløse: Reidun Strand Olsen fra Hafslund. Hun instruerte meg nede fra sufflørboksen!
Så ble Miss Doolittle født
– Litt senere i samme stykke – fire gangstere rundt et bord – jeg kommer inn, men de fortrekker ikke en mine. Så slenger jeg meg opp på bordet – viser fram bena og utbryter: «Trur dere jeg vil gjøra meg over i Ammerika?» Instruktøren hørte det: «har vi miss Doolittle til år neste forestilling!»
Da Studiescenen så satte opp Pygmalion, det må ha vært i 1943, hadde vi profesjonell instruktørhjelp fra Hovedstaden. Jon Lennart Mjøen kom nedover, og i innspurten trådte hans kone Else Heiberg støttende til. Og på premieren satt Henki Kolstad i salen – alle tre hadde de jo hatt ledende roller i Pygmalion på hovedstadsscenene.
Du husker sikkert Shaws stykke – nå er det jo blitt musical og det ene med det andre – hvordan fonetikkprofessoren Higgins forvandler en blomsterpike fra rennestenen i East End til den mest blåblodede adelsfrøken.
Jeg husker hvordan Else Heiberg slet med meg: jeg måtte lære å banne – jeg måtte lære å skrike. «Husk at skriket skal komme nede fra magen», sa Else Heiberg, «du skal skrike med hele deg». «Nå er du en helt annen type», sa hun, og så lærte hun meg å krumme lillefingeren når jeg drakk te.
Men inspirasjonen kommer jo også fra dem du står sammen med på scenen. Husker en scene da Mr. Doolittle, far min, spilt av Sverre Hartmann jager meg rundt bordet i raseri. Øynene våre traff hverandre, der var kontakten, vi ble til søplekjøreren og dattera hans…
Jeg ba Roen kjøsse meg i ræven
– Glem ikke de andre heller: Henning Trondsen spilte professor Higgins, og dr. Pickring, det var Halvard Normann Hansen. Og lapsen Freddy – hvem andre enn Knut Roen!
Min første debut i den fine verden: Jeg går rundt og hilser på sosietetsdamene. «De har det bare bra, håper jeg». Så skal jeg konversere: «Min tante døde av influensen – hvis døm ikke tok livet av’a!»
Og litt senere til den galante Knut Roen, alias Freddy, som tilbyr seg å følge meg gjennom porten: «Vil De vennligst kjøsse meg i ræven!»
Det lå et kjempearbeid bak denne oppsetningen. Jeg tror vi holdt på med prøver i et halvt år – i kjelleren i Håndverkerforeningen og senere i A-salen i Folkets Hus. Men så ble det jo suksess og turne i Østfoldbyene. Det kunne være vanskelig nok under krigen – da du måtte ha reisetillatelse for å dra til Fredrikstad!
Det startet i Sarpsborg bibliotek
– Barneteateret – ja, det blir et helt kapittel for seg. Jeg hadde fått meg arbeid som sånn altmuligdame på Sarpsborg bibliotek. Smårollingene kom inn for å låne en eventyrbok eller tre, og så begynte vi med slike eventyrstunder for barna. Jeg satt oppe i eventyrsalen og leste om Lillekort og De tre bukkene Bruse for en forventningsfull barneskare.
I neste omgang kom ungene hjem til meg i Kulåsgata, og så spilte vi noe av det vi hadde lest. Det var begynnelsen til Barneteateret.
Nå er ungene mine blitt voksne …
– Det er en helt egen opplevelse å arbeide med barn, du må føle deg frem til barns måte å reagere på. Du kan aldri herse med et barn i en rolle, du må lete og lytte deg frem og utvikle det som ligger skjult i barnesinnet.
Barna fikk de rollene de passet til – det hjalp ikke om en ambisiøs mor eller far presset på for å få prinserollen lille Per og prinsesserollen lille Kari.
Jeg kaller dem ennå barna mine – selv om de forlengst er voksne – hele flokken: Bitten Hansen, Karin Jamissen, Eva Andersen, Ragnar Birkeland og mange, mange flere. Da Stenstadvold holdt på med sitt store maleri «De fire årstider» inne på biblioteket så sto en del av smårollingene modell. Du kan stikke innom en dag, så ser du hele flokken.
Jeg hadde mange gode hjelpere. Flittige foreldrehender sydde drakter. Kulissene fikset Reidar Jensen, og da vi spilte «Den lille nissen» som juleforestilling lå han oppe på snorloftet og drysset papirsnøbiter ned over hele scenen. William var med med alle lysinstallasjonene sine, og Else Torp sto pianoakkompagnementet. Og sjøl? Ja, sjøl bestemte jeg alt .
Pippi først i Sarpsborg
–17. mai gikk barneteateret i draktene sine i toget og etterpå spilte vi «Snippen, Snappen, Snute» i Folkets Hus med gratis adgang for alle barn.
– Og vi spilte Peik og vi spilte Svinedrengen. Ja, med Svinedrengen vi på turne til Struer og Holsterbro, Sarpsborgs vennskapsbyer i Danmark. 52 unger, mange foreldre Sarpsborg Ungdomskorps.
Mange av ungene led sjøsykens kvaler, men vi må ha gjort det brukbart, for lokalavisen skrev pent om oss, og 17. mai samme år fikk Sarpsborg gjenbesøk fra sine vennskapsbyer.
Men høydepunktet var Pippi Langstrømpe, uten tvil. Vi måtte sende dramatiseringen min til Astrid Lindgren til godkjennelse. Og spilletillatelse fikk vi og rosende ord på kjøpet.
Og suksess ble det – selv om Pippi mistet stemmen på premieren, og Annika i stykket måtte overta rollen og så fikk vi en forskyvning hele veien. Men det er sånn du må regne med på de skrå bredder!
Sett Alf i Borg opp på nytt!
– Så la jeg det hele på hylla. Hvorfor? Du vet, jeg giftet meg og dro til Sverige, til Stockholm, hvor jeg har bodd siden. En annen ting: misunnelsens og avindsykens gift kan du ikke unngå – aller minst i en småby.
Men ennå kan jeg rollene utenat – ikke minst Varhilds replikker i Alf i Borg. Undrer meg virkelig på hvor manuset, hvor rolleheftene har tatt veien. Hva med kulissene, draktene? Kanskje ligger det ennå en jarledrakt i en eller annen kommode bortover i byen.
I 1989 – om 3 år- feirer jo Sarpsborg 150 års jubileum. (bystatus i 1839) Hvorfor ikke la Erik Trummlers skuespill igjen gå over scenen? Jeg kommer på premieren!
Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986