Da far kjøpte Folkemottaker

September formiddag i Pellygata 1937. Noen mennesker utenfor et butikkvindu i nr. 41. Døra går opp – for første gang – Arbeiderradio i Sarpsborg har trådt i virksomhet.

Bak disken Paul Wallin og Gerd Arnesen. I siderommet Kåre Evensen med loddebolt og måleinstrumenter. De første kundene: «Jeg har hørt så mye om den Folkemottageren!» Wallin forklarer og demonstrerer.

Snart går Andersen fra Lande eller Langsholdt fra Opsund hjemover med apparatet under armen og avbetalingskontrakten i lomma. Snart kan de skru på og nyte middagskonserten fra Wiwel i København. Verden var blitt mindre…

Det hele startet egentlig en tre-fire år tidligere da John Berg tok initiativet til en organisasjon for arbeidsfolk: Arbeiderlytterforeningen. Allerede i 1935 fikk vi en avlegger her i byen: Arbeidernes Lytterforening i Sarpsborg.

Det hadde eksistert radiolytterforeninger i lange tider, borgerlige foreninger hvis viktigste oppgave var å holde riksmålet i hevd i kringkastingen. Arbeiderlytterforeningen var ute i andre ærend. La oss lytte til John Berg der han står på talerstolen på stiftelsesmøtet til Sarpsborg Arbeiderlytterforening den 8. mars 1935:

Kringkastingens påståtte nøytralitet et skalkeskjul for spredning av borgerlige verdier. Å påvirke programmene må derfor bli en viktig oppgave for ALF. Radioen må bli en kulturfaktor, ikke et forum for borgerlig agitasjon. Videre må radiotrusters prismonopol brytes. Ifølge Berg kostet et radioapparat på brygga i Sandesund 200 kroner, men i forretningen må vi legge 482 kroner på bordet. Svaret på tingenes tilstand er å danne egne arbeiderinnkjøpslag – noe radiotrustene forsøker å hindre med nebb og klør. Videre bør ALF kreve nedsetting av lisensavgiften, arbeide for å skaffe gamle og syke gratis apparater, og sist, men ikke minst, øke den rent radiotekniske innsikt hos arbeiderklassen.

«Det utmerkede foredrag ble mottatt med sterkt bifall», heter det i Sarpsborg Arbeiderblads referat.

En forening i vekst

Arbeiderlytterforeningen i Sarpsborg hadde trådt i virksomhet. Den første formann var Einar Ottesen, med seg i styret hadde han Karsten Werner, Sverre Knold, Trygve Pedersen. Medlemstallet lå på en 400-500, på medlemsmøtene greide en i gjennomsnitt å samle 60-70.

Snart ble det dannet lytterforeninger såvel i Skjeberg som på Greåker. Møteprogrammet spente vidt. Fra telegrafbestyrer Bakkes foredrag om radioforstyrrelser, over Håkon Lies utredning om programvirksomheten i NRK, til redaktør Hønsvalds orientering om den utenrikspolitiske situasjon. Møtene ble ofte avsluttet med film – fra såvel krigen i Kina som borgerkrigen i Spania. Året var 1937.

Hvem er best, Philips eller Sierra?

Muntrere innslag var nok duellen mellom Philips og Sierra. Produsentene møtte opp i Folkets Hus med sine respektive apparater, så var det å skru og søke, sammenlikne tone og utseende – og treffe sitt valg.

Og så hadde man anskaffet et «rør-prøveapparat». «Det vil bli betjent av formannen», kan referatet fortelle, «prisen for prøvene blir satt til 1 krone. Formannens adresse er lokalet Fram».

Så kom radioutsalget

Noe eget utsalg fantes ennå ikke. Men en komité var nedsatt under ledelse av Oskar Arnesen og arbeidet med saken. Og 11. september kan en annonse i Sarpsborg Arbeiderblad fortelle at Arbeiderradio åpner sine dører mandag 13. september. Annonsen kan lokke med 10% rabatt til medlemmer av lytterforeningen og «1. klasses service ved spesiell tekniker». Tekniker var Kåre Evensen. Og den nybakte forretningsfører var Paul Wallin som kan fortelle:

– En dag i 1937 fikk jeg sitte på hjemover med Oskar Arnesen, han kjørte for Christiansen og skulle ned til Sannesund. «Vi skal starte radioforretning», sa han, «vi trenger en forretningsfører, kanskje du er interessert, du kan få 60 kroner i uka». Jeg slo til med en gang, slike jobber vokste ikke på trær utover på 30-tallet.

Så ble det konferanse hos Berg i Oslo, en intelligent kar var det, og forretningsmann til fingerspissene.

Vi la opp budsjettet, laget avbetalings- og inkassoordning, for det vi skulle selge, skulle faktureres fra hovedforretningen i Oslo. Mikkelsen tok på seg jobben som revisor og så var det bare å slå opp døra i Pellygata 41.

Med ALF-merket i vinduet

– Lokalet var i samme gård som Andrea Hanssens trikotasjeforretning.

Hvor mye husleia var, har jeg glemt, men lokalet ser jeg for meg den dag i dag. Med bjelle over døra, reoler med radioer i til høyre, disk og godstol foran disken der kunden kunne nyte tonene fra Telefunken eller Tandberg.

Og utstillingsvinduet med ALF-merket i sort og sølv. Det hadde jeg omhyggelig skåret ut av pappkartong og var meget stolt over resultatet. Og bak disken altså Gerda Andersen, dattera til Oskar, og undertegnede.

Hva slags radioer vi solgte?
Det gikk jo en del Folkemottakere da – Arbeidernes Lytterforening hadde et ord med i laget da produksjonen startet. Det skulle være et rimelig, godt apparat til en overkommelig pris for folk flest: 79 kroner. Men etter hvert ble det nok dyrere merker som vant innpå. Philips Polka var populær, husker jeg.

Så var det et lite, snertent litauisk apparat, VEF-super med heltrekasse i funkisstil. Og norske merker var selvsagt i skuddet: Radionette, Sølvsuper.

Radioapparatet hadde vi på bagasjebæreren

– Vi dro ofte hjem til folk med apparater, folk ville ha prøvetid, og folk ville ha demonstrert finessene hjemme i stua. Noen varebil disponerte vi ikke, det ble å ta apparatet under armen og labbe ivei – noen ganger kostet vi på oss en drosje.

Evensen skaffet seg forresten en motorsykkel, en sånn liten DKW. Han var ute og farta tidlig og sent, utdannet og autorisert antennemontør som han var. Strekkantenner skulle det være: Blank kobberwire med eggisolatorer i enden og antennevender mot tordenvær.

Evensen var en hel ekspert på antenner, han holdt foredrag i foreningen og skrev lærde utredninger i Sarpsborg Arbeiderblad om «Mottagerantennen. Dens betydning, beregning, bygging og prøvning».

Fiolinmusikk fra Warszawa, Hitlerhyl fra Berlin

– Det var trivelig å være ute og demonstrere. Folk begynte å bli radiovante – men av og til kunne du treffe på eldre folk som ikke for sitt bare liv skjønte hvordan de skulle klare alle knappene.

Dagene kunne bli lange. Jeg husker en julaften, jeg hadde vært oppe på Hannestad og montert og kom hjem først ved 7-tida. Men folkene på Hannestad var i all fall sikret radiogudstjeneste.

Det var i de tider folk virkelig lytta på radio. Om morran kunne folk fortelle på jobben: «I natt fikk jeg jaggu inn Amerika, altså!»

Enkelte stasjoner var spesielt populære. Luxembourg sendte fin dansemusikk, men var plaget av fading. Middagskonserten fra Wiwel i København var populær, Warszawa sendte smektende fiolintoner ut i eteren. Og skrudde du litt videre, til Beromunster eller Berlin, så kunne plutselig hylingen til Adolf Hitler fylle stua på Lande eller Alvim.

Å betale var en æressak

– Vi solgte for det meste på avbetaling. En tier i måneden – uten tillegg i prisen. Vanligvis var det han far som sto for handelen, selv om mor ville ha et ord med i laget når det gjaldt utseendet på apparatet.

Arbeidsledighet og små lønninger til tross – de fleste var nøye med å gjøre opp for seg. Det var liksom en æressak, det.

Salget kunne ligge på en 60-70 apparater i måneden, i tillegg kom reparasjon og antennemontasje. Hva de andre radioforhandlerne sa om oss vet jeg ikke, men det ble nok skumlet litt rundt om. En dag fikk jeg det glatte lag i butikken fra en som i all fall ikke var radioforhandler: «Det er da så forstemmende med disse arbeiderorganisasjonene», sa mannen, «de driver da sitt undergravingsarbeid på nær sagt alle områder!»

I 1939 var det slutt

– Etterhvert dabbet det av med Arbeiderradio. Sigurd Sørensen klaget engang over at han ikke syntes fagbevegelsen og partiet støttet godt nok opp om oss. En annen ting var at de som var organisert i lytterforeningen og liksom skulle være ryggraden i virksomheten, de hadde allerede radio før vi startet. Og bytte inn gammelt mot nytt – det hadde vi ikke anledning til.

Så i slutten av -39 sa jeg takk for meg i all vennskapelighet og samtidig så stengte Arbeiderradio. Jeg dro til Tyskland for å fullføre utdannelsen min, og der fikk jeg oppleve nazihylene på nærmere hold enn over Berlin og Beromunster radiostasjoner.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987