Da vi hompa opp og ned med’n Henrik bak rattet

– Første gang jeg holdt i et ratt? Ferdig med Bilet skole, fikk jeg som så mange andre arbeidergutter i strøket jobb nede på Aarum teglverk. Jeg sto dagen lang og sorterte og leverte rør.
Lastebilene, noen store, tunge best var det, dura inn, og så lesste vi opp den ene sida på planet. Sjåføren stakk inn på kontoret i ett eller annet ærend, og ett, to, tre så satt jeg bak rattet, tråkka inn kløtsjen og satte vogna i revers, og når gubben kom tilbake, var bilen snudd og vi kunne lesse opp den andre sida.

Videregående undervisning fikk jeg av en sjåfør som skulle med last til Svinndal, da fikk jeg ofte sitte bak rattet og koste på, det var ikke så mye trafikk langs vegen sånn på 20-tallet. Det varte ikke lenge før jeg en dag i 1930 sto hos bilsakkyndige i Sarpsborg med sertifikatet i handa.

Makrell i går’n!

– Første egentlige transportjobb?
Jo, da kjørte jeg fiskebil, du vet en sånn som kjører rundt hos folk og selger lyr og hvitting, torsk og rnakrell. Først kjørte jeg for en fiskehandler i Sarpsborg, så starta jeg egen geskjeft.

Tidlig om morran, ved femtida, henta jeg fisken hos fiskerane ved brygga i Fredrikstad. Så gikk ruta til Rakkestad og Mysen, Sarp og Skjeberg. Det var mye folk på gårdene dengang, mange til å kjøpe når det var fersk makrell i går’n.

Jeg lærte fort en ting: Dem som hadde dårlig råd, der hvor kællen gikk arbesledig, dem var raskest til å betale. Der hvor det var mere mynt i pungen kunne du vente både tre og fire ganger på oppgjør.

Bilen var en gammeldags T-Ford med magnettenning og pedalgir. Om vinteren kunne starten være lei, da tok far hesten og trakk meg i gang borti bakken her.

Bilen kjøpte far og jeg forresten i Oslo, jeg trur vi punkterte ti ganger på veien hjem, men hadde en haug med reserveringer i baksetet.

Så kjørte jeg lastebil

– Neste stopp i transportkarrieren var hos han Karl Andersen, formann på Karbiden og lastebileier på si. Andersen kjøpte aldri en ny bil, utrangerte Chevroleter eller Federaler fra Hafslund fikk greie seg – og reparasjonene fikk vi også stort sett greie sjøl.

Og reparasjoner ble det, når bilen gikk i tung kvartstransport fra bruddet i Degernes og ned til fabrikken.

Jeg var en tur innom Karbiden også – så kjørte jeg lastebil for Karl Andersen igjen – inntil jeg i 1942 begynte å kjøre rutebil, og det holdt jeg på med i noenogtjue år. Arbeidsgiver var Johan Johannesen rutebilselskap som hadde starta i si tid med ei lastebil med benker på planet og presenning over, men nå hadde en tre, fire Volvoer på veiene i Borge.

Da vi fylte kott på tanken

– Hva jeg først og sist husker fra krigstida, var generatordrifta, den skaffa deg mange ekstra grå hår i hue. Du måtte opp tidlig om morran og fyre opp. Johansen hadde knottlager på Moum og i Sarp, men da jeg ennå kjørte lastebil hos Karl Andersen, så satt et par av folka i verste’ og hogg knott på
harde livet til dagens behov.

Og knott og knott var flere ting. Fikk du ospeknott så var du heldig, knott av andre tresorter tjæra så innmari, du måtte rense luftfilter og vifte alt i ett. Og hadde du fått tørr, fin knott kunne det ennå gå an, men var knotten fuktig eller rent ut våt, så måtte du ut i enninga og stake, ellers så stoppa det opp.

Jeg husker spesielt en gang, jeg kom med ruta ned på Snekkerhaugen, da stoppa det opp, jeg ut med staka, men knotten var så rå så det var inga råd, passasjerene måtte ut og traske videre i søla.

Og det var ikke noe enkeltstående tilfelle.

Og så var det krigskulda

– Kulda kunne også være fæl – du satt og frøs støtt. Vintrene -42 og -43 var jo spesielt kalde, og den eneste lunken kom fra det vesle katalyttapparatet foran ved bena mine. Jeg tok på meg en slik svær skinnjakke som far hadde kjøpt i Junaiten, men satt og blåfrøs like forbanna. Og det var ikke likere for passasjerene, selv om de kanskje holdt varmen bedre der de sto stabla sammen og hang over ryggen min så jeg nesten ikke fikk armslag ved rattet eller med sveiva som vi åpna dørene med i den tida.

Det fantes jo nesten ikke privatbiler, så bussene gikk fulle støtt.

Etter bussturen måtte du til tannlegen

– Og så var det all ristinga og humpinga. Bussene dengang var bygd på vanlige lastebilkarosseri med veldig stive fjærer. Og når så veien var under enhver kritikk, så føk plombene nesten av tenna. Jeg husker en episode, det var forresten rett etter krigen. Strekninga fra Hafslund til Gatedalen kunne ennå gå an, den var stensatt, men så starta elendigheta med dump etter dump og djupe hjulspor i søla. Og så holdt vi møte på Folkets Hus på Kilevold, og streika en dag og sa fra at blir det ikke bedre, så streiker vi på nytt. Og fra Arbeiderbla’ fikk vi med oss Arthur Olsen Lohne på befaring. Da vi kjørte oss fast ved Pella og jeg åpna døra fossa søla inn i bussen. Dagen etter het det på forsida i bladet: «Med livet som innsats i en sjøsjuk buss».

Nå kommer invasjonen – trodde tyskerane

– Krigen merka vi vel heller lite til her i distriktet – selv om det krydde av tyskere nedpå Sundløkka. Men iblant kunne du få stukki ei pakke under setet på Moum som blei henta i Sarpsborg – og du kan jo gjette deg til hva slags aviser det var i den pakka.

Også glemmer jeg ikke den natta jeg hadde kjørt kveldsskiftet, og fikk ikke i meg matbiten – før tyskerane kom ved 12-tida og mobiliserte hver eneste buss og lastebil med sjåfør i distriktet. Det hadde vært slipp oppi Svinndal, og nå trudde tyskerane at engelskmenna kom luftveien og hele Wehrmacht skulle på skauen og slå fiender på flukt. Jeg husker ennå hvor vettskremte soldatene virka der vi rulla avgårde – og det var det kanskje ikke noe å si på.

Enighet til tusen i organisasjonsarbeidet

– I organisasjonsarbeidet kom jeg først for alvor med i -46. Men hadde våga meg frampå på et årsmøte i Karbidarbeiderforeningen på Folkets Hus en gang i 30-åra.

Alle de gamle gubbene vrei på halsen – trur den jyplingen der at han kan lære oss noe? Et par episoder fra tida i Transport får du vel plass til?

Det var mange ting å ta fatt på i Sarpsborg og Omegn Transportarbeiderforening, avdeling 51, sånn på slutten av 50-tallet. Foreninga organiserte jo likt og ulikt, lastebileiere, lagerarbeidere, sjåfører, avisbud.

Vel, så starta vi egen bussgruppe, det var enighet til tusen, og jeg hadde gleden av å være formann i gruppa, til gutta valgte meg til formann i foreninga.

Familieselskapene dominerte veldig i trafikken i 40- og 50-åra. De konkurrerte med kommunens ruter, når kommunen hadde satt rutetidene sine i bla’, så kom privatselskapene og plasserte avgangene sine noen minutter før, og skumma fløta av trafikken.

Og så sto de fleste av privatselskapene utenfor Arbeidsgiverforeninga – noe som førte til at det ble stor lønnsforskjell mellom de private og kommunale selskapene.

Dessuten var det en A-avtale for byene og en B-avtale for landdistriktene. Veldig innvikla forhold, ser du, og når sjåførene ellers i landet var i konflikt, så måtte vi sitte usolidarisk bak rattet.

På toppen kom alle disse lønnsnemndene i 50-åra, fire på rad og tillegget vi fikk husker jeg ble hele fire kroner.

Jeg er stolt av solidariteten den dag i dag

– Så slo bussjåførene i bordet og krevde et tillegg i lønna på 15 kroner uka. Det fikk vi ikke, og så ble det streik – «ulovlig» sådan. Jeg ble valgt til formann i aksjonsutvalget, og da het det at det hele ble styrt fra Kreml.
Jeg var jo med i NKP den gangen, og hadde studert politikk sammen med Martinsen-gutta på Torp. Arbeidsrettsdom ble det, og den bøyde vi oss ikke for og så smalt eksklusjonsklubba i Oslo, først for meg, så for resten av gutta. Fagforeningskassa ble jo redda på det viset – men du vet, det var leit for familien. Men støtte fikk vi, jeg er stolt over solidariteten den dag i dag. På Borregaard og på FMV samla dem inn penger, fra Moss og Halden fikk vi støtte. Jeg reiste rundt og redegjorde for streiken eller rusla til byen for å sitte på det vesle kontoret vi leide og delte ut bidraga.

Streikegeneral kalte blada meg og det var ikke for å rose.

Vet du at vi fikk inn så mye penger at vi kunne betale det vi skyldte i sykekassa, for busseierane hadde meldt oss ut når vi streika. Og ennå hadde vi penger igjen som vi ga til et streikestøttefond for Østfold som LO skulle bestyre. Og best av alt: de krava vi hadde gått i kamp for, fikk vi innfridd.

Og er det noen lærdom i den historien, så får du trekke’n ut sjøl!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987