Fra torpet i Värmland til fabrikken ved fossen

– Da jeg var knappe året, var jeg døden nær – det var engelsk syke eller svekk dem kalte det. Mor trodde det var slutt, og jeg var hvit og kald og stiv. Så kommer ei sigøynerkjerring inn, ei slik ei som gikk og tigde på gårdene. – Hva gråter du for, sier hun til mor. – Jeg gråter for gutten min er død. Så tok kjerringa og holdt meg over varmen, og kanskje sa hun noen trolldomsord og. – Han kan ikke være død, sa kjerringa, han puster og slår opp øynene. Men hun la til at jeg ville få mén av det, – men hva det vil bli, kan jeg ikke si nå.

Men Fritjof Lamberg er fortsatt i god form, 93 år senere. Han bor alene i huset ved Sandbakken som han bygde i 20-åra. Vi lar partikameraten, fagforeningsveteranen og Borregaardsarbeideren fortsette:

– Jeg er født på et torp i Värmland den 29. august 1892. Mor het Mathilde Johansson og far Karl Johan Lamberg. Far hadde gått underoffiserskole og vervet seg som soldat. Så ble han lei hele greia og loffet i vei til Norge. Jeg husker ennå en svær plakat han hadde, der hadde Oscar II egenhendig undertegnet på at han i all framtid var uverdig til å forsvare tvillingrikene til lands og til vanns.

Slusken var solidarisk

– Far ble veislusk i Norge, dro rundt på Østlandet og bygde stikkrenner, anla veier, arbeidet på jernbane. Første stedet var et grustak ved Lillestrøm. Han var pengelens, hadde verken til mat eller losji. Når de andre i laget hadde matpause, stakk far til skogs. En dag kom de etter han og ville gi han juling! «Skjønner du ikke at mat og penger skulle du fått av oss – her trenger ingen gå og sulte!» Det var solidaritet – svensk eller norsk – det spilte ingen rolle.

Fra jobb til jobb, fra sted til sted

– Snart sporet mor opp mannen sin, og så dro vi etter, da var jeg knapt fylt året. Så fulgte vi far, fra jobb til jobb, fra sted til sted. En tid bodde vi på Ullensaker, så flytta vi til Strømmen, så bød det seg veiarbeid på Enebakkneset, derfra gikk turen til Moss, til Onsøy, til Mysen og så til Sarpsborg.

Det var i 1906, det var anleggsarbeid å få på Borregaard. Far var sterk som en bjørn og en flink arbeidskar som av og til tok seg en tår over tørsten. Var han bøs, så hengte jeg meg rundt halsen hans. Da ble han blid med en gang. Ellers var det mor som oppdro oss unger – etter hvert ble det tre stykker av oss.

Vi havna i et røverreir

– I Sarpsborg flytta vi inn i Babels tårn. Det var et riktig røverreir. To svære trehus, forgård og bakgård, bråk og leven, familier som bante og drakk og slåss. Vi hadde ett rom og kjøkken i første etasje, enkelt og fattigslig som arbeidsfolk flest – mer er det ikke å si om det. I 1907, da var det den første, store streiken på Borregaard. Far tok seg arbeid på vannledningen fra Tvetervannet til Fredrikstad og vi leide oss inn hos urmaker Prangerød, utenfor byen.

Selv ble jeg visergutt i fru Finstads meieri i Sverresgate. Dit kom bøndene med melk fra hele distriktet. Jeg bar is fra ishuset, hadde is i kummene og gjorde ellers forefallende arbeid.

En dag sto det en mann hjemme hos foreldrene mine og ville ha meg inn på Sarpeskolen. Jeg hadde gått på fem skoler, to eller tre ganger i uka, hadde opplevd at svenskeungene ble mobba i 1905, men hadde ennå ikke gjort meg ferdig med skoleplikten.

– Tar jeg meg arbeid på landet, har du noen makt over meg da, spurte jeg mannen. Det hadde han ikke, og så ble jeg gårdsgutt på Havn i Skjeberg hos Anette Hansen og Oscar Skjælin, i en alder av 14 år.

Der på Havn likte jeg meg godt, der ble jeg i flere år. Det er så fritt på landsbygda, du kan komme og gå når du vil. Og så hadde de så fine glassepler på Havn, du kunne se tvers gjennom dem.

Og dyra, du ble glad i dem, du gikk og håndterte dem hele dagen. Kuene, katta og hestene: Røda, Lydia, Svarta og den blakke hesten, jeg husker dem ennå. Jeg sov i drengestua, ble forelska i og kyssa sveiserjenta, arbeidet fra seks om morran til åtte om kvelden og hadde 10 kroner måneden i lønn. Etter at jeg hadde gått og lest, ble det lagt på til 15.

Senere ble det arbeid på flere gårder, på Bø, på Norom, hos lensmann Knutsen i Tune. Da måtte jeg være med når han panta. Det var trist, syntes jeg, å komme inn hos fattigfolka der kona og ungene grein når lensmann tok pantet i symaskin eller kua.

Borregaard, det var rene slaveri

– Året 1910 gikk jeg for første gang inn hovedporten på Borregaard. Far og eldste bror hadde vært på meg flere ganger, de arbeidet i anlegget og tjente gode penger. Jeg slapp å stå i flokken oppe ved Hovedgården der formann Gyllensten bodde. Så gikk Gyllensten rundt i flokken blant dem som søkte arbeid, strøk barten og pekte: «Du, du, du og du!»

Det ble også fortalt at ville du ha en fin jobb eller en fet akkord, så skulle du sørge for å sette en flaske sterkt på bestemte steder på fabrikken – så fikset Gyllensten akkorden! Om det var sant, det vet jeg ikke.

Å begynne på Borregaard, var som å begynne på slaveri, syntes jeg. Jeg var vant til friheten på landjorda. Men du venner deg jo til etter hvert. Første jobben min ble som blyhåndtlanger i blylodderverkstedet. Det var ennå slik på fabrikken at dem kjøna nybegynnerne – slo dem med våte sekker og slikt.

Mestere og håndtlangere i blylodderverkstedet

– Blylodderverkstedet lå på hjørnet ved Papirfabrikk 1 og 2. Vi holdt til i første – i annen var seilmakerverkstedet, der de laget og reparerte presenninger og slikt.

Verkstedet – det var et svært rom med lange benker. Svart og fælt var det. Der drev dem på, blylodderne: Johan «Kjongsen» Jørgensen, Hartvig Olsen og eldstemann på laget, Oskar Danske. De var mestere og hadde stor respekt blant oss unggutta. Blant håndtlangerne husker jeg spesielt han Vilhelm Olsen, han spilte trekkspill og ville lære bort, men det ble aldri noe til meg meg. Formann het Eriksen, opprinnelig svenske. Han var også formann i kokeriet.

Bly måtte til mot syra

– Det ble brukt mye bly i fabrikken i den tida. Det ble brukt bly i røra som førte syra, og bly i syrekummene, det var det eneste stoffet som syra ikke tærte på. Inne på verkstedet gjorde de ferdig, bøyde og bendte, laget knerør og koplinger etter alle kunstens regler. Så var det ut i fabrikken, hit og dit, fra karbidporten til Melløs og tilbake igjen. Røra skulle monteres og skjøtene sveises, loddere sveisa med gass og surstoff – vi håndtlangere skrapte rent med trekantskrapa.

12 timers arbeidsdag og på jobb om natta!

– Verste jobben – det var nok når vi skulle ned i syrekummene. De var dype, opptil fire meter, foret med bly og det lå alltid litt syre igjen når du kom nedi. Tårene rant, det rev i nesa og fikk du den minste lille dråpe på klærna, ble det hull med en eneste gang.

Vi drev på, 12 timer fra klokka seks til seks, med en halv times frokost og en halv times middag. Så hadde vi veker, du kunne bli vekket midt på natta, noe hadde røket og lodderne tørna ut.

Det hendte en uke at jeg måtte ut tre ganger om natta, og endatil trakk dem i lønna da jeg spanderte på meg en ekstra sovetime den ene morgenen!

Når det gjaldt betaling, så var det ingen av blylodderne som tjente likt. Oskar Danske hadde mest – han kunne gjøre 5, 50 kroner timen. Så gikk det nedover skalaen. Vi håndtlangerne hadde lik lønn, 3, 50 for timen. Du hadde råd til å sy deg en findress, stoffet kosta 15 kroner hos han Johan Godkjøp, og sylønna var hele åtte kroner.

Streng kustus før første verdenskrig

– Det var en streng kustus på Borregaarden. Du kunne få sparken hvis du bannet stygt. Organisasjonen var svak og kunne lite gjøre. Mulkt kunne du få for et godt ord – 5 kroner trekk i lønna var ikke uvanlig.

Engang kommanderte dem meg til å bære blyplater opp på toppen av kokeriet. Da nekta jeg plent. Da ble det leven, forhør med både avdelingsingeniør, driftsingeniør og formann. Men dengang var «Ulven» grei. – Han Lamberg er ansatt som blylodder, ikke som blybærer. Og det ble med det.

I 1911 ble det streik. Etter streiken slutta jeg på Borregaard for den gangen. Far og jeg tok oss jobb i fylket, borret og sprengte og bygde Isebrua. Der oppe stakk bøndene inn i skauen når slusken gikk på veien til dans. Den historien får vi ta en annen gang.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987