Fra trillebukk til truck i Sarpsborg havn

I dag er det stille i Sannesund. Snille Karl og Hans Hakk er borte, kubbekrokene og trillebukkene er vekk. Slitet er slutt. Maskinene har overtatt. Da Gunnar Johansen begynte i løsen i 1937, arbeidet over 80 mann i havna. Losset kli og svovel, kalksten og kubb. Gunnar Johansen minnes:

– Jeg starta i løssjauen i 1937. Det satt fremdeles mange arbeidsledige på ribba i Sannesund og venta på at sjauerbasen skulle dukke opp og plukke ut de folka han trengte den dagen: – Du, og du og du…

Det var alltid noen som rusla hjemover litt mer duknakka. Det hendte jeg var blant dem.

Sjauen, det var familietradisjonen, kan du si. Far var stueriarbeider fra han kom hjem fra Junaiten, og vi slo oss ned på Alvim der jeg og søsknene mine vokste opp. Sjauen – det var en tøff jobb – det var mye tungt arbe du kom borti med de gamle guttene.

Rått arbe i sjauen

– Det gikk med håndkraft alt samma. I dag er det rasjonalisert og mekanisert, med griper og trucker og alt som er. Det som 30 mann gjorde på en dag før, det gjør 2-3 mann på halvannen time i dag. Før var det rått arbe alt samma. Enten du sto med haka og dro fram kubben, eller du sjaua papirkasser eller celluloseballer.

Eller du lempa kalksten. Det var et forferdelig slit. Stenen lå løs i rommet, så begynte du fra toppen og arbeida deg nedover, lempa sten opp i svære tobber eller, slik som det var på Greåker, opp i avskjæringer av tre. Så tok vinsjen det opp på stillinga, der et par mann lempa stenen i trillebukker og kjørte den i land.
Det var stygge greier, sten på 30-40 kg kunne dette fra balja og ned i rommet, på Hafslund fikk en sjauer en sten i hue, han døde momentant.

Fra kalkstenssjauen husker jeg en ulovlig arbeidskonflikt. Folka skulle jobbe overtid, men nekta å gå i rommet. Det var blitt mørkt og eneste lyset der nede kom fra ei skarve pære. Streiken ble dømt for arbeidsretten og vi måtte ut med en 600-700 kroner i bot, husker jeg. Arbeidstilsynet fungerte nok ikke alltid slik det skulle i de åra.

Så var det saltbåtene fra Spania, San Miguel, San Andre og hva de nå het alle sammen. Saltet i rommet gikk greit nok, men verre var det med det som lå inntil maskinskottet, vi måtte drive på med pigghakker og få det løs i små klumper.

Vi lossa og lasta alt mulig, kli, kis, køl, svovel, alt som Borregaard trengte i den kjemiske produksjonen. Og jeg har inntrykk av at vi i løsen ble satt til de tyngste jobbene.

Du måtte henge på, hele tida

– Sjauen var ingen sju til femjobb. Det hendte ikke så sjelden at du starta om morran klokka sju, sto på til fem, så var det halvannen times middag, deretter sto du hele natta og formiddagen neste dag. Var du i løsen, måtte du ta overtida, ellers ble du sjalta ut. Mange var glad for overtida, for det ble noen ekstra kroner i lommeboka. Men du kjente det i ryggen, i knea og i hue når du rusla hjemover.

Etter hvert lærte du knepa, du lærte å arbe lettere. Jeg arbeida mye sammen med far, han lærte meg å sjaue på rette måten. Ellers husker jeg spesielt godt gamle Thoresen, ja, han er 93 år nå, liten og lett og var han, men han hadde teknikken. Han fikk papirkasser på en 150-170 kg opp på vippen og så gikk den faktisk av seg sjøl. Det kunne trengs når du skulle laste oversjøiske båter som skulle ha papirkasser i 8 lengder bakover i rommet.

Penger å tjene så lenge det varte

– Men det ble penger av det, for den som hadde arbe. Far min førte en regnskapsbok fra 1930 til 1945, jeg har tatt vare på den, der kan du lese navnene på båtene, datoen for lossing og lasting, betalingen han fikk, det står der alt sammen.

Alt arbe i sjauen gikk på akkord, og ble regna etter prisen pr. tonn. For cellulose fikk foreninga for eksempel 1.54 for tonnet. Så er det bare å gange med antall timer, og dele med antall mann og så fikk du timelønna som kunne ligge på ca. 1.80 – 1.90 i timen. Det var bra det, på den tida tjente dem på Borregaard knapt krona.

Fra 1937 og fram til krigen var det en glansperiode i sjauen, så kom krigen og det gikk nedover og det kunne bli vanskelig for den som ikke hadde lagt litt til side.

Både fagforening og arbeidsgiver

– Stuerforeninga var både fagforening og arbeidsgiver. Det var foreninga som tok inn folka, som betalte ut lønner og ordna med skattetrekken. Megleren eller Borregaard eller Hafslund ringte til kontoret vårt, og så stilte vi folk i gjenger, 13 mann til kalkstenslossing, 8 mann til lasting av cellulose og så videre. Jeg tør si at samarbeidet stort sett gikk bra, selv om noen av meglerne av det gamle slaget kunne være litt høye i snippen. Stuerforeninga holdt streng justis blant folka.
Skikken med lossedrammen holdt seg ennå på 30-tallet. Møtte du påvirka på jobben, kunne foreningen sette deg utafor i ei uke eller to. En sjelden gang hendte det at foreninga ga folk sparken.

Vi varma kaffen i byssa

– Da jeg starta i løsen, var nok arbeidsmiljøet som vi sier i dag, ikke rare greiene. På Alvim var det ikke en gang en vannkran, du måtte gå hjem slik du gikk og sto. Hadde du lossa en kølabåt, trudde ungene det var feieren som kom opp Tunebakken. På Melløs og på Hafslund hadde du iallfall mulighet til å få av deg den verste skitten.

Matpakka tok du der det passa seg. Det hendte vi satte oss på rista ombord, inntil chiefen kom og jaga deg.

Kaffeflaska varma du på kjelen hos kokken eller på vinsjen.
Nede på Greåker hadde vi iallfall ei lita bu å stikke oss inn i. Det var et enormt framskritt da det nye stuerlokalet sto ferdig i Sannesund i 1939, med spiselokale og dusj og kontor. Nå er halvparten leid bort, det er jo ikke så mange igjen av vårs der nede.

Vi kjente hverandre alle sammen

– Kameratskapet og samholdet var også en del av arbeidsmiljøet.
Du vet vi arbeida så tett sammen, en gjeng på en 7-8-9 mann nedi rommet. Vi ble veldig godt kjent med hverandre på den måten. Vi visste det meste om hverandre, om familien, om sorger og gleder og alt.

Mange i sjauen hadde oppnavn, Snille Karl, Hans Hakk, prektige karer alle sammen.

En episode fra jeg var barn: En av stuera var død, da stoppa alt arbe i havna og arbeidskameratene fulgte han til grava i Tune kirke. Med Sannesunds- eller Melkefabrikk-musikken i spissen og fagforeningsfana: «Gjør din plikt – krev din rett!»

Sjauere i første divisjon

– Mange av gutta i sjauen var veldig interessert i idrett – først og fremst i fotball. Jeg kan ramse opp noen navn for deg: Reidar Karlsen, Arne Pettersen, Bjørn Brevik, Jakken Johansen, Gunnar Brevik, Tor Pettersen, Finn Pettersen, Erling «Tjongen» Johansen, Per Johansen. Gutta var i sjauen, alle sammen, og spilte fotball i første divisjon – i Sparta eller Sarpsborg Fotballklubb.

Først sto folka i tungt arbe hele dagen, så var det hjem og spise og skifte, så avgårde til banen for å trene til langt på kveld.

Bedre med utslitt truck enn utslitt rygg

– På 60-70-tallet kom de store forandringene på arbeidsplassen min. Da kom teknikken for fullt, med griper til kalkstenslossinga, med trucker som kjørte celluloseballer og papirkasser rett ombord.

Folka er borte nå – nesten alle sammen. Før var vi 35 i Sandesund, 24 på Greåker, 20 på Hafslund – det blir en 79 mann i alt.

Nå er det vel en 15-16 mann i hele havna. Det gamle miljøet er borte vekk. Men slitet er vekk også – det får en bare være gla’ for. Det er bedre at gaffeltrucken blir utslitt enn ryggen din.

Kona sier av og til at jeg skal kjøpe meg en blåbukse, en slik olabukse.
Jeg vil ikke ha noen, jeg har slitt ut altfor mange blåbukser i mi tid.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987