Fra Ullagården til Samorg

– Fra vinduet der jeg hadde huspost, kunne jeg se over til Middelskolen. Jeg misunte ungene som kunne sitte hele formiddagen over boka.

Inger Marie Andersen har gått gradene, som det heter. Fra hun som 8-åring begynte i Framfylkingen til hun i dag sitter som representant for Arbeiderpartiet i Fylkesutvalget i Østfold.

Underveis treffer vi henne i Ungdomsfylkingen, på partikontoret i Oslo og i Postforbundet. som reiseinspektør for Arbeiderbladet, og kontorsekretær i LOs Østfold-kontor. Og sist, men ikke minst, som høyre hånd i samorganisasjonen. som i disse dager fyller 75 år.

Eneste kvinne i kvartetten, som ellers besto av Ragnvald Nygaard, Hans Bjerkholdt og Oscar Lauritzen.

Men det hele startet i Ullagården i St. Marie gate for nærmere 65 år siden.

– Noen av mine første minner har med klasseforskjell å gjøre: Jeg sitter i vinduskarmen og ser ned på flokken som kommer fra Borregaard i frokostpausen. Trøtte ansikter, bøyde rygger, slitte blåklær. Kanskje forsto jentungen allerede noe den gangen: noen satt på toppen, andre måtte slave og slite, og det var urettferdig at det skulle være slik.

Litt senere ble det mer personlig. De gjorde narr av meg, mobbet meg da jeg møtte opp i 17. mai-toget i hvite gummisko og nedlagt fald på kåpa.

Det kunne være smått stell hjemme. Mor vaska draktene til spillerne til Brand for 10 øre drakta. En sommer bodde vi på feriehjemmet. Der bar et par av søsknene mine kørja med klærne fram og tilbake fra Skjeberg og inn til klubbhuset på stadion.

To slags pålegg i bedrefolks hus

– En huspost etter folkeskolen og konfirmasjonen skaffet deg nye erfaringer: arbeidstida var fra åtte om morran til kvart over åtte om kvelden. Om morran fikk jeg utlevert et lite stykke ost og et lite glass sirup. Det var pålegget.

Når jeg hadde spist, dekket jeg frokostbordet med alle slags godsaker til familien. Så var det å bale med vasking, stopping, lapping, støvtørring og matlaging. På kvelden var jeg regningsbud for herren i huset.

Hushjelpene hadde så lite å stille opp med, de var så vanskelige å organisere. Jeg husker jeg drømte om den dagen da det skulle være uråd å få noen til å tjene i huset til folk. Og den dagen har jeg fått oppleve.

På handelsskole med bøker på avbetaling

Inger Marie Andersen var heldig, takket være en snill folkeskolelærer fikk hun muligheter til å lese videre. Med et stipend for evnerik ungdom stilte hun som yngste elev på Kobberstads handelsskole i Pellygata. Lærdommen gikk lett nok inn, verre var det å skaffe bøker, for stipendet var i knappeste laget.

– Mor gikk fra bokhandel til bokhandel, sier Inger Marie, – og til slutt fikk vi en ordning så jeg fikk alle bøkene mot å betale fem kroner måneden i avdrag.

Skoledagen varte fra ni til tre, og om kvelden var det å sitte med nesa i bøkene, for hos Kobberstad leste de to års pensum på et halvt år. Men på mandagskveldene gikk turen til Arbeiderungdomslaget.

Ungdomslagstid og Spaniakrig

– Vi tok vare på hverandre, vi som vanka i A-salen på Folkets Hus. Mange, altfor mange av oss gikk arbeidsledige. Hadde du ikke penger til kaffekoppen, wienerbrødet eller brikka til brikkespillet, var det alltid noen som betalte. Det hendte ikke sjelden at to stykker delte en kopp kaffe og et wienerbrød.

I AUL ble jeg interessert i politikk for alvor – satt bak i salen og hørte på foredragsholderen med øyne og ører på stilk. Spaniakrigen raste. Vi var med på solidaritetsmøtene, solgte Spaniamerker på Stadion. Det hendte jeg drømte om borgerkrigen om natta, så for meg slagmarken med døde og sårede soldater. Etter å ha drømt slik, skrev jeg et dikt som jeg leste opp på Spaniamøtene. Jeg husker noen linjer ennå:

«Armer og ben ligger slengt utover, slike ting er det Franco vover!»

Mange av guttene i ungdomslaget snakket om å dra nedover for å slåss mot Franco. Juul Pettersen fra Sundløkka dro avsted. Jeg husker det gjorde slikt inntrykk da vi fikk høre at han var falt der nede.

Så kom krigen. Det har brent seg fast: noen av gutta fra arbeiderungdomslaget klatrer opp på et lastebilplan for å dra avgårde…

Snart ble ungdomslaget forbudt. Men jeg husker vi møttes hjemme hos hverandre eller nede på Grand hvor vi holdt en studiesirkel om et eller annet uskyldig emne. Men praten gikk mest om krigen, om tyskerne og nazistene, hvordan det skulle bli i Norge når det hele var over.

«Kontorhjelp søkes til Samorg.»

Da krigen var slutt ble Inger Marie Andersen knyttet til arbeiderbevegelsens organisasjoner for alvor. Først to år på partikontoret i Oslo. – Den jeg husker best, er Thina Thorleifsen, et enestående menneske.

Så følger 4 lærerike år i Postforbundet. En dag står det en annonse i lokalavisa: «Kontorhjelp søkes til Samorgs kontor i Sarpsborg».

– Jeg søkte og fikk jobben. Det ble mange timer alene på kontoret i Folkets Hus, sekretærstaben.

Lauritzen, Nygaard og Bjerkholdt var stadig på reisefot. Mange tvistigheter var det å ta seg av, ikke minst innen hotell- og restaurantbransjen med dårlig innkvartering, lang arbeidstid, usle lønninger. Ting som tillitsmannen på arbeidsplassen ordner opp i idag, men tillitsmannsapparatet var ennå ikke utbygd.

Med Bjerkholdt som privatlærer

– Så ringer telefonen, folk spør og graver og sekretærene er på farta. Jeg gikk til Bjerkholdt og fortalte at jeg gjerne ville sette meg inn i sakene. – Det hører jo egentlig ikke til jobben din, jenta mi, sa Bjerkholdt, men ga meg både hovedavtale og arbeidstvistlov, og så satt jeg hjemme og studerte. Var det noe jeg ikke forsto, så forklarte Bjerkholdt, han var den flinke og tålmodige læremesteren.

Og neste gang det ringte, så ga jeg et svar, men la for sikkerhets skyld til at hvis svaret var gærent, så ville sekretæren ringe tilbake når han kom på kontoret!

Inger Marie Andersen hadde flere jern i ilden: i den faglige kvinnenemnda, med 50 til 100 jenter på møtene – fra 16-åringer og oppover til bestemødre i pensjonsalderen.

I Folkets Hus starter husmorsenteret for fagorganiserte menns hustruer, med møteprogram fra forbrukerspørsmål til familieplanlegging.

Men Framfylkingen sto og står kanskje Inger Marie Andersens hjerte aller nærmest.

– Jeg ble selv med i Framfylkingen som 8-åring. Dilta etter Harald Ingebretsen eller Harald Bjerke På tur til Skjeberg eller Skihytta. Men l årene etter krigen hadde virksomheten ligget nede. Nå ville vi ta fatt igjen.

Vi startet i det små, to, tre voksne som drev en liten gruppe hver. Så strømmet det på med unger, og da vi leiret 10-årsjubileum i 1974, så var det blitt 204 medlemmer, fra 3 til 16 år.

Lek og lærdom i Framlaget

– Når du spør, blir svaret: Det var vel nesten ikke den ting vi ikke drev med.

Vi laget trafikkby av papp og lærte ungene å klare seg i trafikken, assistert av en hyggelig onkel Politi. Vi laget dukker og dukketeater, og spilte «Rasmus på loffen».

Vi drev førstehjelpskurs og gitarkurs. Vi besøkte biblioteket – og brannstasjonen. På stasjonen fikk ungene kjøre orntli’ brannbil. Vi besøkte biblioteket og valglokalet, arrangerte Luciafester og juletrefest for fagforeningene. Da kalte vi oss julegjengen.

Vi var i alt en 40 unger og voksne, som serverte, ordna ringene rundt juletreet, ledet allsangen, organiserte presangutdeling og så videre, og så videre. Og ikke bare på Pappen og Borregaard, nei, vi dro ut i distriktet, til Skjeberg, til Greåker og Fredrikstad.

Reidun Bråthe (Harlem) var vel sjølve ankerfestet, hun la ned et stort arbeid for Fylkingen, sto nettene igjennom og bakte boller og julekaker.

Pengene vi fikk for strevet brukte vi til å subsidiere sommerleirer for «ungene våre».

Lederne, de utvikla vi sjøl. Litt eldre unger fikk jobben å ta seg av de yngre – slik lærte de å ta vare på hverandre. Jeg husker hele gjengen: Per Samuelsen, Birgit Hansen, Per Tønnesen, Per Kristian Lauritzen, Inger Kristin Torp, Unni Halvorsen, Anita Ryen, Kjersti Harlem. Jeg håper ikke jeg har glemt noen.

Så ebbet det hele ut. Lederne ble gamle og tok fatt på videreutdanningen. Økonomien var skral, og vi fikk aldri et fast sted å være.

Men jeg håper at noen kan ta arbeidet opp igjen, for skal du bevare solidariteten mellom mennesker, så må du starte med ungene.

Jeg har en gang skrevet noen linjer:

«Det fjerne land er blitt så nær
vår bror og søster har vi kjær
Og søsken har vi hvor de bor
vi er en søskenflokk på jord … »

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987