I filthatt og fettlærstøvler på Opsund

«Den ble en sang om bøyde nakkers slit ved sag og kjerrat – om krøkte skuldre under stokkers tunge bør…»
skrev John Valestrand ved Tømmerarbeidernes Forenings 50-årsjubileum i 1953.
Her forteller to tømmerarbeidere: Hjalmar Andersen «Bytangen» og Erling Walther fra sin arbeidsplass.

Hjalmar: – Jeg husker godt påsken 1920. Da gikk elva svær, Gustav Kjekk drukna og jeg begynte på Opsund.

Første jobben var å ringe wire som hadde vært rundt tømmermosene. Så ble jeg satt til å bære props og kubb på tomta om vinteren. Propsen kunne enda gå an – men kubben var svinetung, tremeters lange stokker. Kran fantes ikke, vi tok kubben på skuldra og vippa den opp i jernbanevogna. Du ble sår i aksla der du fløy att og fram innanfor nettinggjerdet. Den første tida følte jeg det som jeg var havna på straffarbe’. Ungdom i dag ville heller svelte enn å sjaue kubb på tomta på Opsund!

Far og sønn i fløten

Erling: – Jeg starta på Opsund i 1946. Da jeg sa navnet mitt, strakte formann Ramholt en diger finger ut av luka i bua der han regjerte: «Du ska’ bli her på Opsund, det skal jeg sørge for!» Far min hadde nemlig vært i fløten på Opsund siden 1924. Første tida sto jeg å huka, så kom jeg i fløten og der var jeg til den ble lagt ned i 1960.

Slepebåtene, Minge og Opsund, kom draende med slepet, det kunne være 10 moser i lengda og 10 i bredda, ned til Bytangen. Var elva lita, kunne de dra to slep i slengen. Så delte vi slepet, kutta eller knytta opp wirene som holdt det sammen, og så styrte vi slepet ned elva til flyndrene der vi bremsa opp mosene. Du rodde i båt eller balanserte på mosa, og måtte være rask på bena. Om vi havna i elva noengang? Det må du ikke spørre om, det ble mange gode bad. En gang jeg gikk i vannet nede ved Melløs, ble han Alf Kristiansen sur: «Du flyr nå til støtt!» Jeg kom meg ned i maskinrommet på slepebåten, fikk av meg klea og i meg to raske drammer. Litt etter kommer han Alf vassende ned, med dugga briller så våt som ei drukna katt.

To slag i klokka og Hjalmar tok sveiva

Hjalmar: – Jeg arbeida mye rundt på Opsund. I lange tider var jeg i opphalinga. Banen gikk ned i elva, en vogn gikk opp, men den andre gikk ned. Det var wiretrekk på vognene og wiren gikk rundt et svært hjul som var på bånn i elva. Når karen ute på brygga i elva hadde manøvrert mosa opp på vogna og stramma rundt kjettingen, så slo han to slag i telefon opp til meg. Så slo jeg inn bryteren, grep sveiva som regulerte motoren og satte det i gang.

Mange ganger kunne det gå gæli, en stokk hekta seg ned i bakken og hele mosa gikk i filler. Så måtte du stoppe og rydde banen før du satte det hele i gang igjen.

Erling: – Når vogna var oppe tok den svære portalkrana mosa og plasserte den på lunnene. Arbeida du på lunnene, så dirigerte du kabelkrana med pipe!: Ett pip var stopp, to pip var hiv og tre pip var lår. Et langt pip og mange korte kalte vi å «lokke», da visste kranføreren å kjøre sakte mot kranføreren å kjøre sakte mot elva.

Hjalmar: – Det var mye kjefting på Opsund da jeg begynte der. «Se å få med deg bena!» hørte du støtt og stadig fra formannen. Jeg husker spesielt en formann , en jaktskipper, den var det en fæl kjeft på. En gang ble Jeg satt på nattskift. Jeg hadde ikke aldern, men ordren var klar: «Når jeg sier det, skal du stå!» En annen, Berg het han, var av den rolige sorten. Ingeniørene så vi iallfall om våren og høsten. Forresten en, Aksel Andersen het han, var fæl til å luske nede på tomta sammen med ei svær bikkje og kjefta når vi hadde glømt å slå av lyset i krana.

Annen tone etter krigen

Erling: – Men du må få med at etter krigen var det noe helt annet, da ble det for det meste slutt på all gapinga. Formann snakka til vårs slik som du snakker til meg nå. Det spilte vel inn at nå hadde hver mann sin spesielle jobb, du ble ikke kommandert hit og dit. Hvor mye du skulle gjøre, var bestemt i tariffen.

Hjalmar: – Da jeg begynte, hadde du en billett, du sa navnet ditt og så stempla formann på lappen. Kom du for sent fikk du stempla ei stjerne og fikk 50 øre trekk.

Erling: – I mi ti’ på Opsund var det vanlig stemplingsur. Men vi som var i fløten stempla aldri. Det hadde blitt for upraktisk. Det var vel det jeg likte så godt med den jobben, du var på en måte fri, du fikk rå deg sjøl.

I 20 kuldegrader med sno fra elva

Hjalmar: – Den første tida ble mange sagt opp når elva la seg på vinteren. Du gikk ledig, kunne få noen småjobber, litt røddearbe’, litt snømåking eller vakt ved isgrinda på Borregaard. Jeg husker jeg sto der en julaften med surra strie fra celluloseballene rundt bena mot kulda.

Men jaggu kunne det være surt og kaldt på Opsund og – når termometeret sto på minus 20 og det blåste fra elva. Vi brukte blåjakke og blåbukse og på bena plugga fettlærsstøvler som vi kjøpte hos skomaker Olsen oppe i byen. På henda hadde vi hjemmestrikka votter eller votter av filt som det gikk høl på i ett sett. Støvla holdt bra i tørrvær, men regna eller sludda det, gikk vannet inn og ut. Klea måtte du holde deg med sjøl. Jeg husker første gang jeg fikk meg overall – av engelsk merke – det var andre greier.

Erling: – I mi ti’ hadde vi fått gummistøvler på bena og gikk i kjeledress eller blåjakke og overall. Om høsten brukte du ofte filthatt, den tok av for regnet og det hendte at vi spente på oss leggings. Senere forhandla vi og fikk vernesko, skinnhansker og varmedress av fabrikken. Da ble det ingen sak
å jobbe på Opsund.

Vi satt på en stokk og gjorde vårt fornødne

Hjalmar: – Vet du at da jeg begynte på Opsund, så var det ikke skikkelig do på tomta, vi satt og huka oss på en stokk sånn en meter over bakken. Vann måtte vi bære i bøtter fra en brønn på tomta.

Spiselokalet var bra nok, der gikk en av gamlekara. han var brannvakt, han bar ved og fylte i omnen så vi fikk varma oss sjøl og kaffeflaska.

Nede på tomta hadde vi ei lita hytte som vi varma oss vårs i – ei slik ei bu med benker på hver side. Når vi kom dyvåte og fyra i omnen, så sto dampen ut døra så du skulle tru det var ildebrann der inne.

Erling: – På førtitallet var det kommet ordentlig bad med dusj og vaskerenne og greier. Men du tok deg ikke alltid tid til å vaske deg – du ville hjem så fort som råd var.

Hjalmar: – Jeg gikk til og fra arbe’, bodde på Bytangen, det ble ikke rare biten.

Erling: – Første tida sykla jeg, så kjøpte jeg moped, først Monark og så Puch, og på 60-tallet ble det bil.

Hjalmar: – Opsund var en farlig arbeidsplass. Jeg vet ikke hvor mange som mista livet der nede.

Erling: – Arbeidstilsynet, det dukka gjerne opp etter at ulykken var skjedd.

Hjalmar: – Det var ikke noe trivelig når du kom på arbe’ om morran og så en haug med blodige filler på kontoret. Og så sier Ramholdt at i natt gikk det nok gæli med arbe’skameraten din.

Erling: – Og det var formann som måtte varsle kona som satt og venta med morrakaffe til mannen sin. Den begravelsen er noe av det verste jeg har vært med på.

Hjalmar: – En gang gikk krana i bånn med et smell og så ble det dørgende stille. Vi banka i stillaset, men oppe i krana lå kranføreren død som en spiker, han hadde fått strømmen tvert gjennom seg. Doktoren ville ikke opp i krana, vi måtte slå tau rundt han og fire’n ned.

Erling: – Det var mange fæle ulykker på Opsund – men maken til arbeidsmiljø skulle du lete etter. Vi kunne fleske til hverandre – men når vi gikk hjem var vi like blide. Og så var det mye skøy og leven oppe i alt slitet.

Jeg husker en gang noen rakkere stengte han Harald Hølberget inn i hvilehytta, han hadde lagt i omnen og så sperra dem døra og det ble varmere og varmere. Jeg tror ikke han likte det badstubadet. Eller da vi narra Johan Bjørn til å kjøle ned den varme kaffeflaska ute i snøfonna.

Hjalmar: – Det gikk mye på oppnavn. Spørte du etter Edvin Olsen, så skjønte ikke folk hvem du mente. Men sa du Edvin «Issingen» så var saken klar. En annen kalte vi «Klavadærn» og så var det alle dem som hadde slike tilnavn som jeg ikke bryr meg om å nevne.

Erling: – Gamlekara var greie, dem. Dem lærte deg framgangsmåten og gjorde du en feil eller to, så fløy dem ikke på deg i illsinne. Nei: «Slik skal du gjøra, og slik skal du ikke gjøra», het det.

Heller sjuk enn vekk fra Opsund

Hjalmar: – Det er rart å tenke på, men du ville være på Opsund, du ville ikke til noe annet sted i fabrikken!

Erling: – Det stemmer. Fikk du beskjed at du måtte til sagbruket eller renseri’ så fikk du vondt i magan eller ble forkjøla med en eneste gang. Du sjukmeldte deg for å slippe. Det var på Opsund du ville være.

Hjalmar: – Men du merker jo åra ved elva, du merker dem i ryggen og bena.

Erling: – Ja, isjasen er et minne fra Opsund og den blir du vel aldri klar!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987