I sot og røk i gamlesmia

Slik husker Sverre Andersen det:
– du fikk 45 øre i timen
– du vaska deg i tønna utafor smieveggen
– du kunne få sparken for å ta deg en blås
– du måtte stå, seiv om det sinka deg i arbeidet

Jeg begynte på Borregaard i 1924. Far var blitt formann året før, så var det altså en unggutt som skulle slutte som timeskriver, og far benyttet anledningen til å få meg inn ved fabrikken. Det var svært vanlig at fedrene gikk i forbønn. Borregaard ble jo sett på som en trygg arbeidsplass, og du kunne finne både to og tre generasjoner på samme fabrikkgolv.

Oppnavn var vanlige

– Det var ikke lange tiden jeg var timeskriver – gikk rundt i de forskjellige avdelingene: støperiet, modellverkstedet, snekkerverkstedet.

Du ble godt kjent på den måten – lærte fort navnene eller oppnavnene som det krydde av på fabrikken på den tida. En het Gærvern, en annen ble kalt «Lange Martin», den tredje «Merk’an». Så var det «Petter Donken» og «Sulli» Og en gammel krok som hadde vanskelig med å få med seg bena, ble hetende «To skritt på en taksten».

De fleste oppga nøyaktig hva de hadde gjort fra klokka 7 til 5.

– Vi hadde ikke stemplingsur dengang, men kom du fem minutter for sent, klasket portvakta et blått stempel, der det sto 1/2 time, på kortet ditt. Og så ble det trekk i lønna. Trekket gikk forresten til sykekassa på Borregaard.

Jeg husker folka i porten, en het Kristiansen, en annen Olsen, en tredje Lund. De var vant til å kontrollere, iallfall et par av dem hadde vært ansatt ved Borregaards eget brennevinsutsalg. Utsalget ble stengt under første verdenskrig. Men husker jeg ikke feil, ble det åpnet en tid i 1918 – en halv flaske konjakk pr. husstand skulle være slikt utmerket middel mot spanskesyken.

Dårlig skikk på læretida

– Etter noen måneder som timeskriver, fikk jeg plass på elektrisk verksted – jeg skulle liksom gå i lære for å bli elektriker. Men det var ikke rar ordning på opplæringa – jeg var noen ganger rundt med elektrikeren og installerte i noen av boligene for Borregaardsarbeideme. Men mest ble jeg gående som oppslager for en smed, sto ved ambolten ved slegga, og så slo smeden og jeg hver vår gang på det glødende jernstykket, mens gnistrene gøv mot smietaket.

Det kunne være stritt nok for en 15-16-åring. Jeg husker at etter en tid slo det seg opp en svær kul på hånda som plaget meg i lange tider. Det gjorde vondt som bare det, men det var bare å jobbe i vei og bite tennene sammen.

Den ene broren var rød, den andre hvit

– Det var i den vesle smia på Borregaard jeg hadde arbeidsplassen min. Den lå omtrent der elektrolysen ligger nå. Vi hadde også en stor smie, der var det fire smeder og fire oppslagere som drev på, der hadde de både damphammer og elektrisk hammer.

Men i den lille smia gikk det med handkraft. Smeden hadde kommet til Sarpsborg fra Finland i 1910. Far hennes var i den flokken som hadde utvandret til Kotka da sagbruksindustrien ble grunnlagt der i 1870-årene. Petrus Hansen var navnet. Han snakket mye om Finland og om borgerkrigen i 1918. Han hadde vært med på den røde siden, broren som også arbeidet på Borregaard, hadde hørt til de hvite.

Petrus kunne fortelle om fangeleiren i Lahti, hvordan de hadde rota i søppelhaugen for å finne matrester så de kunne holde seg i live. Jeg husker forresten at det var flere av de hjemvendte Kotka-farerne som vanket hjemme hos oss – far var med å organisere en innsamling til dem, slik at de skulle få litt støtte til å komme i gang her i Sarpsborg.

Nyttårshilsner lyste opp

– Mesteparten av tida holdt jeg til i den lille smia – et langt, smalt rom med litt lys gjennom vinduer som sjelden ble vaska. Eller fra noen enslige lyspærer som hang i ledninger ned fra taket. En dag kom murerne på besøk – de skulle hvitte pipa så det skulle bli litt lysere for oss. En av dem, Jakobsen, gikk forresten bort her forleden. Da vi kom på arbeid første nyttårsdag 1926, sto det «Godt nytt år 1926», med hvit kalkmaling på den svarte veggen.

Og svart ble du sjøl også. Vaskemulighetene var ikke rare greiene, de. Utafor smia sto ei eketønne med en vannkran over, der vaska vi oss med en blanding av grønnsåpe og sagmøle. Var vi ekstra skitne, brukte vi grønnsåpe og murersand som sank ned og la seg i et tjukt lag i bunnen av tønna.

Noen garderober eller garderobeskap fantes ikke. Du hengte jakka på veggen der du fant en spiker. Som oftest dro du til og fra jobben i arbeidstøyet. Matpausen, den tok vi i smia – slengte oss ned mellom ambolter og skrustikker og annen arbeidsredskap. Om vinteren kunne matpakka di være temmelig klaka. Jeg husker at midt i smia hadde vi murt opp en retteplate, og på den hadde vi satt opp en elektrisk ovn. Da ble det kjeft å få, en ingeniør dukket opp og fortalte oss at det var noe tull, arbeida du skikkelig, så holdt du nok varmen…

Arrogante sjefer og farlig røyk

– Det var mye uforstand blant ingeniører og andre overordnede i den tida. Jeg husker spesielt en gang vi hadde skaffa oss noen krakker vi satt på når vi skulle bore – du fikk liksom bedre dreis på arbeidet på den måten. Så kommer en ingeniør stikkende. «Er du så trøtt da, Andersen?» Du skulle stå, selv om det sinka deg i jobben og var upraktisk ellers …

Forurensning på arbeidsplassen – det var ikke mange som ofra det en tanke i den tida. Det hendte at vi drev og brente zinkplater, det ble en voldsom røykutvikling av det og noe avsug fantes Ikke i smia.

Men en dag kom riktignok en ingeniør fra vannverket og kikka på forholdene. Han advarte oss mot røyken – fikk du i deg nok, kunne du bli både steril og miste lysta på kvinnfolk, som han sa.

Men at noe særlig ble gjort for å rette på forholdene, kan jeg ikke huske. Og i dag finner røntgenlegene belegg på lungene til mange gamle smiearbeidere.

Arbeidstid og lønn

– Arbeidstida var den vanlige – fra sju til 17, om lørdagen til to. Vi hadde en halvtimes frokost og en times middag. De fleste på arbeidsstedet mitt gikk hjem og spiste i middagspausen – men så hadde mange ikke så lang vei heller, de bodde ofte i Østre bydel. Vanen ble så innarbeida at da jeg gifta meg og flytta til Lande, så gikk jeg likevel fram og tilbake i pausen, selv om det tok lang tid.

Lønna der jeg begynte var 50 øre timen – så ble det nedslag til 45 øre utover på 20-tallet. Da jeg var ferdig utlært og giftet meg, var jeg oppe i 95 øre. Og for å sammenligne, så tjente jeg altså 3,53 da jeg slutta på fabrikken. Når det gjaldt individuelle tillegg, så var det å forhandle. Senere møtte jeg til slike forhandlinger. Da kunne ingeniøren si: «Nei, han der, han skal ikke ha tillegg, han gjør ikke noe». Da var det jeg svarte: «Kanskje han arbeider etter hva han får betaling for». Du kunne få tillegg på to og et halvt øre – de delte på ettøringene den gangen. Nå bøyer ikke folk seg etter en krone på gata.

Bedriften kunne være svært så smålig

– Mange ganger kunne påholdenheten når det gjaldt lønningene, utarte til den rene smålighet. Jeg kan ikke glemme to tilsynsvakter, den ene hadde jobben med å åpne porten til tunnelen fra Opsund, den andre holdt til nede på tomta der cellullfabrikken ligger nå.

Iallfall den ene, kanskje begge to, hadde blitt skadet, blitt invalide i bedriftens tjeneste. Når de fikk lønn, så ble de trukket like mye som det de fikk fra rikstrygdeverket. Men det ble arbeidsrettsdom på den saken, og det som bedriften drev med ble dømt ulovlig.

Ingeniører med nesa i sky

– Når det gjaldt ingeniørene, så var det mange høyt der oppe og vi langt der nede. Ja, noen kunne være greie, men det var vel helst flest av det overlegne slaget. Jeg kan ta med en episode:

Jeg husker at jeg sammen med en mann som var langt oppe i åra, drev og lempa jern fra det ene til det andre stedet. Så tok vi en pust i bakken, det var tunge greier det vi drev på med, og så sto altså ingeniøren der: «Hva, står dere der og ikke gjør noe!» Den gamle Borregaardsarbeideren fortalte sindig at det hendte av og til at du måtte hvile – uten at det gjorde noe inntrykk på ingeniøren: «Se og sett igang!» «Ja, men kanskje du vil ta et tak i med?», sa gamlekaren. Da gikk ingeniøren.

Andre ganger kunne det gå alvorligere til – en arbeider fikk sparken for å ha tatt seg en røk i arbeidstiden – han måtte gå 14 dager før han hadde vært ved bedriften i 50 år.

Ikke noe rart det ble konflikter – det var stadig vekk konflikter og sammenstøt ved Borregaard i 20- og 30-årene. Men skal vi inn på det, må du skrive en artikkel til.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987