Ingen streiker for moro skyld

Den 27. februar 1954 går 361 arbeidere ut av porten på Torp Bruk for først å vende tilbake 23 uker senere. De 361 har gått i streik for tillitsmannen sin, Thorbjørn Marthinsen som kort tid før hadde fått oppsigelse ved bruket.

Det blir 2-3 uker fylt av dramatikk: To arbeidsrettssaker – om oppsigelsen av Marthinsen og om selve streiken. Oppsigelsen blir dømt gyldig, streiken blir dømt ulovlig. Papir ekskluderer Torp fagforening. Høyrepressen og mange Arbeiderparti-organer stempler aksjonen som kommunistisk infiltrasjon.

Lensmannen i Borge går med protokollen under armen og panter på Torp. Papirindustriens Arbeidsgiverforening truer med lock-out av hele bransjen. Direktør Kiær hevder at streiken er styrt fra Moskva. Tukthusloven, paragraf 40 tas i bruk…

Men likevel strømmer moralsk og økonomisk støtte inn til streikekomiteens bord i Fagen på Torp. Da streiken ender med et kompromiss, kan Torp fagforening kvittere for over 650 000 kroner. Men Thorbjørn Marthinsen kommer aldri mer til å gå gjennom porten på bruket.

Lenge før vi står på bar bakke

Leif Jakobsen, Torp-arbeider, NKPer – senere SVer og viseformann i fagforeningsstyret fra august 1954, kan fortelle:

– Det var en rar stemning den kvelden da vi loffa hjemover fra Fagen etter at vi hadde vedtatt å aksjonere for å støtte Thorbjørn. Snøen lava ned – og det fortsatte den å gjøre en måneds tid. Fra en arbeidskamerat som måka snø på harde livet, kom det: «Døm sier vi blir stående på bar bakke, men det blir det ikke snakk om på lenge ennå».

Hvorfor vi streika? For å beskytte fagforeningen og for å stille oss solidarisk med en av de dyktigste fagforeningsformenn vi har hatt her i Borge. Du vet, det var mye å sette fingeren på ved bruket – og Thorbjørn og foreninga plasserte fingeren der det trengtes. Det gikk en kule varmt flere ganger. Ett år fremma vi 25 særkrav overfor ledelsen – det året ble det ikke fremma særkrav på forbundsplan i det hele tatt. Men vi tok det på vår måte – folka var ivrige og pågående og jeg tror lønna på Torp lå godt over det som var vanlig i papirindustrien.

Gamlekara skulle ut på nyttårsaften

– Motparten kunne være stri. Jula 1950 fikk 22 syttiåringer en spesiell julegave: oppsigelse og beskjed om fraflytting fra bedriftens hus innen. 31. desember. Vi klarte da å finne en ordning der også, selv om overingeniøren viste oss døra første gang vi ville ha forhandlingsmøte.

Overtida var et av de største problemene vi bala med. Det lønte seg for bedriften og mange ble frista. Så vedtok foreninga å ikke ta overtid utover det som var tillatt i loven – med klar adresse til Arbeidstilsynet.

Det var slik det skjerpa seg for Thorbjørn. Da han og sju andre ble tilsagt å møte om morran den 3. januar 1954, holdt de seg til fagforeningsvedtaket og ble hjemme.

Kort tid etter får Thorbjørn oppsigelsen i postkassa – vel å merke bare han, og ikke de sju andre.

Thorbjørn var blinka ut på forhånd

– Jeg mente den gang og mener den dag i dag at det var bare et påskudd – de ønska å kvitte seg med Thorbjørn. Kiær hadde sagt at tillitsmannen vår «var den mannen som stengte på Torp Bruk».

Og så var jo Thorbjørn kommunist – og Haakon Lie og hans drabanter hadde god lyst til å rydde opp i det de kalte «resolusjonskverna på Torp». De sa vi streika for streikens skyld. Faktum er at vi forhandla med ledelsen både før og under arbeidsrettssaken. Men de var ikke til å rikke. Thorbjørn måtte bort. Og det kunne vi ikke gå med på.

Det er så rart med det, vet du, er du og arbeidskameratene dine radikale og pågående, så skylder de straks på alle disse kommunistene – som det fantes en 20 stykker av blant de som jobba på bruket.

Nok å henge fingrene i!

– Lite visste vi den kvelden at det ble streik i nærmere fem måneder. For mange ble det bare å klare seg med streikebidraget. Jeg og noen andre fikk jobb hos en entreprenør – så sparte vi streikekassa for noen kroner. Entreprenøren var liksom så radikal – banna bruket nord og ned og lovte oss fortsatt jobb utover sommeren. Men en dag fikk han brev fra Arbeidsgiverforeningen, og da var det brått slutt med både radikalismen og jobben.

Men det var nok å henge fingrene i. Noen holdt på å bygge hus – så dro hele gjengen ned, måkte unna snøen og murte grunnmur. Det var et veldig samhold, må jeg si. Og støtten vi fikk var så svær at det var ikke til å tru. Dagstøtt kom det penger fra foreninger og klubber – 500 kroner, 1000 kroner, 2000 kroner – trass i at LO altså hadde brukt eksklusjonsslegga.

I Oslo danna de solidaritetskomiteen for Torpe-arbeiderne – de folka gjorde en kjempejobb. Noen foreninger torde ikke sende penger i posten – det kom kurerer som i krigens dager og tømte pengesedler fra veska og ut foran kassereren på Fagen. Der hadde streikekomiteen kontortid, ja, jeg tror nesten døgnet rundt. Og der kunne du en gang i uka hente streikebidraget.

Fra 15. mars betalte vi ut 45 kroner uka og 5 kroner for hvert barn, senere kunne vi heve til 75 kroner og 10 kroner.

Thorbjørn bar det som en mann

– Så var det altså de som gikk i mot streiken på det lokale plan – de mente vel at de gjorde det riktige. Men så var det all skittkastingen da, mot foreninga og Thorbjørn. Demokraten var mildest talt jævlig. Der æresskjelte de jo Thorbjørn.

Han tok det som en voksen mann – jeg hørte aldri han klaga. Men inni seg – du vet, han hadde jo unger som hørte og leste – det var nok ikke så greit alltid.

Disse blant oss, jeg får vel kalle dem svakfarga sosialister, gjorde alt de kunne for å torpedere streiken. Navn kan det være det samme med, mange er døde og borte og kan ikke forsvare seg. Men det var det verste – å bli svikta av sine egne.

De drev og hadde hemmelige møter et bestemt sted nede i byen – så mye visste vi. Og etter hvert ble jo mindretallet større – det ble flere som ville gå tilbake til arbeidet.

Tro du meg: hadde vi stått slik som da vi starta – en for alle og alle for en, så hadde vi tvungi Kiær og co. i kne. Det var de som gikk løs fra den andre kanten igjen – ville gi pokker i LO og danne en egen, uavhengig fagforening. Men det avviste vi – det var en vei vekk fra solidariteten.

Aldri en streikebryter på Torp

– Det kunne gå hardt for seg på møtene. Jeg husker en gang jeg ble klubba ned, men da var jeg fly forbanna. Jeg pekte på bildet av Hansteen og Wickstrøm på veggen på Fagen og sa: «De der tok dem livet av med kuler og krutt – er dere ute etter å ta livet a’n Thorbjørn?» Da smalt klubba i bordet.

Men en ting skal du merke deg: Det fantes ikke en eneste streikebryter på Torp og omegn. Til å begynne med sto vi og hutra og frøs som streikevakter nede ved porten – men det slutta vi med, det var ikke nødvendig – det var ingen som ville finne på å ta den veien så lenge streiken varte.

Det var klart det kunne bli splittelse og uvennskap i lokalmiljøet. Jeg husker en gamme! kæll freste til en av svaksosialistene: «Da du hadde stua full av onger da var du noe tess – nå er du ikke annet enn en bajas!»

En dag sto lensmann i døra

– Lensmann Østby begynte å gå rundt og pante hos folk. Vi var jo blitt idømt erstatning av arbeidsretten: 3000 kroner for tillitsmennene og 800 kroner for arbeiderne, trass i at advokaten vår, han Ragnar Solheim, forsvarte oss så det gnistra og fikk seg en pellær av dommeren: «To tredjedeler av det De sier er jo politikk, det, Solheim».

Men så står altså lensmann Østby der på trappa med mappe og protokoll. Han ville ta pant i et bilde på veggen. «Det har jeg fått av direktør Kiær», sa jeg, – jeg hadde kjøpt det for et pengebeløp jeg hadde fått for noe jeg hadde forbedra på bruket. «Nei, nei, nei», sa Østby forskrekket, «jeg kan ikke ta pant i gaver!» Og så ble det at han panta i noe gammelt rask istedet.

En del tok pantinga lett, lensmann Østby var gemyttlig nok, og de regna vel med at de aldri ville komme så langt at de bar ut radio en og spisebordet. Men hos andre – du vet det ble en uhyggesstemning blant ungene når lensmann sto i døra.

«Aktuell» var fæl – «Dagbla’» støtta oss

– Avisene hang rundt her støtt – luska og lurte om de kunne snappe opp ett eller annet. Aktuell var her med fotograf og greier – jeg har bladet ennå: «Arbeiderne på Torp har fått føle kommunismens høye spill på kroppen», skrev de.

Men Dagbladet var renhårig – Halldis Stenhammer sto på vår side og skrev om «de trette menn i arbeidsretten». Og Friheten støtta oss i tykt og tynt – så langt at Jørgen Vogt ble dømt til 30 dager betinga fengsel for «Oppfordring til ulovlig handling» – nemlig til å støtte arbeiderne på Torp.

29. juli var mindretallet blitt så stort at vi beslutta å avblåse.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986