Irene fra jentegjengen

– Kværner, dem er det vel bare en eneste mening om her på Værste, de er bånn i bøtta! Det ble lova at de ikke skulle legge ned, vi hadde et møte om det i Oslo. Det var bare godt prat. Nå ser jeg produksjonsutstyret fra arbeidsplassen min gå ut værsteporten som skrapjern. På Solplassen sveisa jeg i flere år seksjoner. Nå samler de søpla i containere der. Det er hva Værste er i ferd med å bli: søppel. Men tomtespekulantene sikrer nok fortjenesten sin. Det er kapitalen som rår, sier far min alltid.

Irene Sørensen begynte på Værste i 1971. Hun var en av de seks jentene som stilte på sveisekurset det året. Det var en av de første gangene FMV tok inn kvinnelige sveiseaspiranter.

– Venninna mi hadde sett en annonse i bladet, og så tenkte vi at vi fikk prøve oss. Tidligere hadde Irene hatt jobb som hjelpepleier på Betesda sykehus. Nå ble mannfolkverdenen på FMV arbeidsplassen.
– Det betød en hel liten revolusjon på Værste det, slår Irene fast.
– Mange, både arbeidsfolk og formenn rynka på nesa. Men etter hvert vendte de fleste seg til oss. Noen gjorde det aldri.

Mange plystra, mange var skeptiske

– Jeg var nervøs og usikker da jeg starta på kurset. Men den godhjerta læreren vår, Harald Andersen, hjalp til og forklarte så godt han kunne. – Kom og hjelp oss, pinnen sitter fast, kunne jentene rope når elektroden fastna til stålet. Og hjelpen kom!

Jeg hadde ikke gått kurstida ut en gang før jeg ble sendt ut for å jobbe sammen med gutta – første gang i ei rørgate i sveisehall 3 i plan nr 11. Overgangen var brå, på kurset var du på en måte beskytta. – Først skal jeg lære dere å sveise, jenter, så skal jeg lære dere å jukse, sa basen.

Å jukse, det vil si å legge jern i åpningen i stålet, i fugen, og så sveiser du over. Jeg lærte fort begge deler. Vi vakte oppsikt vil jeg si, gutta titta fælt når de så oss. Og så var det all plystringa, jeg har inntrykk av at enkelte gikk og plystra hele dagen.

Mange var skeptiske til arbeidet vårt, enkelte formenn fulgte oss med argusøyne. Noen av de eldste kunne vel aldri forsone seg med at kjerringer ikke holdt seg til oppvask og ungestell, men dukka opp på arbeidsplassen deres.

Jeg mener at vi ble veldig kontrollert, var vi borte noen minutter, ble det straks lagt merke til. Vi måtte nesten si i fra hvis vi skulle på klosettet. Mange av gutta kunne være borte så lenge som helst uten kommentarer. I alle fall i førsten ble vi jenter satt til den aller enkleste sveisinga, til kilesveising, til å sveise rett på. Det ville vi i alle fall duge til!

Flinke jenter på mager akkord

– Det var fellesakkord den første tida mi på Værste. Det tok tid før vi jenter slapp til, bare hvis det var mye tid på sedlene, fikk vi være med på akkorden.

Og det var så som så med utregninga: En gang jeg heva 14-dagers lønna mi, sto det 3/4 akkordtime på lønningsslippen. Da ble jeg sinna. I dag er basen og jeg gode venner. – Husker du den gang du ga meg 3/4 time, din frekke slask!

Sannheten var vel at vi jentene gjorde en veldig bra jobb, vi var netthendte, vi var lette på hånda, vi var nøyaktige, vi var vant til håndarbeid. Men det var vel sånn at en del ville holde oss nede, de ville ikke gi oss for lange tømmer.

Du lærte å bite fra deg

– Det hendte i blant at du kunne få en håndsrekning når du måtte dra kabelen lange veier. Men stort sett fikk du klare deg sjøl. Det kunne låte: – Har dere kommet hit og bedt om likestilling, så får dere ta likestillinga og!

Vi jentene fleipa med det: – Det er ingen som kjemper slik for likestilling som gutta på Værste. Tonen kunne være ganske tøff, det var ikke lite av grovt prat, men du fikk lære å ta igjen, å bite fra deg, å svare med samme mynt. Da stoppa i alle fall kjeften på de verste. Det er ikke til å legge skjul på at det var jenter som ikke klarte det, de kunne stå i arbeid i en uke, et par uker, en måned, så forsvant de. Men en del av oss fortsatte og trivdes. Men det var mange tunge, harde jobber. Ei ferje til Bulgaria glemmer jeg ikke så lett, der måtte du stå tvekroket og sveise.

Ikke alltid sol på solplassen

Etter en tid flytta jeg ut på Solplassen, jeg trivdes bedre der enn inne i hallene, det var friere på en måte, mer avveksling.

Men det kunne bite i ører og nese når det blåste 15-20 graders nordasno opp fra elva. Da kunne det faktisk hende at formannen sa: – Har du ikke vett på å gå inn og varme deg, jente?

Du kledde deg som best du kunne, du sløyfa de iskalde vernestøvlene og stilte i botforer du hadde fått av pappa, fora med avispapir. Ovatil slet jeg ut den ene avlagte boblejakka etter den andre. Etter en stund ordna klubben så vi fikk varmedresser, da ble det rene gloria.

Etter vert fikk vi vanskeligere oppgaver. Jeg husker første gangen jeg sveisa et øre, ja, et slikt til å løfte flaket i. Vi hadde en formann som plystra på oss som bikkjer når han skulle gi ordre om hva vi skulle gjøre. En dag går han oppe på bredden, plystrer til meg, peker på øret sitt og setter to fingre i været.
– Herregud, hvordan skal dette gå, tenkte jeg. Men jeg sveisa da de to ørene. Etterpå sa bygger Olsen: – De ørene kan du løfte hele Fredrikstad i! Men da de skulle løfte flaket, gikk jeg på klosettet, jeg torde ikke se på.

Jenteprat og en svingom

– Det var veldig samhold blant oss jentene. Vi ordna oss med eget spiselokale i garderoben i sveisesal 3. Det var visst ikke lovlig, men vi tok matpakka der likevel. Etter å ha gått og tråkka i mannfolk hele dagen, var det godt å være litt for oss sjøl. Da kunne vi prate fritt og kommentere dagens hendelser.

Linnea fra Hvaler ble ofte midtpunktet. Linnea var litt eldre enn oss andre, av det rause slaget, rappkjefta og slagferdig, hun kunne tusenvis av historier og skrøner. Den dag i dag kan det hende vi sier: – Husker du den skrøna Linnea fortalte…

På fredagene kunne det hende at noen av gamlekara, noen av pensjonistene, stakk innom. Om sommeren tok vi pause i parken, han Einar fra Gressvik hadde med seg trekkspillet og så fikk du deg en svingom midt i alt strevet.

Klarte du ikke prøven, så ut!

– Etter noen år gikk jeg over til offshore. Da ble det strengere, de krevde stor nøyaktighet. Du måtte fornye sertifikatet ditt hvert eneste år. Veritas kontrollerte og prøven var på sveiseskolen: Du sveisa rør som var delt, du sveisa fugen rundt, under og opp, vertikalt side inn og rett på. De sa at klarte du ikke prøven, så var det ut porten.

Jeg klarte da sertifikata mine og drev mye i offshore. Et halvt års tid sveisa jeg på Rosenberg verft, i Stavanger, sammen med dattera mi, hun hadde samme jobb som meg i seks år. På sisten begynte jeg å få problemer med helsa, og nå for tida kjører jeg truck.

Kværner kjøpte for å legge ned

Jeg skal si at det er mye som har forandret seg på Værste. I Wilhelmsens tid var Værste en trygg arbeidsplass. Da fikk det ikke hjelpe at kontorfolka hadde rett til å gå foran de blå kjeledressene på ferja om morran.

Du vet, Wilhelmsen var av den gamle sorten, han. Jeg ser han for meg i skalk og mørk figurfrakk når han tok den ukentlige runden på Værste: – Nå, hvordan går det her da, frue, kunne det hete.
Men utover på 70-tallet begynte det å bli glissent i ordrebøkene. Det var da de som tenkte: Det er bra hvis Kværner kommer inn, de er store, de kan skyte inn kapital.

Du har jo vært nede på Værste nylig, du har jo sett resultatet. En av representantene for Kværner torte ikke møte arbeidsfolka ansikt til ansikt etter at de hadde vært oppe på Soria Moria og avsagt dødsdommen. Sjøl sitter jeg i gruppestyret – det tok forresten tid før jenter kom dit.

Jeg har problemene til gutta inn på livet. Førtidspensjonering, er det egentlig noe som heter det? Det blir å veksle mellom ledighetstrygd og sosialen. Gaven fra Kværner, 2800 kroner måneden før oppnådd pensjonsalder, det er en billig pris for å miste arbeidsplassen sin.

Jeg er sjøl oppsagt fra 1. august. Hva skal jeg begynne med etter det? Det vet jeg ærlig talt ikke, folk står ikke akkurat i kø for å ta inn oss som har passert de femti.

Trykt i Demokraten 1988