– Jeg får ikke fred før jeg kommer av sted

Den 21. mars 1938 går en 35 år gammel mann nedover Fergestedveien på Sundløkka i Borge. Han tar ferjen over Spikerbukta, for å fortsette reisen mot det fjerne Spania.

Den 19. juli 1936 hadde den spanske borgerkrig brutt ut. Tusener av frivillige dro til Spania for å kjempe mot fascismen, for å forsvare det spanske demokrati. Mange av dem kom aldri tilbake. Einar Juul Pettersen var en av dem.

«24. 7. Om natten. Stiger over floden kl. 1/2 5 om morgenen i et forferdelig kuleregn fra maskingevær». (Fra Juul Pettersens frontdagbok).

Elna Sangvill, født Pettersen, Oslo:

– Jeg husker Juul slik en yngre søster husker en eldre bror. Jeg var 16 år da Juul ble borte i 1938. Juul var litt av en ertekrok, men snill og godhjertet. En gang hadde Juul en tilfeldig jobb på Rjukan, da sendte han hjem et par nye sko til meg. Jeg måtte prøve dem med en gang, trass i at de var litt for små og det var tidlig på våren og støvlevær på Sundløkka.

Et annet minne: Juul hadde kjøpt seg en ny spark, så satt jeg foran og så sparket vi rundt og rundt på den isbelagte fotballplassen på Sundløkka. Jeg hører ennå lyden fra meiene mot isen…

Juul kunne være litt av en urokråke. Og han var smidig og spretten så han slo stiften på den høye vedkassa på kjøkkenet. En gang ville han trekke mor med seg opp på kassa, men da sa mamma nei!

Av oss ni søsken var det vel Marvel som sto Juul nærmest. Hun var, skal vi si en riktig guttejente som svømte over Spikerbukta når hun hadde ærend i Sannesund. Da sparte du 10-øringen til ferjemannen. Marvel var med i ungdomslaget og skjønte vel at Juul måtte dra til Spania. Far derimot, prøvde å stoppe ham, men forgjeves.

«26. 7.. Fremdeles på marsj. 4 døgn uten søvn, 3die uten mat, dødstrette». (Dagboka).

Else Pettersen, Sundløkka:

– Jeg var gift med Karl, broren til Juul. Kan hende var jeg den siste på Sundløkka som så Juul. Svigerfar hadde nok imot at Juul skulle dra, han skjønte nok hva gutten gikk til. Juul sto bak hushjørnet og passet på da svigerfar gikk oppover mot svingen. Da han var ute av syne gikk Juul nedover mot ferjestedet.

Han var pent kledd og hadde en veske i hånden. Vi fant nøklene hans i skjulet og et brev der han skriver at «nå nytter det ikke å stoppe meg» og hvem som skulle ha det lille han eide.

Karl, mannen min, fulgte med i radioen på hva som foregikk der nede i Spania. Vi hørte at Branting-kompaniet, der Juul var med, var i kamp og at mange var falt. Da skjønte vi at vi kanskje aldri skulle se ham mer.

Beskjeden om at han var saknet, gjorde et veldig inntrykk her på Sundløkka. Juul hadde mange venner, alle likte Juul. Jeg kan ennå høre latteren hans når ungdommen om kvelden samlet seg oppe i Gretnessvingen. Når Juul lo, så måtte du gjerne le med.

«11.8. Skriver brev til Fremad og til sårede kamerater på hospitalet. Skal i natt ut på fortificasjonsarbeid.» (Dagboka).

Oddvar Sundby, Sundløkka:

– Da jeg var liten, bodde vi i samme hus som familien til Juul. Om kvelden pleide Juul å stikke ned til oss og så spilte Juul gitar og mor sang, helst slike gamle slagere, tror jeg.

En gang ordnet Juul det slik at Bjørn, broren min, og jeg fikk bli med på pionerleir på Jevnaker. Vi var vel en 40-50 barn i alt, sov på flatseng på golvet på Folkets Hus, badet og dro på tur. En gang dro vi på en dagstur til en seter. Lederne våre var Juul og Arne Gauslaa, rart å tenke på at begge falt i kamp mot nazismen.

Om kvelden var det lek og sang, og jeg mener å huske at Juul hadde med gitaren og så lærte vi noen sanger med russisk tekst. Juul hadde et godt lag med oss unger. Vi saknet ham da han hadde reist, vi hørte de voksne prate om disse fæle greiene nede i Spania. Det var en grusom tid for familien da de skjønte at de aldri fikk gutten hjem igjen.

«28.8. Får to brev hjemmefra, et fra Ingeborg og et fra far. Dagen var rolig, vi fikk bare 2 bombas, men dalen ved siden av fikk atskillig». (Dagboka).

Trygve Martinsen, Sundløkka:

– Juul var kommunist. En gang spurte jeg ham: «Hvis du fikk velge mellom en høy stilling og mange penger og overbevisningen din da valgte du vel det første?» Juul så på meg: «Aldri, sa han».

Jeg traff Juul nesten hver dag når jeg hjalp til i butikken hos mor og far. Som så mange andre den gang så hadde ofte Juul bare en matlapp å handle for. Han gikk lenge arbeidsledig, hadde vel en småjobb sånn av og til. Jeg husker i alle fall han og Aksel Widlund en tid hogde sten nede ved «Klokka». Jeg hadde vært med på fotballaget til Arbeiderolympiaden i 1936. Borgerkrigen brøt ut mens vi var i Barcelona.

Juul var interessert i å høre om hva jeg hadde opplevd der nede.

Jeg syntes det hele var fælt, bombingen og lastebiler med lik som kom inn fra fronten. Jeg sa til Juul: «Hva nytter det at du alene drar nedover dit, det er da lite du kan utrette fra eller til».

Men han var ikke til å rikke. Han lånte et kart over Paris som jeg hadde fått da vi skulle til Barcelona. Det gjaldt å finne fram til en adresse i Paris, et vervingskontor, skjønte jeg.

Juul og jeg sparket fotball sammen, på laget til AIL Fremad. Tidligere hadde Juul tumet i Sarpsborg Turnforening. Den var «borgerlig» som vi sa, og Juul ville nok heller stå i en arbeideridrettsklubb. Juul var en habil spiller, en sånn der middels ytterløper, men jeg tror han var bedre som turner enn fotballspiller.

Det var trist å få beskjeden om at han var falt. Juul var en helt ålreit kar, han, en skvær gutt var det.

«8.9. Går til atacke kl. 4 efterm. Ved avmarsj før atacke 6 døde og 6 sårede fra en granat. Denne gang flaks som før». (Dagboka).

Robert Normann, Skjeberg:

– Juul var en ledertype, en som tok initiativet. Han var forut for sin tid på Sundløkka, han dannet en hel dameidrettsgruppe som holdt møter i Piplionstua og oppvisning på idrettsplassen.

Da marsjerte vi inn, Juul i spissen, jeg etter mens jeg spilte marsjmusikk på gitaren. Juul spilte sjøl også, på trekkspill og på en rar tolvstrenget gitar. Og så lærte han meg å spille på kniv og never.

Mange av oss unge så opp til Juul. Hans politiske overbevisning var en styrke for ham. En gang hadde far søkt fattigkassa i Borge om et par trebånner til meg. Det ble avslag. «Kom, så går vi», sa Juul. Og så traska vi og gikk den lange veien til Selbak. Og Juul slo i bordet hos fattigforstanderen og tresko det fikk jeg.

Slik var han, snill og hjelpsom. Vi satte pris på Juul, hele flokken.

«9.9. Vi har i dag hatt et uveir av artilleri paa oss. Likeledes flybom og jagere. Kl. 7 aften går vi til atack på 3die høide, men blir slått tilbake … » (Dagboka)

William Mikalsen, Alvim:

– Jeg husker Juul som en god partikamerat. Han var en rolig, sindig gutt med begge bena på jorda. Da han dro, hadde han tenkt grundig over hva han gjorde.

Første gang han skulle avsted, gikk det ikke. Norge hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen, vi hadde forpliktet oss til ikke å støtte den lovlige, spanske regjering. Politiet var etter Juul og søkte Juul hjemme hos søsteren i Oslo. Juul sto gjemt bak et forheng og hørte det hele.

Juul kom tilbake til Sarp og ga meg passet sitt og reisepengene for at det ikke skulle bli beslaglagt. En 14 dagers tid senere kom han tilbake og hentet sakene og forsvant for alltid. Det var nok andre også som hadde tenkt seg avgårde, men det var hindringer, en stor familie for eksempel. Så ble det isteden å forsøke å kaste seg inn 100 prosent for hjelpearbeidet i Spaniakomiteen her i byen.

«10.9. Klart måneskinn. Blir bestrøket av maskingevær på tilbakeveien. Kompaniet minker dag for dag, vi er nu bare 36 mann av 90. For å villede fascistene om vår styrke, flytter vi fra posisjon til posisjon og gir så meget fyr vi kan». (Dagboka)

Erling Breesth, Alvim:

– Juul og jeg var blant deltakerne på NKPs landsmøte i 1936 der hovdparolen var «Enhet mot fascisme og krig». Om natten delte Juul og jeg en divan hos Borghild Rud. Vi ble ofte liggende og prate, og jeg husker Juul mente at det kunne komme situasjoner da du ble stilt på de hardeste prøver.

Juul var en kraft i lokalmiljøet. Jeg kan huske ham sent og tidlig i det lille krypinnet som var partikontoret i Nansensgate 11. Han leverte inn manuskripter til avisa vår, Østfold Arbeiderblad, på gråpapirposer som han hadde skåret opp. Jeg kan se ham for meg nå: Litt under middels høy, kraftig bygd, en trenet turnerkropp. Mørkeblå øyne, mørkeblondt hår, alltid pen og ordentlig i tøyet. Det var nok ikke alltid så lett, som så mange av oss andre gikk han arbeidsløs i lange perioder.

Så dro han altså nedover, i all hemmelighet. Brevene begynte å komme, på tynne ark, i grå konvolutter, stemplet Feltpost, Spania. Juul ba oss sende litt tobakk. Vi organiserte en innsamling, men så kom altså beskjeden.

Jeg og mange med meg storgråt da vi skjønte at vi aldri fikk se Juul igjen.

Den 21. september 1938 ble Juul Pettersen meldt savnet fra sin avdeling, Georg Branting-kompaniet i Thälmann-bataljonen, 11. internasjonale brigade. Hvor han ligger hegravet, vet ingen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986