Moro var det lell!

Revyselskapet, Studiescenen, Studioteatret – stikkord i Trygve Hartmanns teaterkarriere. Ennå lever Hartmann/Jansen-viser i festlig lag her i byen. Ennå husker Sarpsborg-folk Hartmanns uforliknelige Mr. Doolittle. Her gir han oss noen glimt fra glitrende år i byen og hovedstadens teaterliv.

– Prøv nå å få navnet mitt riktig – hverken Sverre eller Alf Hartmann – men Trygve, født i Sarpsborg for 74 år siden. Barndomshjemmet lå i samme gård som Verdensteatret. På skolen het jeg «Tjukken», men ble aldri mobba – for jeg kunne slippe gutta bakveien inn på kinoforestillingene!

Det startet med fela!

– Kunsten med stor eller liten K møtte jeg da Mathis Fronth Mathiesen sto i orkestergraven på Verdensteatret og sang til stumfilmene: «Ramona – ingen kvinne er som deg … » Først skulle det bli musikk – gikk hos Ramstad og tok timer – sto dagen lang og gnikket og øvet. Men så var det en dag den samme Mathis Front M. ropte ut av et vindu på Festiviteten: «Trygve, vil du være med å spelle revy?» Da var jeg vel en sånn 16 år gammel.

Stall Eliassen

– Og revyen, det var Ola W. Eliassens opplegg – med Sarpsborg Revyselskap som han kalte det. Gamle karen – hele 40 år – var primus motor, engasjerte skuespillere, laget manus og kulisser, hyrte ballettdanserinner og kupletsangere, ordnet og sto i. Noen ganger kunne du få en tier i honorar for en kveld – andre ganger – de fleste, tror jeg – fikk du nøye deg med spillegleden.

Det var i Sarpsborg Revyselskap jeg ble kjent med kollega Ivar Jansen som kom fra Optimisten – en teatergruppe som sprang ut av avholdslaget Fremad. Men vi venter litt med han Ivar – selv om han er den beste til å framføre sjømannsviser i dette landet – Arve Opsahl blir en blek persilledusk i sammenligning!

Fra revyselskap til Studiescenen

– Det var vel nettopp en del yngre mennesker fra Stall Eliassen som i det Herrens år 1938 tok initiativet til å danne Sarpsborg Studiescene.

Husker jeg ikke aldeles feil, så ble barnet født i Glommens redaksjonslokale, og jordfar var redaktør Harald Hvidsten i Glommen. Og Eric Tromler, dosent, tysk flyktning, assisterte. Gunhild Navestad har jo fortalt så levende om Tromler. Han var en intellektuell type – hadde arbeidet under den store Max Reinhardt i Berlin – og det var han som gikk inn for navnet Studiescenen – vi skulle nemlig ikke bare spille, men studere stoffet for å trenge dypere inn i det.

Ser han for meg: alltid i blådress, holder forelesninger for oss over alle mulige ting – Goethes farvelære var et av yndlingstemaene.

Og så lærte han oss alle mulige slags teaterknep og tricks – for eksempel å lage figurer av pappmache – noe som kom godt med når barneteateret inntok scenen på Folkets Hus.

Folk sto i kø rundt kvartalet

– Du milde for en teaterinteresse det var her i byen da vi tok de første skritt på de virkelig skrå bredder! Vi spilte på Folkets Hus med 1100 plasser – utsolgte hus, kveld etter kveld etter kveld. Folk sto i kø rundt bygningen for å komme inn.

Første forestilling var Holbergs Den Stundesløse, hvor jeg spilte Vielgeschrei. Jeg mener å huske at vi slo an. Så fikk vi blod på tann og ideene ynglet. Store planer ble lagt. Men først måtte folk få litt lettere stoff og så satset vi på komedier og revy. Lars Andersen og Jan Anders og Brødrene Østermans huskors og revyen «Vi serverer». Ennå treffer jeg folk som kan visene fra denne tiden utenat. De ble på en måte lokale.

Her må du igjen skrive om Ivar Jansen. Han var profesjonell i ordets rette betydning. Hva det betyr? At alt er så gjennomarbeidet – han poengterte vitsene så godt – hvert ord satt som de skulle. Har du hørt denne: «Om att og om att og om att det samme?» Egne viser? Da velger jeg «Flott og beleven».

Jeg kommer ned en trapp kledd i fineste puss og så: «Ja, se meg så flott og beleven, jeg må vel være a jour med min tid». Og så danser Jeg på scenen, helt alene. Det var en vanskelig vise å synge – det var ikke noe direkte harsellas i den.

Møte med herrefolket

– Det var jo krig da Studiescenen utfoldet seg for fullt. Nazi satt i Folkets Hus og sensurerte tekstene våre. Men én ting var tekstene vi leverte inn og fikk stemplet – en annen ting var de tekstene vi framførte fra scenen. Du vet, det er mye du kan få sagt mellom linjene. Og de dumskallene forsto jo svært lite.

Henning Trondsen var spesialist på slike viser med dobbel bunn. Refreng som «Når man ser det hele litt fra oven» eller «For noe må man byde sine gjester» fikk hele salen til å brøle.

Etter suksessen med Pygmalion hadde vi et overskudd i kassa. Det var nazistene ute etter. Men vi slo dem sjakk matt, leide kjelleren i Håndverksforeningen med biljardbord og det hele på langtidskontrakt, og snøt dem for de gryna.

Der hadde vi et fint prøvelokale i lang tid. Herregud, for et team vi var! Farlig å nevne navn, du kan glemme noen i farta: Halvard Hansen, tekstforfatter og skuespiller. Bjarne Nygaard. Tekstforfatter Per Ski og Trøskehøltet himself – Knut Roen. Dekoratører som Gunnar Wang og Fredrik Fredriksen. Akkompagnementet av Bjarne Skarning og Reidar Hox. Gunnar Wang lagde ei ku til en sketsj som kunne lee på hue. Og selv lå Fredrik Fredriksen og jeg og malte kulisser på gulvet til Folkets Hus til det lysnet av dag. Og mange, mange flere.

Dom sagt, høydepunktet var Pygmalion. Det har Gunhild fortalt om, det behøver vi ikke repetere. Men en scene bør vi ta med – da jeg skal selge datteren min og i møtet med den fine verden slynger ut: «Vet dere hva overklassemoralen er? Den er en unnskyldning for ikke å gi noe bort i det hele tatt!»

Aktuell i dag? Jeg skulle tro det!

Til værs i snorloftet

– Uventede episoder hører med til teaterlivet. Vi tar en historie: Fra snorloftet hang det blant annet to tau. De var merket med dødningehoder: Ikke rør! Vi hadde en småvokst skuespiller som vi kalte «Lille Rose». Han måtte selvfølgelig fingre. Og med et sjusablende brak kommer hele soffitten ned på scenen med lyskastere og det hele. Og høyt fra snorloftet hører du ynkelige rop om hjelp. Da utstyret gikk i golvet, gikk Lille Rose til værs med tauet og hang og dingla høyt der oppe. Alltid greie vaktmester Kjølstoff rynket vel på nesa og snille, men strenge William Mikalsen hevet vel øyenbrynene, kan jeg tenke.

Fra amatør til proff

– Etter suksessen med Pygmalion sier Jon Lennart Mjøen: «Du skal komme til Oslo – kan hende har vi en rolle til deg». Trakk jo på det – hadde en god stilling som dekoratør hos Bjerkenes og det ene med det andre. Men muligheten til en rolle fristet – Wiers Jensen hadde fått forfall i Tolvskillingsoperaen. Men først skulle du prøve. Salen i Studioteateret, 5 teatersjefer i salen, 7 kandidater skulle til pers. Jeg stakk inn på Blom som lå vegg i vegg: et godt glass vin dempet nervene.

Så spilte jeg blant annet en rolle i Holbergs Ulysses von Ithaca.

De fleste andre strøk – til meg het det: «Det gikk jo bra dette, Hartmann!» Så ble det Studioteater og teaterskole litt sånn innimellom hverandre.

Stanislaviskij var lærernester

– Teaterskolen lå i Høyres Hus den gangen. Der lærte Jeg alt til faget, stemmebruk, fekting, ballett. Balletten sluttet jeg med, jeg syntes jeg ble altfor feminin. Studioteateret fra 1948 var avantgardescenen i etterkrigs-Oslo. Vi brant for en ide: Stanislavskijs lære om skuespillerne og teateret.

Ordet du alltid måtte ha i tankene var «hvis». Hvis du er full, så artikulerer du ekstra tydelig. Hvis du er full, så snubler du i dørterskelen.

Og bare de aller enkleste dekorasjoner. I «Byen vår» av Thornton Wilder var bygningen bare et skjelett som skulle antyde slumkvarter på den ene siden av scenen, rikdomsstrøk på den andre.

Vi holdt utlodning for å holde det gående

– Scenedekorasjonen var kanskje også en dyd av nødvendighet – teateret var så fattig, vi var så fattige, men for et samhold det var! Vi var som en stor familie samlet om en idé. Alle mulige måter ble brukt for å skaffe penger – jeg husker en gang vi loddet ut en bil, en Renault, jeg dro til Sarp med en svær rull lodder, gikk rundt blant Arbeiderparti- og fagforeningspamper i Folkets Hus og solgte rubbel og bit. Da jeg kom til Oslo med kassa, holdt de på å forgylle meg.

Mange stjerner ble født

– En enestående rad skuespillere trådte fram i Studioteateret. Arne Thomas Olsen, Edel Ekblad, Jens Bolling, Liv Strømsted, Gunnar Olram og kanskje den frodigste av dem alle: Claes Gill. Claes hadde på mange måter et vanskelig sinn – han kunne fare opp, bli sinna som en tyrk. Han var så ordbevisst, hver replikk måtte sies helt korrekt. Jeg spilte sammen med ham i Boubouroche.

Han glefset til på prøven: «Hartmann glemte et som» Gunnar Olram formildende: «Det gjorde såvisst Hartmann ikke». Og så var han bare solskinn igjen – han var så snill, så snill, kunne gi bort skjorta si om så var.

Boubouroche ble forresten suksess, og jeg får vel hente fram et avisutklipp der Gunnar Larsen skriver: «Beste kleinkunst som er gjort i Oslo siste tiden gjorde Hartmann!»

Ja, moro var det lell! Etter at jeg flyttet tilbake til Sarp etter av forskjellige grunner å ha vært bosatt på landet, hører jeg at det er konkrete planer om å dra i gang amatørteater i Sarpsborg igjen. Borg Studioteater skal det hete. Vi har en praktfull scene og flinke amatører. Fredrikstad har enda flere flinke amatører. Alt ligger duket for et samarbeid.

Måtte hell og lykke følge foretaket!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986