– Nå har vi organisert oss, frue!

…lød det i mange bedremannshjem i Sarpsborg i slutten av 30-tallet. Lange dager, tungt arbeid og liten lønn var hushjelpenes hverdag. Men i 1936 dannet jentene hushjelpforening. Da ble det trøbbel. Aurelie Jacobsen var foreningens første leder:

– Husarbeid – det var jeg vant til hjemmefra. Vi ble åtte søsken i alt – far var syk i perioder og bodde på sanatorium, så eldstejenta måtte ofte ta et tak med vasking og ungepass. Første lønnsarbeidet husker jeg godt. Iblant overtok jeg skurejobben til mor og kneskurte gulvet i en butikk i St. Mariegate og fikk to kroner for jobben.

Så skulle mor ha enda en liten, og de fant ut at det kunne være bra for meg å komme litt hjemmefra. Da hadde jeg fylt 14 og skulle stå til konfirmasjon.

14 år og huspost

– Og nå ble det huspost – feriejobb kan du vel kanskje kalle det – hos en legefamilie i Sponvika. Mannen i huset var død, frua bodde sammen med en voksen datter.

Det var trist å reise fra mor, en liten trøst var det at et par av søsknene mine var på sommerskolen som Sanitetsforeningen hadde ved Sponvika for barn fra familier hvor mor eller far var syke.

Hva jobben gikk ut på? Det var det vanlige husholdsarbeidet det, vasking, matlaging, rengjøring – i en tid da det ikke fantes husholdningsmaskiner. Det tyngste var nok klesvasken, jeg måtte bære tøyet ned i fjæra, gni og gnukke det på vaskebrettet, skylle og vri og så var det tilbake og få det på snora.

Hver dag tok jeg kurven på armen og gikk til butikken og handla. En gang prøvde jeg robåten. Den gikk bare rundt og rundt.

De knusla på maten

– Får du mat nok, spurte folka i butikken. Det kunne bli i minste laget, to brødstykker på tallerkenen på kjøkkenet om morgenen til ei jente i verste voksealderen.
– Vil du ha mer, så får du si fra, sa frua i huset. Men jeg sa aldri fra – jeg var kanskje for stolt, jeg vet ikke.

Men en gang skar jeg meg en ekstra brødskive på kjøkkenet om morgenen og gjemte den i en eske under noen brev hjemmefra. Av en eller annen grunn fant de den tørre brødskiva: – Kjære, får du ikke mat nok? Da var jeg kjapp i bodet: – Den skiva der ble til overs etter frokosten, den!

Jeg skulle få halvannen krone i uka i lommepenger. En gang var det basar i Sponvika. Jeg fikk en krone så jeg kunne gå. Da uka var slutt, lå det en 50-øring på kjøkkenbordet. – Skal jeg ikke ha mer? spurte jeg. – Krona, den har du allerede fått av oss, svarte frua.

På et pikeværelse i Uranienborgveien

– I september spurte de om jeg ville være med til Oslo og være tjenestepike der. Lønna var svimlende, hele 15 kroner uka.

Jeg skjønner ennå ikke at jeg fikk lov hjemme, selv om det het: – Jasså, du skal reise fra oss og bli Oslo-dame nå? Oslo, det var en ny verden for 14-åringen. Lysreklamene, trikkene, trafikken.

Og pikeværelset mitt i leiligheten i Uranienborgveien, en lang trang tarm med såvidt plass til meg sjøl og en vaskeservant – og utsikt til en nitrist bakgårdsvegg. Da jeg flytta inn, lå det et sølvfingerbøll med fruas initialer under vaskeservanten. Jeg tok det med til frua som ble så rar med ett. Jeg tror de hadde satt meg på prøve, de ville vite om 14-åringen var ærlig.

Om morgenen skulle jeg dekke bordet for familien. Dattera i huset skulle bestandig ha egg som ble oppbevart på vannglass, til frokost. Jeg så aldri et egg i den tida jeg var der.

Jeg ble gående mye alene

– Jeg hadde en eneste venninne i Oslo. En jente som noen hjemme hadde skaffet meg kontakt med. Henne besøkte jeg av og til. Jeg prata nok litt med de andre hushjelpene i gården, men det ble med praten, de så vel på meg som en temmelig uinteressant jentunge.

På fritiden hendte det at jeg tok gratisferga til Bygdø og bada eller gikk i sentrumsgatene og titta i de store utstillingsvinduene. Et sted, i Storgata var det visst, var det mannequinoppvisning i vinduet, jeg lytta til rare replikker på uforfalska Oslo-mål: – Åsså hår under arma, da gitt!

En gang grep en eldre kar etter meg på Karl Johan, jeg over gata, han etter og så dælja jeg til ham og løp hjem til pikeværelset i Uranienborgveien.

Jeg følte meg nok veldig alene iblant, etter at jeg hadde vært på besøk hjemme, gikk jeg ut på kjøkkenet og gråt, husker jeg.

Da jeg var ferdig med jobben og skulle reise hjem, våget jeg ikke å bruke siste lønninga til presanger til far og mor og søsken. Tenk om de ikke ville gi penger til billetten! Ganske riktig, siste dagen het det: – Nei, reisen hjem, den betaler du sjøl!

Så ble det ny huspost i Sarp, hos snille folk hvor det var en helt annen orden på all ting og lønna var 35 kroner måneden. Det syntes jeg var veldig mange penger. Den jobben hadde jeg i 10 år, helt til jeg gifta meg.

Så dannet vi Hushjelpforeningen

– Det var en god del år senere, i 1936, at jeg ble trukket med i arbeidet med å organisere hushjelpene. Jeg hadde blitt med i AUL Fremgang og begynt å fundere over saker og ting i samfunnet. Så skulle de holde stiftelsesmøte i A-salen i Folkets Hus for en hushjelpforening i Sarpsborg. Om det var til det møtet eller senere Thyra Hansen hadde kommet nedover fra Oslo, husker jeg ikke, men at hun overnatta på pikeværelset mitt under den store dobbeltdyna som mannen min og jeg hadde kjøpt for å sette bo, det er jeg sikker på!

På stiftelsesmøtet foreslo Ruth Pettersen, søster til Juul som falt i Spania-krigen, Aurelie Syversen til formann. Vi sa ennå «formann» den gangen. Nå får du trøbbel, fôr det gjennom meg, men jeg hadde da lært å reise meg og takke for tilliten. Sekretær ble Åse Sjøholm og kasserer Gunnhild Jørgensen. Sekretær i Samorg ga oss god hjelp i starten.

Og trøbbel ble det!

– Men trøbbel ble det altså til gagns! Snart begynte den ene frua etter den andre å ringe til herskapet mitt. De ville snakke med meg og fortelle hvor oppsetsige jentene var blitt. – For nå har vi altså danna fagforening, frue…

Jeg må si at de jeg tjente hos tok det veldig pent der jeg måtte stå i spisestua og forklare og forsvare både foreninga og meg sjøl. Men herren i huset var Borregaard-ingeniør og hadde vel skjønt litt av dette med fagorganisasjon, vil jeg tro.

Miljøet var viktigst

– Hva arbeidet i foreninga gikk ut på? Det viktigste vil jeg si var at vi klarte å skape et, miljø, vi hadde et sted hvor jentene kunne treffes og prate med hverandre. Vanskeligheten med å organisere jentene var nettopp det at de jobba enkeltvis hos hver sin arbeidsgiver.

Vi holdt vanligvis til i et mindre rom i annen etasje. – F-salen tror jeg det var, hadde kaffekomite og aviskomite. «Hushjelpen», den håndskrevne avisa vår gikk på omgang fra møte til møte.

Så arrangerte vi rene hyggekvelder med anledning til en svingom. Vi inviterte ungdomslagsmedlemmer og hushjelper med forlovede eller kjærester. Det kunne skjære seg iblant når jenta ville på hyggekveld i foreninga og forloveden hadde andre planer.

Noen direkte forhandlinger om lønnsforhold og arbeidsvilkår ellers kan jeg ikke huske vi førte, men vi kunne vel virke som et pressmiddel iblant, når hushjelpen ba om lønnspålegg og herskapet skjønte at en fagforening var i emning.

Først oppe, sist i seng

– Det største problemet var å skaffe ordentlige fritidsforhold. Selv tjente jeg som sagt i et godt hus, men det kunne ofte gå i ett fra klokka sju om morgenen til sent om kvelden, da jeg satt på kjøkkenet og venta på at mannen skulle komme hjem fra et sent møte eller en langdryg tilstelning, slik at jeg kunne få servere kveldsmaten.

At han sjøl kunne gå på kjøkkenet og smøre seg noen skiver, det var utenkelig den gangen.

Og skulle jeg ut et ærend, om det bare var borti veien, så måtte jeg alltid spørre: – Kan jeg stikke et ærend bort til Elvira? En annen ting var det at jeg nesten alltid fikk lov.

Så kom Skjeberg etter

– Ideen med å organisere hushjelpene bredte seg i distriktet. Jeg husker at hushjelpene i Skjeberg også ville starte opp og at jeg, med Arvid Urholmen som kjentmann, dro avgårde til Skjeberg Folkets Hus for å gi jentene en hjelpende hånd.

Så kom krigen, og det hele var slutt. Etter krigen var det jamt slutt med husmoryrket også. Men kanskje foreninga vår fikk litt å si i en større sammenheng: Kanskje vi bidro litt til å skape økt respekt for det arbeidet vi kvinner utfører?

Trukt i Sarpsborg Arbeiderblad 1988