– Nesten aldri gretne folk på verket

Formann i Teglverksarbeidernes forening, medstifter av arbeiderungdomslaget på Greåker og Nordre Borge Arbeiderlag. Med i landsstyret i Bygning og i kommunestyret i Borge. Han kommer fra gølvet. Fra lergølvet på Gretnes Teglverk.

– Jeg er født nedme ælva på Vesten for snart 83 år siden. Det var seks gutter og tre jenter i familien. En kar i nærheten holdt rekorden med 13 sønner – han fikk fortjenestemedaljen av kongen.

Skolegangen hadde jeg på Kilevold. Jeg likte regning og geografi, men slet med bibelhistorien. Læreren kasta nyspissa blyanter etter den som holdt leven eller ikke kunne leksa si.

Jeg hadde arbe på si med å ro folk over elva: ett øre kosta overfarten. Rike bønder ga ofte to.

Konfirmert måtte du være før du gikk ut i arbeidslivet. Da jeg gikk og leste hadde presten fått vite at vi guttene og jentene hadde dratt til Skjærviken og bada nakne og møtt hverandre utafor plankegjerdet som gikk ut i vannet og skilte herre- og dameside. «Gjentar det seg, så nekter jeg konfirmasjon!» sa den strenge prelat.

– Første arbeidsplass var Erikssaga. Der stabla jeg og kameraten min, Knoll og Tott, kalte dem oss, ved fra kapperen. Vi drev på fra seks om morran til fire om eftan, og betalinga var 27 øre timen. Vi beundra gamlakara som bar tretomsplanker på skuldra opp på stabelen, med samme svikt i planken på skuldra som i den de gikk på. Vi prøvde kunsten, men klarte det aldri.

Neste år ble det Martinssaga. Saga var vel egentlig en kassefabrikk, med klyvemester, sjef og 14 guttunger som snekra og banka på livet løs. Sjefen var fotballinteressert, sto sjøl i mål for SFK. Når vi ville ha pause, lokka vi: «Du, hvordan var det på kampen på stadion. søndag?» Så fortalte han i vei, glemte tid og sted – til han våkna: «Nei, rakkerunger, nå får dere se å arbe for fø’a!»

– Så, i 1920 begynte jeg på Gretnesverket på Sundløkka og der ble jeg, til dem la ned 38 år senere. Gretnes var et av de mindre teglverka, med jamt en 34 mann i drifta. Teglsten, rør og taksten – det var produktene.

Første jobben min på verket var å rømme sten som vi sa, lesse på trillebukk fra banen og kjøre til lageret. Betalinga ble 48 øre timen – med ni timers arbeidsdag for oss som ennå ikke var organisert – for dem som sto i foreninga var det blitt 8 timer.

I begynnelsen passa formann på at du ikke tok mer enn 50 sten på børa – den kunne velte, stenen ble ødelagt og verket tapte penger. Senere lessa du på både 70 og 80 sten. Du kjente det i arma når da’n var over.

– Senere ble jeg sendt i gropa der dem tok ut lera. Da jeg starta, fantes det ikke gravemaskin, alt gikk med håndkraft, med spade og trillebør. Vi arbeida to og to sammen, grov og svetta, svetta og grov, du skulle ha riktig blanding på båra av både tørr og våt lere. Og det skulle være skikkelige lass med topp på du trilla en 50 meter til mølla. Fikk du ikke med deg bena, ropte karen ved mølla: «Kom igjen der, kom igjen!»

– I 1934 ble jeg brenner. Du vet, jeg kvia meg i begynnelsen, det var et stort ansvar, men jeg fikk undervisninga av en eldre bror.

Det var forsåvidt pent arbe – du gikk på treskiftsordning seks til to, to til 10, 10 til seks og hadde betaling for skiftet. Ellers var nesten alt arbe’ på verket på akkord. Tidligere hadde de gått på to skift, altså 12 timer, men det var før mi ti.

Jobben besto i å passe på brenninga, fylle sagmøle på pottene hver halve og hele time. Du skrev på potten med kritt når du hadde fylt i. Så målte du sekken med et jernmål med halve og hele tommer. På hvert skift skulle det sekke et par linjer – da var alt som det skulle.

– Du var alene på skiftet – men fikk ofte selskap: landeveisfarende folk eller loffere. Engang telte jeg 27 mannfolk og seks kvinnfolk som grov seg ned i sagmøla for å holde varmen. De fikk komme opp på ommen den gangen, senere ble det forbudt, da måtte de ligge nede i ommen. De fikk sette kaffekjelen på potta og steke flesk på skuffa vi brukte til møla.

Det var skjebner blant loffera. For eksempel «pastor Brun», en landevegens filosof med tegnesaker i en liten koffert. Han rigga seg til på torget i Sarp: 25 øre for ansiktet, 50 øre for helfiguren. Hvert år vandra han på sine ben fra Østfold til Bodø og tilbake.

Eller Anna, tidligere anleggskokke nordfra som traff en loffer fra Haldenskanten. «Kokken» kallet, som ble hennes skjebne. Så slo kokka og «Kokken» seg sammen på Norges landeveier.

– Det var svært mye svensker ved Gretnesverket – mesteparten av produksjonen ble drevet av svensker. Om våren kom svenskejakter opp ælva, ofte de samme år etter år etter år. Så knoga han Gustaf eller Oscar fram til sommeren, tok ei uke fri ved St. Hanstider «för att fira midtsommar med gumman och ungarna», kom så tilbake for å arbe frem til august-september.

Det var et sparsommelig folkeferd, svenskene, levde mest på sild og potet og losjerte seg inn på et t rom, 4 og 5 i slengen. Her på Sundløkka var det tre slike steder, i et hus i Amerikagata, ved Roald Amundsens minne og hos Sara Bredesen på Hvitsten.

Forholdet mellom norske og svenske? For å si det rett ut, det kunne være temmelig dårlig. Kanskje så vi på dem som gniene, så var det språket og så hendte det vel dem fridde hos jentene i strøket. Jeg husker en, Karl Trollhättan som satte nesa høyt i været. De ville gjøre han til formann på verket og spurte meg som var blitt formann i foreninga hva jeg syntes. «Får vi Trollhättan over oss, blir det nok mye stopp her på verket», var mitt svar.

Men bevares, enkelte ble likt, de ble hengende her og gifta seg her – det er mange med svenske etternavn her i Borge. Kanskje noe av motviljen kom av at få av svenskene var organiserte.

– Allerede i 1909 ble det danna en forening for teglverksarbeidere. Det var ikke alltid så lett å få folk med i organisasjonen – dem snudde på skillingen når det gjaldt kontingenten.

Noen var religiøse – da var foreninga selve Belsebub. Det rare var at de var med å betale til begravelseskassa vår, men dem så vel det som ei investering i saligheta. Sjøl ble jeg for alvor med i -28, da ble jeg valgt til sekretær i foreninga som i lange tider holdt til i losje St. Hans på Nabbetorp der Simensen var vaktmester for losjelokalet, og ei tid formann i foreninga.

Det var nok ting å ta opp i foreninga. Da jeg starta på verket, var spiselokalet et rom vegg i vegg med motoren som dura og gikk og drev alle maskiner i produksjonen. Om vinteren var det bedre å klatre opp på ommen og ete skivene der, om sommeren satt hele flokken i solbakken nedmed ælva med kaffeflaske og niste. Så tok du deg en dukkert etterpå, det var rent vann den gangen da laksen gikk helt opp til Sannesund.

Da jeg begynte på Gretnesverket fantes det ikke en eneste vannkran på hele fabrikken hvor du kunne få skylt av den verste møkka.

Konflikter ble det – små og store. Under storkonflikten i 1931 gikk jeg og en kamerat på bena til Oslo for å skaffe oss arbe’ i sommermånedene. Ellers var det mindre sammenstøt – når akkorden skulle settes. Sorgenfriverket hadde fått en hurtig presse som spytta ut rør. Så ville dem sette akkorden vår etter produksjonen der. Da satte vi oss, og verke’ sto i en 2-3 dager.

Formann på verke’ – det kunne være både opp og ned med han. Backer fra direksjonen tok en annen tone. Da var det «guttene mine», «det er flinke gutter til å arbeide, det». Formann ble bare stående og glane på på’n.

Det ble preka mye politikk på arbeidsplassen. Der var gamle, sta sosialdemokrater som Edvard Martinsen og Lauritz Hansen, Arbeiderpartifolk som meg sjøl og Nils Kristiansen, kommunister som far og sønn Hermansen og en og annen svensk syndikalist som drømte om himmelriket her på jorda… Det hendte at diskusjonen fortsatte på tørre nevene, etter arbeidstid.

– Så var uka slutt og lørdag kom med fest og dans på prammen som Hvitnes & co hadde liggende ved Hafslundbrygga. Gutta fra Gretnes, «Kjeften», «Piggen», «Alje Martin» stilte i blådress og brilliantineskill.

Først var det spleiselag, det var nesten skam å ikke være med. Brennevinet kjøpte du hos «Kanada» i Sannesund for 25 øre halvflaska og 50 øre helflaska. Så kom Anker med trekkspillet: polka; reinlender, vals, til han stoppa og lua gikk rundt. Ville du danse så fikk du betale. Utpå 30-tallet dukker Thorbjørn Normann opp med bæljespellet sitt og mer moderne rytmer. Folk kom helt fra Fredrikstad for å danse i sommerkvelden. Utpå natta kunne det bli slagsmål, da gikk folk i land og ringa seg rundt slåsskjempene. Det skulle flyte blod, ellers var det liksom ikke no’.

Hvorfor dem sloss? Sjalusi eller gammal nag mellom strøka: vi på Vesten og dem på Hannestad var kompiser og holdt ihop, men kom vi til Torp eller Greåker eller Alvim så ble det slagsmål.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987