Nostalgiske filmruller fra Sarpsborg

Ildsjelene i smalfilmklubben skapte «Four in Norway» og «Juni» med pionerene Johs. Klemsdal og Einar Evensen bak kameraet. Og foran kameraet finner vi Eva Sveen, Ingvar Brusevold, Hartmann og Jansen, Reidun Jelsnes og flere til.
Nå setter Sarpsborg Kinematograf filmen opp på ny. Og her forteller veteranene om filmmiljøet.

Einar Evensen: – I 1938 eller -39 skaffet en slektning i USA meg et lite Kodak 8 mm smalfilmkamera og så satte jeg altså i gang.

Under krigen ble det noen få opptak med de filmene jeg hadde, engang bak en tjukk bonde nede på torget, mens herrefolket paraderte i hanemarsj. En annen gang ute på en reise filmet jeg Moldes rykende ruiner.

Så startet vi smalfilmklubb

– Virkelig sving på sakene, eller skal vi si filmrullene, ble det i begynnelsen på 50-tallet da vi dannet Sarpsborg smalfilmklubb. Primus motor var Johs. Klemsdal. Det var en veldig interesse – opptil 40-50 stykker på møtene i Rotarysalen på Festiviteten. I begynnelsen mest mannfolk – senere kom også damene med. På lageret til Triumf-komfyren improviserte vi et slags laboratorium – der klippet og tekstet og prøvekjørte vi filmene, mest Kodak 16 mm den første tiden. Råfilmen skaffet Thorkil Pedersen på Polyfoto – han var en av ildsjelene. Morsomst var konkurransene – da møttes smalfilmere fra hele Sør-Norge til dyst. Og flere ganger tok vi prisen – jeg mener at både spillefllmen «Juni» og dokumentarfilmen «Four in Norway» fikk premie.

Det surret og gikk i Kodak og Paillard

Thorkil Pedersen: – Einar Evensen og Johs. Klemsdal var kanskje først ute med smalfilm her i byen. Senere kom det med folk som Ottar Kjernlie, Per Egenæs, Rolf og Oscar Pettersen, Jon Andersen og ikke å forglemme yngstemann på laget, Helge Sollie. Den første tiden kunne det være vrient å skaffe film, men kameraene surret da jamnt og trutt allikevel. Kameraene, ja, det gikk på Kodak og Paillard. Paillarden var en stø og pålitelig sak – den har vært i bruk helt til det siste.

Til å begynne med gikk det mest i 2 minutters opptak av lykkelige familiebegivenheter: minstebarnet kravlende på isbjørnskinn med stolt mamma i bakgrunnen og så videre.

Vi skjøt tiurleik og falleferdige bygninger

– Senere la vi i vei med mer krevende prosjekter – på søndagstur til Kjerringåsen med 16 millimetern i skuddklar posisjon. Per Egenæs hadde dyrefotografering som spesialitet: krøp omkring i lyng og lav for å feste tiurleiken til celluloidstrimmelen.

Jon Andersen skjøt en flott sak om orienteringssporten i distriktet.

Det hendte vi ble engasjert av kommunen. Når et gammelt hus skulle rives eller en ny vei skulle bygges, var smalfilmklubben god å ty til. Opptakene ligger bevart den dag i dag i kinoarkivet.

Og så fikk vi besøk: Ivo Caprino tok oss med til dukkefilmens eventyrland. Og vi dro på besøk: til filmatelieret på Jar der de nettopp holdt på å legge siste hånd på Kranes Konditori.

Kanskje nettopp det inspirerte oss til å skape høydepunktene av filmproduksjonen i Sarpsborg: «Juni» med Eva Sveen og Yngvar Brusevolds yre elskovslek under Borgarsyssels ærverdige trekroner og «Four in Norway» med jenteflokken flittig tråkkende gjennom sommerlig Østfoldlandskap til ære for byen og distriktet.

Smalfilmer i korte bukser

Helge Sollie: – Det startet med at jeg slukket lyset hjemme på kjøkkenet hos mor og lyste med lommelykt mot veggen, gjennom en glassplate jeg hadde tegnet figurer på. 13 år gammel ble jeg med i smalfilmklubben – blant direktører og disponenter. Etter navnet mitt i medlemslista står det «skolegutt». Da klubben spilte inn «Juni» var jeg vel en sånn der guttevalp som fikk bære kameraveska og lysmåler til de store gutta.

Ung kjærlighet på museum

– «Juni» var jo en enkel historie: prestedattera Eva Sveen hadde forelsket seg i en ung løytnant, Yngvar Brusevold. Men den grumme fader, spilt av Ivar Jansen likte dårlig partiet, og hadde en god hjelper i klokkeren, Trygve Hartmann, som lusket og lurte for å kvele den unge kjærligheten. Men det hele var lagt inn i en artig ramme: to unge av i dag, ja av årgang 1956, går gjennom salene på museet, stanser foran to gamle portretter av en mann

og en dame – glir inn i bildene for så å tre ut av dem i krinolinkjole og staselig, rød gardejegeruniform. Og når historien er slutt, glir de inn i bildene for igjen å forvandles til et moderne par som glade og lykkelige løper ut av museumsporten.

Det trikset husker jeg vi var veldig stolte av! Manus til filmen hadde Chr. B. Apenes laget – musikken var av Erling Borgersen. Lyden tok vi opp etterpå – på en Tandberg-opptager, mener jeg å huske. Mange av scenene skjøt vi gang på gang for å få det akkurat slik vi ville. Men filmen fikk pris, den og holder stilen den dag i dag, med en fin sprut i fargen, etter alle disse årene.

Filmdebut med utslått tann

Eva Sveen: – Jeg husker godt prøvene, om og om igjen, helt til de fikk det akkurat slik de ville ha det. Særlig slet vi fælt med scenen der vi skulle ut og inn av de to portrettene. Jeg hadde slått ut en tann, hadde gått over ende på sykkel. Og så hadde tannlege Bergland satt på en slags gullkrone. Og i den scenen skulle jeg smile så bredt jeg kunne. Det var så forferdelig flaut…

Løytnanten var så knakende kjekk!

– Det var året jeg var russ – 1956 – vi spilte inn «Juni». Det var å dra rett fra skolen og opp på Borgarsyssel. Men det var spennende med filmen, vet du, og så var jo Yngvar Brusevold så knakende kjekk i den røde løytnantuniformen sin. Jeg hadde jo vært med i barneteateret – men å spille film var noe helt annet – og sammen med profesjonelle som Jansen og Hartmann. Jeg husker ennå scenen med Hartmann oppe i kirketårnet, der han speider og speider etter det forelskede paret, mens vi hygget oss bak busker og trær.

Men det endte jo lykkelig til slutt og da så … Vet du, jeg har aldri sett det ferdige produktet. Nå skal jeg få sjansen, har jeg hørt. Jeg både gleder og gruer meg…

Så skulle distriktet markedsføres – på engelsk

Jon Andersen: – «Four in Norway», engelsk tittel måtte det jo være når distriktet skulle markedsføres i det store utland!

Jeg mener ideen var Kjernlies. Men ellers var vi med hele teamet. Johs. Klemsdal, Einar Evensen, Halfdan Steffens, Thorkil Pedersen. Vi hadde laget en skikkelig dreiebok og var ikke avhengig av å skyte filmen kronologisk. Det hele var unnagjort på noen ettermiddager. Fire ungjenter: Agnes Aarhus, Dorthe Winjevold Pedersen, Inger Lise Kjernlie og Reidun Jelsnes med henholdsvis svensk, dansk, finsk og norsk vimpel på sykkelen tråkker seg gjennom et sommersmilende Østfold. Stanser langs veien, ved Høisand, ved helleristningsfeltet i Ingedal, ved smelteverket og brua og Borregaards-monumentet før de svinger inn i byen og ender opp på ungdomsherberget. Teamet var motorisert, med lastebilen til Tubus med Bjørn Evensen ved rattet, og en eller to privatbiler.

Filmstjernene hadde Kjernlie skaffet – det var datteren samt bestevenninnene. Jentene var veldig flinke de – oppførte seg som de aldri hadde gjort noe annet enn å stå foran 16 millimeter, som vi hadde montert på stativ… Et lite problem taklet vi elegant – en av jentene kunne ikke være med helt til slutt. Vi lot henne punktere og forsvinne ut av filmen som haiker med lastebil fra Triumf-komfyren.

Ja, for vi hadde lagt inn litt forsiktig reklame – for bransjene som flere i teamet arbeidet i: Tubus, smelteverket, utstillingsvinduet til gullsmed Borgen… At «Four in Norway» har lokket flere til distriktet tviler jeg sterkt på. Mest har nok filmen vært til hygge og glede for oss i klubben.

Klemsdal som stjerneregissør!

Reidun Jensen: – Jeg husker godt Inger Lise kom til venninneflokken og spurte om vi ville være med i en film som faren og noen til skulle lage. Vi gikk i gymnaset og syntes det hørtes fryktelig spennende ut. Klassekameratene var misunnelige: «Jasså, dere skal gå til filmen nå! Snart leser vi vel om dere i Filmjournalen!» Jeg hadde vært bittelite grann med i amatørteater – men hadde aldri stått foran kamera før.

Jeg minnes det hele som fryktelig effektivt – noen få kvelder så var det hele unnagjort. Klemsdal imponerte – han instruerte oss, rolig og forståelsesfullt, men vi var nok litt redde ham også!

I 50-tallsshorts på ballongdekk

– Vi møttes nede på Torget etter skoletid, i shorts og bluseliv med syklene våre med ballongdekk. Så kom Tubusbilen skranglende og tok oss med ut dit vi skulle ha opptak. På filmen tråkker og sliter vi oss kilometer etter kilometer på støvete landeveier – i virkeligheten var det nok ikke mange meter vi syklet. Litt oppsikt vakte det jo – ja, jeg husker en sammenstimling på Svinesund hvor folk glante fælt- men så vet du at det var jo ikke den trafikken på veiene i 50-åra som i dag.

Mest moro var det hele. Vi skulle spørre en politimann på torget om veien – Johannes het han – var bare litt eldre enn oss jentene. Vi tøyset og tullet med ham så han rødmet helt opp til ørene. Og så var jo filmen til og med i farger!

Noen filmskuespillergriller tror jeg ingen av oss var plaget av. Men morsomt skal det bli å møte ungjentene igjen på lerretet – 30 år etterpå.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986