Sarpsborgdistriktet

Sport og politikk i Tunebakken

– Fotballkarrieren startet som guttunge da vi sparket fillebule på idrettsplassen på Alvim. Og etter hvert ble det medlemskap i Alvim Idrettsforening.

I 1928 kom forslaget om at foreningen skulle bli arbeideridrettslag. Stuvende fullt på møtet i Villadslokalet i Tunebakken. Forslaget falt, men mindretallet marsjerte ut og stiftet AIL Sparta 23. november 1928 i Fremgangs lokale på Brevik. Jeg husker godt den entusiastiske stemningen på møtet etter Ola Brandstorps tale.

Og ett års tid etter så var Alvim Idrettsforening forsvunnet – Sparta var magneten som trakk til seg alt som fantes av idrettsinteresse i strøket. Men for enkelte av de gamle traverne var det nok et tungt skritt å ta.

– Skal du inn på Spartas – gamle Spartas – historie, kommer du ikke utenom den første formannen, Kristian Mikkelsen junior. Ja, det fantes også en senior, en brei, frodig, idrettsinteressert gubbe som i sin tid ble Spartas første æresmedlem.

Junior var kanskje litt tørrere, litt mer pedantisk, men du verden for en organisasjonsmann. Han levde og åndet med Sparta. Mikkelsen hadde noen digre snuter på skoene og når han gikk over banen, sparket og spente han, for å rydde og jevne terrenget!

Sparta var fotball!

– Mesteparten av virksomheten dreide seg om lærkula. Og stedet var idrettsplassen på Alvim – der Sparta Amfi ligger nå. Det var slett ikke helt ufarlig å spille der i de dager – ikke sjelden hinket og haltet spillerne ut etter at kampen var over.

Bedre ble det da vi kjørte på lass etter lass med grus fra slagghaugene på Borregaard, men herregud, for et slit vi hadde med den jobben!

Klubbhus var en fjern drøm – vi hadde hørt at det var idrettslag som hadde slikt. For øvrig så hadde vi altså ei lita bu i det ene hjørnet av banen. Der skulte gutta skifte og der skulle de få av seg møkk og svette etter kampen. Innlagt vann var eneste luksus. Noen dusj fantes ikke. Vi klarte oss med en stabel aluminiumsvaskevannmfat. Mye enklere var det når vi spilte på Moa på Greåker – da var det bare å hoppe i elva etter endt dyst.

Var du arbeidsløs, slapp du med 10 øre

– Idretten på 30-tallet og i dag – det er nesten som to verdener. Du må huske på at svært mange av Sparta-guttene var arbeidsløse – hang på gatehjørnet eller drev nedover St. Marie gate i uker etter måneder etter år. I Sparta hadde vi to kontingentsatser – femti øre måneden for de som hadde fast inntekt – 10 øre uka for arbeidsløse. Det kunne nok av og til holde hardt å avse den tiøringen. Jeg husker da vi starta med bandy – der var det et stort problem – klubbgenser, strømper og støvler måtte jo spillerne ha.

Representasjonsdrakten skulle klubben holde – men treningsutstyret måtte gutta skaffe selv. Det blafra nok i mange utvaska singleter og undertrøyer på Alvim idrettsplass!

Jeg husker spesielt en gang vi hadde fått kreditt hos en sportshandler i St. Marie gate. Da satt jeg stand by ved disken mens den ene etter den andre av gutta stakk innom og jeg garanterte for hver enkelt. Slik var det i de dager.

Sport og politikk i Tunebakken

– Sparta hadde en veldig styrke i omlandet, i alle folkene på Brevik, i Sannesund, på Alvim og på Lande som støttet oss i medgang og motgang. Jeg vil helst ikke ta så stort et ord i minn munn, men lar det stå til: Arbeideridretten betød litt av en sosial gjenreisning i distriktet. Det er vel ikke å legge skjul på at det ble drukket titt og tett i strøket ved elva. Det var fort gjort en fredagskveld å gjøre turen fra danseplassen på prammen og ut i Spikeren.

Noen søndagsskole ble det vel ikke etter at vi hadde startet Sparta heller – men nå gikk det mer på fotball og politikk: lnnafor og utafor den vesle tobakksforretningen til Alfred Westberg nede i Tunebakken. Navet var «Star» og både far og sønn var spartanere og radikale – ned både Sportsmanden og Østfold Arbeiderblad i butikkvinduet. Og vi holdt streng kustus: Var du blitt sett påseilet på lørdagskvelden, kunne du takke farvel til kampen på søndag.

Jakken, Larsen, Wickstrøm, tre toppspillere fra 30-åra

– Som sagt, det var fotballen som bar det hele. Selv om vi hadde både håndball, bandy, friidrett – ja så menn skisport på programmet.

I alt tre ganger ble Sparta arbeidermestere – i -36, -37 og -38.

Og med spillere som – ja, det er vågsomt å nevne navn, men skitt au: Odd Larsen, Henry Wickstrøm og «Jacken» Jacob Johansen. Det var gutter som virkelig spilte! Hva det vil si? Det gjaldt stilen til gutta – de spilte teknisk dyktig – du skulle fungere innenfor klubben, være klubbmedlem. Og det var Larsen, Wickstrøm og Jacken. Og mange, mange flere…

Selv var jeg aktivt med på banen, men nådde aldri lenger enn til B-laget. Men hadde gleden å oppleve fellesskapet, Sparta-ånden.

Vi trente hverandre

– Men vi forsømte ikke å trene – jeg tror at vi var noen av de første som begynte med spesialtrening – trente i å spille lavt på banen, passe til hverandre, trene hodespill. Og Mikkelsen var spesialist i å dundre vanskelige baller mot målvakta. For vi trente hverandre – noen fast ansatt trener visste vi ikke å drømme om engang. Men det gikk fint – så mange dyktige spillere som Sparta kunne stille på 30-tallet. Og vi sørget for etterveksten – med et flott guttelag som mange ganger slo konkurrentene sønder og sammen.

Hallo, hallo, Bergen stadion her!

– Størst spenning var det når vi dro avgårde for å spille på bortebaner. Vår fremste motstander var AIL Sprint i Moss. Jeg husker spesielt en episode:
AIL Sprint hadde en ny back, «Skælet». Skælet stoppa Spartas ytre høyre med en svært ulovlig taktikk. Dette var nok til å få Arnulf Pedersen til å tenne. Arnulf spilte best når han var litt sint. I løpet av ett minutt satte han hele Sprints forsvar ut av spill og så satt seiersmålet i nettet!

Men turen kunne gå enda lenger – til Oslo, Drammen eller Mjøndalen – 12-13 mann på hagebenker på et lastebilflak. Eller en gang helt til Bergen – til en semifinale. Jeg var med som leder og samtidig referent – det var i den tida jeg var journalist i SA. Og så refererte jeg kampen direkte over telefonlinje til Folkets Hus med forsterker og høyttaler rigget opp på scenen og over 1000 Sparta-entusiaster i teatersalen. Kampen vant vi, og da fikk lederen se gjennom fingrene med at en av gutta entret Oslo-toget på Nestun stasjon etter et heseblesende forfølgelsesritt pr drosjebil.

Tsjekkerne kom, så og vant knepent

– Men høydepunktet var vel på hjemmebane – da vi spilte den sagnomsuste kampen mot Victoria Zizkov – tsjekkiske profesjonelle, på Sarpsborg stadion i 1938. Over 2000 mennesker så tsjekkerne vinne en knepen seier 3-2. Jeg husker at tsjekkerne – trass i språkvansker – uttrykte sin beundring over den høye kvalitet på spillet vårt, og jeg kvitterte med å feste Sparta-nåla på brystet til den tsjekkiske lagkapteinen. Men noen flere besøk fra Tsjekkoslovakia ble det ikke – samme år hadde vi jo Munchen-krisa og så la Hitler landet under seg.

Sparta mot nazi

– Slikt gjorde inntrykk i arbeideridrettslaget Sparta. I femtiårsberetningen kan du lese et vedtak fra 1935: «Vi gir vår fulle tilslutning til fagkongressens vedtak angående fagorganiserte arbeideres stilling til Hitlers tyske idrettsmenn. Vi ser i denne beslutning et uttrykk for det som gjør seg gjeldende blant klassebevisste arbeidere som protest mot den terror som hersker i Tyskland». Og året etter – da Hitlers propagandaolympiade skulle gå av stabelen i Berlin, dro Jakken nedover til Barcelona for å delta i Olympia Popular – arbeideridrettens svar på propagandakverna i Berlin. Men så satte altså borgerkrigen bom for den idrettsmønstringen.

En sunn sjel i et sunt legeme

– At Sparta var en rød klubb henger vel sammen med at den sprang ut fra et typisk arbeiderstrøk – med mange medlemmer som allerede hadde funnet sin plass i arbeiderbevegelsen – den sosialdemokratiske eller kommunistiske.

Men også med at vi drev systematiske studier i lagene. Stadig vekk hadde vi studiesirkler på gang i Stuerlokalet i Sannesund. Vi leste Hofmos Idrett og politikk. Vi studerte arbeiderorganisasjonenes oppbygging. Vi diskuterte grunnene til AIFs stiftelse. På programmet sto «Spania i dag», «Hvordan gjøre et møte godt og underholdende», «Hvem er nasjonal» og så videre. Ja, vi arrangerte til og med et bystyremøte på lissom hvor deltakerne skulle representere de forskjellige partier og første sak på kartet var spørsmål om bevilgning til SFK og AIL Brand.

Sparta ville ikke samling

– I 1939 kom spørsmålet opp om en skulle slå sammen Arbeidernes idrettsforbund og den borgerlige idrettsbevegelsen. Da vedtok medlemsmøtet i Sparta: «Det fremlagte forslag til samling av idrettsbevegelsen kan ikke godtas».

Men samling ble det lell, om enn fem år senere.

Om det var en fordel eller en ulempe? Ja, du vet: Det kan vi vel fremdeles diskutere!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986