Studiescenen, noe for seg sjøl

Studiescenen er noe for seg sjøl! – heter det i husdikter Elquists sang. Og det kan også Martha Nærby Swanson, amatørteaterentusiast fra 30- og 40-årene, stå inne for.
Her gir hun noen glimt fra tiden da Trummler instruerte, Ola Ve organiserte og Gunhild Navestad og Trygve Hartmann la hele byen for sine føtter.

– De første skritt på de såkalte skrå bredder tok jeg nok sammen med mine sju søsken i det digre rommet hjemme rett over rørleggerverkstedet til far.

Der gikk sirkusforestillingene av stabelen, artistene, det var søskenflokken. Vi spratt og hoppet, var hester, løver, elefanter, spilte gummimann og klovn. Publikum var ungene i gata, og inngangsbilletten noen få øre. Wienerbrødskalker fra bakeren i gata var inkludert i billettprisen.

En gang hadde vi rotet fram en gammel visebok, det var rolleheftet mitt. Så ble jeg kledd i en av fru Fodstads ungdomskjoler, trippet over gulvet med parasoll i hånden, og sa fram med alvorlig røst: «Tralala, tralala…» som det sto i boken. At det skulle synges, skjønte vi ikke.

Talentspeidere på russerevy

– Neste gang jeg søkte publikums gunst var i russerevyen 1937, forfattet av russeformann Lauritz Opstad og Lars Ekblad. Da hadde jeg i hvert fall lært å synge med aplomb «Russen er en rød og farlig krigertropp…»
Deretter danset jeg som hollenderpike i balletten treskodans over scenegulvet i Festiviteten, forhåpentligvis til publikums fornøyelse.

Kan hende var det talentspeidere i salen, for kort tid etter ble flere med meg spurt av fru Meidell om vi ville være med i Museumsrevyen som skulle gå av stabelen for å skape blest om Borgarsyssel Museum.

Museumsrevy og Turnmølle

– Fra den revyen husker jeg best Nils Bråten og Halvard Normann Hansens muntrasjons- og improvisasjonskunst. En av sketsjene dreide seg om Kirsten Flagstad. «På Flaget» tror jeg den het og var forskjellig hver eneste gang. Vi andre satt med hjertet i halsen: Hva er det de finner på nå? Men publikum brølte av morskap.

Som ivrig turner trådde jeg også til i Turnmølla. Turnforeningens husrevy som ble framført på markedene, i Folkets Hus, slike tilstelninger med lykkehjul og tombola og ballkast som har gått av moten for mange år siden. Der sto jeg sammen med min trofaste følgesvenn, Synnøve Nordhelle, og sang viser og håpet på å fornøye publikum.

Idealister rundt langbordet

– Det var vel nettopp på denne tiden, altså høsten 1938 at Studiescenen i Sarpsborg ble til. Noen foreslo at navnet skulle være Sarpsborg Studiescene, men da var dosent Erik Trummler kategorisk: «Ta en titt i telefonkatalogen, hvor mange innretninger er det ikke som heter Sarpsborg ett eller annet»! Og Studiescenen i Sarpsborg kom altså barnet til å hete.

Det var en bunt idealister som med jevne mellomrom benket seg rundt langbordene i det gamle lokalet til Håndverkerforeningen: Harald Hvidsten, Ole W. Eliassen, aldri kalt noe annet enn Ole og Ole Haug, Knut Engh og mange flere. Primus motor var vel Harald Hvidsten, en ildsjel med tusen jern i ilden.

Under Haralds ledelse sang vi oss sammen på møtene, med egne sanghefter med løsbladsystem. Vet du at vi hadde vår egen sang, diktet av Torbjørn Helquist:
«…ennu er vi kun amatører men er ikke lei oss for det
Kan hende en dag at vi fører det lengre frem, skal du se»
og videre:
«…Vi får lovord fra alle kanter fra Wisløff og hans drabanter
fra Ørebekker små, å ordfører’n å
fra fru Meidell og ut i det blå».

Etter at tyskerne hadde hærtatt landet, ble repertoaret mer og mer norsk bak blendingsgardinene: Valdresmarsj, Brede Seil over Nordsjø går og så videre.

Vi var en eneste stor familie som hygget oss med kaffe og snitter som den elskverdige fru Sælid trakterte med for en svært så billig penge. Og så var det selvsagt teater først og teater sist. Vi diskuterte teaterproblem, drøftet repertoaret og holdt leseprøver på stykkene.

Alle er vi amatører, sa Trummler

– Den første tiden hadde vi et funn av en instruktør, Erik Trummler, tysk eller østerriksk flyktning, som bodde på Mysen, men pendlet til Sarpsborg for å hjelpe de unge amatørteaterentusiastene.
Jeg kan se ham for meg den dag i dag, alltid korrekt, alltid rolig, alltid positiv. «Vi må regne med at vi alle er amatører», sa Erik Trummler.

Av og til kunne det knipe med å lære rollene utenat, og jeg husker at jeg av og til tok tilflukt til Landeberga, med oppslått paraply i duskregnet pugget jeg i vei som det gjaldt bare livet. «Øvelse gjør mester», sa instruktøren.

Erik Trummler hadde forresten en god venn på Slitu, han også flyktning, tror jeg, som hjalp oss med parykkene.

Ellers ble det helst å hjelpe og ordne seg selv, drakter sydde vi selv, eller det var utrolig mye på loft og på kott som kunne brukes på scenen.

Budsjettet var beskjedent, det visste jeg inderlig vel, som var forretningsfører og skulle sørge for at pengene kom inn og regningene ble betalt.

Bare en eneste gang tror jeg vi hadde profesjonell hjelp, da sydde fru Wiik drakter til «Alf i Borg», stykket som Erik Trummler hadde laget til byjubileet i 1937.

I ringbrynje med tresverd og pappskjold

– Utgangspunktet var en gammel vise som Trummler hadde funnet på et spillekort i Skottland og oversatt: «Alf han ligger i Øresund, han røver og han brenner».

Fremførelsen var en svær affære, med over 80 medvirkende, i middelalderkostymer, sangkoret var brynjekledd med sekkestrie rundt bena på ekte vikingmaner. Jeg hadde tresverd og pappskjold liggende på loftet hjemme i lange tider, nå er de nok forlengst forsvunnet.

Av skuespillerne husker jeg best Gunnar Hvidsten, Knut Engh, Synnøve Nordhelle og Gunhild Navestad.

Selv hadde jeg en beskjeden rolle som jomfru Spendelsko. Men en dag fikk jeg et brev fra en utenbys skolekamerat, kort og godt adressert til jomfru Spendelsko, Sarpsborg. Da var jeg stolt.

Øsregn, suksess og rekemiddag

– Premieren skulle gå av stabelen i friluft, i Kulåsparken. Men så øste regnet ned, og så måtte forestillingen med kulisser og sangkor og det hele i all hast flyttes over til Folkets Hus.

Men det kan ikke ha gått så rent ille, for i utklippsboken min kan du lese: «Festspillet i Sarpsborg ble en pen suksess, og at interessen for dette festspillet var stor, framgikk av den omstendighet at ca. 1000 mennesker hadde funnet veien til Folkets Hus denne Olsokkveld».

Og etterpå var det fest for hele ensemblet på restene fra kongemiddagen tidligere på dagen. Og byfogd Didriksen holdt takketale med mange vakre ord om studiescenen. Kommunen syntes vel kan hende de hadde fått mye igjen for de 400 kronene som de hadde vært så elskverdige å bevilge til studiescenearbeidet.

Moro i mørke år

– Jeg var med i flere stykker både før og etter Alf i Borg, spilte Pernille i «Den Stundesløse», Borghild av Dal i Sigurd Jorsalfar, Helen i «Brødrene Østmans Huskors». Og så sto jeg på scenen og gjøglet i vei i studiescenens store vårrevy i 1941 «Hadde jeg vinger». Moroa varte helt til jeg dro til Oslo i 1942.

Det er umulig å komme inn på de enkelte forestillinger, det får være nok å si at teaterinteressen var enorm, ja, nettopp enorm i de mørke årene under okkupasjonen.

Gunhild Navestad og Trygve Hartmann var profesjonelle!

– Og til slutt vil jeg nevne to skuespillere som virkelig har fortjent det, nemlig Trygve Hartmann og Gunhild Navestad. Som Pernille i Den Stundesløse hadde jeg gleden av å spille sammen med Hartmann i tittelrollen. Hva han kunne finne på av gjøglerier og improvisasjon! Han la til og trakk ifra så Pernille fikk krampelatter for åpen scene.

Da var det trygt å ha en god skolevenninne som Berit Trondsen i sufflørboksen.

Og så var det Gunhild, da. Hun skulle blitt profesjonell, hun var helt utrolig flink, altså. Hun hadde dessuten et utseende som kunne forandres på, hun kunne gå inn i de forskjelligste roller. Og så kunne hun alltid leksa si, der var det aldri behov for sufflør!

En kveld i 1943 reiste jeg nedover igjen på grenseboerbeviset mitt og så Gunhild som Eliza Doolittle. Den forestillingen glemmer jeg aldri!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1987