Swing i det grønne hos Robert

27. juli fyller stringswingmesteren fra Sundløkka, Robert Normann, 72 år. På sensommeren kan jazzfrelste feire enda en celeber begivenhet. Roberts samlede verker, fra 78-stenkaker og fra bånd i NRKs arkiv blir utgitt av unge strengejazzentusiaster.
Vi markerer begivenhetene med noen Normann-improvisasjoner.

– Da jeg sammen med Hans Larsen kom ut av den gamle gråbrune bygningen der kringkastinga holdt til i 30-åra, lå Klingeberggata øde og tom. Dæven også! Jeg bøyde meg ned og knytta skolissa på lissom. Kanskje kom det snart folk forbi som kunne se at her kom gårds- og gatemusikantene Larsen og Normann ut fra sitt første engasjement i radioen. Ikke en kjeft å se! Jeg røska opp lissene og knytta en gang til.

Det starta i brakka i Borge

– Det var gått noen år før jeg var kommet så langt. Men i hjemmet på Sundløkka var det musikk støtt. Brakka der vi bodde ligger der ennå. Arbeidsledig i de harde tredveåra med enkelte strøjobber til dans på Kilevold og på prammene. Ut på landeveien som 15-åring som gårds- og gatemusikant. Hjemsendt som mindreårig løsgjenger av politimesteren i Tromsø. Det var hardt, det var jævli’ hardt, med det var aldri håpløst. Vi spelte mens vi gikk, musikken ble bedre og bedre dag for dag, du hadde en iver som utsto alt!

Det var andre lyspunkter. En dag får vi et tips: – Dra til Kragerø, der koster en toliters tallerken ertersuppe 15 øre og er så tjukk at skjea står i’n! Vi spelte fra Drammen til Kragerø og ble i byen i 14 dager, for suppa holdt hva tipset lova.

Så skulle hovedstaden til pers, det var ildprøva. En dag får altså Rustad i kringkastinga høre rykter om de to omvandrende spellekantene som foredro Frosini-transkribsjoner for trekkspill, på gitar i gårdsromma på Grunerløkka og Uranienborg.

Vi var to bakgårdsmusikanter

– Etter konserten i radioen var vår lykke gjort, det ble restaurantengasjement på Holmenkollen Turisthotell. Vi ble maia ut i korte røde jakker med svarte silkeslag og stivt skjortebryst og stilte på podiet for 50 kroner uka.

Etter noen dager sier kameraten min: – Faen, Robert, vi kan’ke sitte her og tape penger, vi tjener mer på en dag i gårdene enn på ei uke på dette snobbehotellet! Så tok vi til å loffe igjen. Men det hadde skjedd noe rart: Vi skamma oss, det var blitt simpelt å spelle for vanlige folk i bakgårdene på Vålerenga og Sagene. Men etter et par uker var vi gudskjelov tilbake i den gamle tralten, i leiekasernene og forretningsgårdene. Vi kunne nesten beregne fortjenesten på øret: I den gården hiver de ned 31.60 – i den der borte pleier de å hive ned en 16 kroners penge. Nesten støtt hadde vi en hale etter oss, mest unger, men og voksne folk.

Det hendte vi dro en jazzlåt, improviserte noen takter, men mest gikk det i teknisk musikk, det slo best an.

Det sto en dag en tegning i Aftenposten. En frue roper ned til meg der jeg står med gitaren i gården: – Hold opp med den klimpringa, Robert Normann spiller i radioen!

Et jazzhistorisk møte

– En dag treffer jeg tilfeldigvis jazzfiolinisten Arild Iversen: – Vi skal lage orkester, vi kaller oss String Swing, vil du være med? Og det ble jeg, i orkesteret som liksom skulle være Norges svar på Grappelli, Venuti, Django Reinhardt. Jeg sjøl og Steinar Musum på gitar, Arild på fele, Fred Lange Nilsen på bass og norsk-spanjolen Freddie Valier som både klimpra på gitar og sang refrengene. En kort tid holdt vi oss med en kvinnelig vokalist, Betty Moe, på kort gjestevisitt fra Statene.

Vi øvde gjerne i Carl M. Iversens musikkhandel etter stengetid. En gang var døra låst, forbanna freste jeg til Arild: – Her har jeg gått og stanga i over en time! Det var første gang han hadde hørt det uttrykket.

Noter forekom sjelden eller aldri. Vi plukka opp melodiene rett fra plater som vi ikke hadde råd til å kjøpe. Vi satt i avlukkene i musikkhandlene og spilte låten to, tre eller fire ganger, til den satt som den skulle.

Eller vi lærte av hverandre. En kunne melodien og spilte, vi andre lytta med øra på stilk, tok noen toner og snart kunne hele ensemblet «Nobody’s sweetheart» eller «Moonglow».

Etter debutkonserten i Losjen så dro vi stolte som spanske haner til Regnbuen, drakk opp det vi hadde tjent, og satt og lot oss beundre. Trodde vi.

En dag kom Django til byen

– Men vi kom snart ned på jorda. På slutten av 30-tallet kom den ene utenlandske toppartisten etter den andre til Oslo. Jeg solgte billetter til konserten med Jimmie Lunceford, men så ble det noe kluss og så slapp jeg ikke inn. Men da Grappelli og Reinhardt swingte på livet løs i Losjens store sal, da var jeg med: Gutta kjørte med nesten samme besetninga som oss.

Jeg satt i salen og skamma meg: Dette var mye mer enn String Swing, det var tusen ganger mer, de brukte fraseringer som vi ikke hadde drømt om en gang. Jeg synes Django Reinhardt hele tida satt og titta ned på meg: Hvordan pokker kunne han vite at jeg spelte gitar? Jeg lærte vel litt, der og da, men så var det å ikke legge seg flat for mesteren, å prøve å forbedre det du gjør, prøver du å imitere, blir det bare fusk og fanteri. Det er altfor mye juks i musikken i dag, mener jeg.

Trikkinnspilling på Drammensveien

– En dag gikk String Swing i studio for å lage plater, på Columbia, husker jeg ikke feil.

Det var enkle forhold, vi endte opp i et studio på Drammensveien, der trikken passerte med jevne mellomrom. Det satt en kar ved vinduet og ga tegnet: – Nå har Frogner-trikken kjørt, nå kan dere sette i gang! Plutselig klang det ding, dong på nytt, ruta var forandra og så var det å ta det hele omatt.

Og produksjonsteknikken var komplisert og langtråkig. Vi spilte inn samme låta i tre versjoner på voks, så gikk resultatet til Danmark og først etter 3-4 uker kunne vi lytte til produksjonen.

Så plukka vi ut den varianten vi syntes best om, så gikk matrisen til England og fabrikken kunne sende String Swings siste ut på markedet.

Jazzfolket trivdes på Lidoen

– Helt på slutten av tredvetallet grodde det fram et helt lite jazzmiljø på Lidoen, nå Restaurant Larsen, nederst i Sørkedalsveien.

Det var mye de samme gjestene som kom igjen og igjen for å drikke og for å høre på musikken vår. Noen på torsdager, noen på fredager, flere på lørdager, og så hadde du den faste søndagsgjengen.

Kanskje var jazzinteressen proporsjonal med løsta til å spandere på musikken, men det var labert på torsdag, tok seg opp på fredag, var svært bra på lørdag, og på søndag kom drinkene i en jevn strøm til undertegnede, til Ernst Aas ved pianoet, til Per Gregersen, senere Tobben Paulsen på trommer og til Gunnar Due på sax.

På Lidoen var det hot music, improviserte kor satt i veggen og gjestene likte det, inklusive bikkja som fikk servert et glass vin på tallerken og falt inn med gledesul, oftest på de gale stedene.

Stjernene dukka opp, en dag satt Nat Gonella med hornet inn med orkesteret. Eller Jack Butler, den farga saksofonisten med den digre nesa, så han ligna en veps, han halta på den ene foten og blåste så taket letta seg på Sørkedalsveien. Han kom fra over there, han var brennhot, det var en spillestil som lå langt foran det vi andre presterte.

Vi satsa på juleløpere og dansemusikk

– 9. april 1940 smalt det og etter hvert forandra Lidoen seg. Det krydde av tyskere i lokalet. Larsen trengte ikke musikken vår lenger, til slutt spelte vi en dag i uka for kroner 8, og det var jo bare til å daue av.

I stedet ble det å slå seg gjennom de fem mørke åra som best du kunne, med tilfeldige spellejobber eller annet rart.
Annet rart var blant annet serieproduksjon av julenisseduker på loftet på Ankertorget hos Gunnar Due. Maskina var sjøllaga, patent Normann. Til å begynne med ble julenissene grønne og juletrea røde, men så forbedra vi produksjonsutstyret og fiksa en bestilling på 10 000 duker hos Steen og Strøm. Men etter 800 duker brøt maskina sammen, og så satt vi der på loftet med malingflekker i ansiktet og så storfortjenesten forsvinne i det fjerne. Det ligger nok noen duker på loftet der ennå.

Swing i katakombene

– Ellers berja du deg mye med dansemusikkjobber. Du spelte i bryllup der gjestene kom som de var, trakteringa var fiskepudding og dunder, og stemninga var høy, for å si det pent.

Men jazzen, swingmusikken overlevde i det underjordiske. Når du var ferdig med spillejobben, tok du deg en tur på Bula. Tyskere og nazister likte ikke jazz, så skaffa bilselger og saksofonist Gordon Franklin jazzgutta et sted å være i en kjeller ved Fritjof Nansens plass. Du gikk inn et høl, ned og bort, i krinkler og kroker, inn i det dunkle, røkfylte lokalet. Eneste adgangstegnet var ei krukke med for eksempel Borgerakevitt på lomma.

Og i Bula svingte det – med Rowland Greenberg, Grahm Paulsen, Svein Øvergaard, Pete Brown, Finn Westby og i all beskjedenhet meg sjæl. Svend Asmussen kunne ta en tur nedom, da var jammen sikra til dagen demra over en krigsgrå by.

Det stedet betydde jævli mye for de 15-20 stykker som vanka der, der overlevde swingen til mai 1945 – da den igjen kunne flomme fritt utover landet.

Og der setter jeg strek for dette koret. Du vet, det er kunsten i jazzen: Å stoppe når folk venter på mer!

Trykt i Demokraten 1988