Fra Bryggeriveien til Birdland
– Jeg husker en morra i New York sånn utpå 50-tallet. Du hadde vært på Birdland og hørt gutta spille til sånn fire-femtida, og kommer opp trappa og ut på striten. Du rusler nedover mot Times Square på vei mot båten. Det er den rare stemninga i storbyen når det er helt stille, før morratrafikken braker løs. Foran deg slenger Brew Moore, saksofonisten, småfull, i en tynn dress. Det er bare oss to, ikke en levende sjel til, i den ødslige gata.
Gata Finn Pettersen går nedover er 52nd Street i New York, der bebopen brakte løs for alvor på 40- og 50-tallet, der det swingte og boppa på hver eneste kneipe og kro: På Birdland, på Bop City, på Three Deuces. Charlie Parker, Lester Young, Bud Powell, hele stjerneraden spilte der. Og Finn Pettersen, fyrbøter, jazzentusiast og habil altsaksofonist lyttet og lærte.
Finn er et stykke lys levende jazzhistorie og går slett ikke av veien for å stille med altsaxen og blåse Parkerkor som sitter som skudd i veggen. Men utgangspunktet, begynnelsen på visa, var sånn midtveis på 30-tallet.
– Jeg hadde en god venn. Jan Hafslund, det var vel han som fikk meg tent på jazzmusikken. Jan hadde en diger platesamling med alle mulige slags låter: Artie Shaw, Benny Goodman – vi lytta til plater og vi gjetta til plater. – Hva heter saksofonisten som tar det koret der?
Så da jeg mønstra på som dekksgutt i 1936, var allerede grunnlaget lagt. Så snart båten klappa til kaia på en plass der det ble spilt noe som ligna jazz, så shaina du skoa og gikk i land. Første gang i New York var det å glane på skyskrapere og telle dollars: Det var ikke rare greiene å rutte med når du hadde fått veksla hyra.
Så det ble ikke Harlem i første omgang, vi hoppa inn på de digre kinoene på Manhattan, på Paramount og på Roxy, for der spilte jazzbanda mellom forestillingene. Der swingte Jimmy og Tommy Dorsey, der stilte Benny Goodman med klarinetten og flere andre. Det var første gang jeg hørte jazz live. Det var enormt, det var ennå bedre enn på 78-platene hjemme.
En sjømann går i land
– Rett før krigen gikk jeg i land, men jazzinteressen, eller skal vi si entusiasmen, som hadde sugd næring over there, bare økte.
Selve jazzarnestedet her i byen, i slutten av 30- og begynnelsen av 40-åra, var hjemmet til de tre Arntzenguttane, pluss søster i Bryggeriveien, med husholderske og far på sjøen.
I første etasje var det et pølsemakeri i røk og damp, og i annen hadde Arnt Petter et vidunder av en platespiller, med en svær, tredelt høyttaler – av et slag som ikke var påtenkt engang. Og den platespilleren gikk døgnet rundt: Det lå stabler av plater rundt om, Coleman Hawkins, Benny Carter, Jimmie Lunceford. Vi kunne kora utenat og gnålte og sang dem støtt.
Her i Bryggeriveien vanka den lokale jazzeliten, Ronald Nilsen, Arne Oliver Hansen, Sigurd Sjøberg, Odd Grimstad, Hans Hauge Eriksen, Ragnar Stensvik. Noen av gutta hadde spellejobber, det hendte du dro ned på brua og ordna ei halv eller ei hel ei, så noen raske, så på jobb og deretter tilbake til Bryggeriveien. Det hendte også at vi samla oss hjemme hos meg, i Bjørnengården, der mor og jeg hadde flytta inn i -39. Sjøl hadde jeg begynt å spille sax, tok timer hos Eivind Madsen, men det ble mest feiking, noe riktig swing på sakene ble det ikke der og da.
Swinging Fredrikstad i 30- og 40-åra
– Hva slags musikk spilte Fredrikstadbandene sånn på slutten av 30- og begynnelsen av 40-tallet kan du saktens spørre.
Det var ennå noen av de gamle orkestrene som hang igjen. Odeon spilte ren dansemusikk, det swingte ikke noe særlig. Så var det Snappy Boys, de var flinke til å spille den tidas jazz – jeg vil vel nærmest kalle det for ragtime.
Allerede rett før krigen hadde vi starta et lite jazzband, The Rhythmicans, og fikk snart en hard konkurrent i Swingtime. Begge disse banda gjorde i alle fall et forsøk på å spille hot.
The Rhythmicans øvde i Arbeiderforeningens lille sal, vaktmester Olsen så stort på det, vi slapp billig fra leia og kunne holde på så lenge vi ville. Notene kjøpte vi hos Felix, arrangementene var ofte gammeldagse og kronglete. Så skrev Sigurd Sjøberg dem om så de passa den stilen vi streva etter. Ellers var det å lytte til plater og prøve å lære.
Da krigen hadde pågått en tid, ble det tomt i hyllene hos Felix, men broren til Ragnar Stensvik kjente en på Hvaler som hadde fiskeskøyte og dro illegalt over til Sverige og skaffa forsyninger av de siste låtene.
Det var mye spilling til dans: På Fjellhøy, på Underordna, på Roklubben. Roklubbem var det hotteste stedet, der møttes swingfansen som ga pokker i å danse, men diskuterte med musikerne – vurderte og kritiserte.
Etter hvert kom det danseforbud, da arrangerte vi dans på avsides steder, jeg husker vi stabla oss inn hele bandet pluss noen publikummere, under dekk på en slepebåt for å lure tyskerne og tøffa av gårde til dansefest på Alshus.
Og da Fredrikstad Swingorkester holdt konsert i Biblioteket 2. juledag 1944, måtte de levere inn liste til nazisensuren over numrene de skulle spille. Det skulle være norske titler, engelsk var Streng verboten!
Konserten var litt sånn showprega med charleston i Grukkedalen og orkesteret i bonjour og skalk og flaske i bassen:
– Hva er det som klukker sånn i hønnet ditt, Kal Bass? Så trekker Henry Snappy opp buteljen:
– Jeg trur jaggu det er Hagbart Spesial, men av den søte typen.
Du har ingen annen moro enn den du lager sjøl.
Birdland live!
– I 1945 brøt freden løs, og så ble det å stikke til sjøs på nytt. I 1946 hyrte jeg på Stavangerfjord, fra 1949 på den nye Oslofjord, og da ble det jo regelmessige seilinger på Statene og jazz for alle penga.
Du tælla rundt i Harlem: Apollo Theatre, Minton Playhouse, Savoy Ballroom. På Savoy spilte to orkestre uavbrutt, ikke noe rart i at du først fikk karra deg ombord i sekstida. På Apollo spilte Basie, det var ugudelig mye folk i salen, mest svarte, jeg tror at jeg og kameraten min var de eneste hvite blant 2000 svarte.
Det var show, makan får du aldri se, det var dans, det var jitterbug og jive og Nicholas Brothers som steppa og et publikum som viste rett ut hva de følte og hva de likte.
Men selve Himmelriket for en swingfan fra Plankebyen var 52nd Street.
Først kan vi ta en tur på Birdland med navnet i beskjedne neonlysbokstaver på husveggen. Utafor står en kæll, det er ofte stor tilstrømning, men de prøver alltid å pine deg inn. Ned trappa, der står han som tar coverchargen, 98 cent. Så inn i lokalet: Lavt under taket, mat får du ikke, i alle fall så jeg aldri noen som spiste der. Podiet er ganske lavt og med bordene kloss innpå kan du nesten ta på musikerne. Til høyre toalettet: Har du vært på en liquor store og kjøpt med ei flat lerke på lomma, så tar du en tur ut, noen cents til han som passer på do, så ordner de saka seg. Musikerne kommer inn på podiet bakfra, hvis de da ikke sitter i salen med en drink, slapper av til det er deres tur til å lire.
– Så står plutselig Charlie Parker der, helt rolig, ingen fakter eller geberder eller andre gimmicker, det er bare tonene som strømmer ut av saksofonen.
Parker var vel den største, han hadde trena og trena, for å knocke ut alle de andre, og det klarte han. Han spilte skalaer, han spilte låter elle veier uansett toneart, han spilte halvtoner oppover, han spilte enhver figur – det fantes ikke problemer for Bird.
Andre størrelser kunne dukke opp. En kveld Lester Young i noe som ligna en fravokst konfirmasjonsdress. Jeg forsøkte å snakke til han, jeg husker jeg spurte om han visste hvem som spilte i koret i Ramboo, han svarte ikke, han var i en annen verden. Det er ikke til å legge skjul på at sprit og knark fløt i jazzmiljøet. Noen dager kunne gutta kjøre på ren rutine, andre dager var de lucky og improvisasjonene kom som erter av en sekk.
Jeg husker spesielt en duell mellom Johnny Griffin og Jimmy Forest. Jimmy skulle bare sitte inne med orkesteret, så spilte han Griffin i filler.
Errol Garner, pianisten, satt like ved meg, jeg sa:
– Nå er det noe som skjer! Errol Garner svarer: – You’re right my boy, you’re right.
Publikum på Birdland var kjennere, det var både svarte og hvite, det var aldri noe bråk, når de store lira, så var det stilt som i kjerka. Tvers over gata, på snei, lå Bop City. Det var opp i annen etasje, det var større saker og flere barer, og gradering: Hadde du dårlig råd, kjøpte du ståplass og lytta til musikken.
Av og til sier konferansieren at vi har celebrities med oss i kveld: Duke Ellington – give him a big hand! Og det gjorde publikum.
– Nå er pirene der Stavangerfjord og Oslofjord la til borte. Det er spikra planker for vinduene på Charlies Bar, første vanningsstedet for tørste norske sjøfolk på vei opp mot byen. Hva som har skjedd med lokalet der Birdland holdt til, vet jeg ikke. Men jazzen, den lever i alle fall videre.
Og så tar Finn Pettersen fram altsaksofonen av merket «Conn», kjøpt hos Felix i 1938, og lar Birdlandtoner swinge gjennom høstkvelden.
Trykt i Demokraten 1988