Harde tak med humør

Henning Karlsen: Fagforeningsveteran på FMV, fredsforkjemper, EF-motstander. Som NKPer, senere SVer har Henning kjempet hardt og med humør på mange fronter. I den senere tid er han merket av sykdom. Mange sender varme tanker til Henning i kampen han nå fører.

– Barndommen kan vi gjøre oss fort ferdig med: Født på Mølla på Trara i -27, vokste opp på Frydenberg, fem unger hjemme og ganske smått stell. Jeg husker arbeidsledigheten i slutten av 30-åra: Gutter som dagen lang gikk og slang nede på grusbanen. Men på grusbanen traff du også idolene: Thorleif Larsen, Arne Ileby, Håkon «Grådin» Johansen, Arne Børresen – topp gutter alle sammen. Etter Trara-skolen var det rett ut i arbeidslivet, sjøl om ikke leselysten mangla. Historie var og har alltid vært yndlingsfaget.
Første jobben var i Kvikk Transport, jeg var hjelpegutt, det var mest for moro, men du fikk da noen kroner for strevet.

Vi flytta frontene bak blendingsgardinene

– Så ble det Øra fabrikker fra krigsvinteren -43. Vi produserte blendingsgardiner på løpende bånd, enkle og doble med gulhvit innside, så det ble litt lysere i stua. Det var et radikalt miljø der ute, det var kamerater til tusen, jeg sto ved maskin sammen med Thorolf Schau Olsen som roper ut: – Nå kommer’n, se viser’n, 97, 98, 99, Stopp!
Jeg gikk den lange veien på bena, matpakka var spist før du kom fram, og opplevde å få kjeft og ‘raus av tysk offiser i ridestøvler, med skinnlapper i baken på ballongbuksene.
Det var kortere vei til neste stopp i karrieren: Vargar lampefabrikk på Frydenberg. Jeg dreide lamper og flytta pinner på Europakartet vi hadde limt på ei treplate. Tråden mellom pinnene var frontene. Vi lærte å lese nyheter mellom linjene i naziavisa og smilte lurt av overskriften: «Taktisk tilbaketrekning».
En dag sto det en pinne i Berlin.

Du ble radikal nesten av deg sjøl

– I 1955 begynte jeg på Værste, siste arbeidsdagen der hadde jeg i år. Snekkerverkstedet ble arbeidsplassen, fritt og godt og kjekke arbeidskamerater.
På Værste opplevde du fagorganisasjonen på alvor, det ble mer sus i serken, for å si det slik.
Det var klubbmøter som sa både seks og syv, med hele den gamle garden, de solide og dyktige folka som kunne bruke en talerstol Rolf Henriksen, Henry Wilhelmsen, Sigurd Hansen, Knut Knutsen, Eilert Pettersen, Ola Jensen.

Det var Arbeiderpartifolk og kommunister, de kunne tørne sammen så det sang, og du måtte sjøl ta parti i kampen. Som du og alle vet orienterte jeg meg tidlig i radikal retning, det var naturlig, det gikk liksom av seg sjøl, med litt hjelp av Bjarne Baltzersen og Angell Simensen, og så stilte du i kommunisttoget første mai.

En del mobbing ble vel resultatet, noe var du vel skyld i sjøl også, du vet at når en er ung har en lett for å ta den høye C, du har lett for å provosere.

USA var paradiset, Sovjet var helvete

– Men det var enkelte morraer det kunne være tungt å komme seg av gårde på jobben, det var når det var skjedd noe dramatisk i utenrikspolitikken. Du vet, det var i 50-åra, og da skulle norske kommunister ha skylda for all den dævelskap som tenkes kunne: Tsjekkoslovakia, Korea-krigen, Ungarn. Det var sjelden noen som spurte etter vårt syn på politikken her hjemme. Håkon Lie og konsorter herja som verst, de hadde jaggu tilhengere og medløpere her i byen også.

Den andre sida, USA, fikk ture fram som de ville: I Latin-Amerika holdt de diktatoren Batista under armene, knuste revolusjonen i Guatemala. Men for mange var det svart og hvitt, jævler og engler, ferdig med det.

Dere må ha noe å kaste’n på!

– Valgene i klubben kunne være spennende saker, her ble fronten trekt opp. Gang på gang ville AP-folka ha vekk klubbsekretæren, Odd Ragnar Kristiansen. En gang, da de innstilte en av sine egne, turte ikke formann i valgkomiteen komme på møtet – der måtte han begrunne innstillinga.

Odd Ragnar la fram protokoller og regnskap – alt i skjønneste orden. Så kom forslaget på ny sekretær. Eilert Pettersen reiste seg: – Nå har’n Odd Ragnar lest opp regnskap og protokoll med bravur, og så skal dere kaste’n. Men dere må da i herrens navn ha noe å kaste’n på! Og Odd Ragnar ble gjenvalgt med stort flertall. Men for all del: Det var ikke slik at kommunistene var kremen og Arbeiderpartiet bare møka, det var bra folk i begge fløyer. Og etter hvert har det jo jevna seg til.

Sjøl har jeg ikke vært alvorlig plaga av at jeg har hatt en radikal innstilling, har du litt humør, lar du skittsnakket gå inn det ene øret og ut det andre.

Kjenner du disse på fotografiet?

– Men at det var folk som snuste og fulgte med hva vi i NKP og andre med en radikal innstilling drev med, det er bomsikkert. Lokalt sett har vi opplevd både å bli skygga, avlytta og fotografert gjennom nøkkelhøl i Folkets Hus.

Jeg kan ta en konkret episode: I begynnelsen av 60-åra starta vi lokalavdeling i Vennskapsforeningen Norge-DDR i Fredrikstad. Utgangspunktet for virksomheten var kontakten mellom FMV og VEB Volkswerft i Stralsund. En av de viktigste sakene vi arbeida for, var norsk anerkjennelse av DDR. Vi drev ganske aktivt, med en sånn 80-90 medlemmer, sendte delegasjoner til DDR, arrangerte kulturbesøk her i byen og så videre. En dag kom en invitasjon til en tilstelning i DDRs ambassade i Oslo. Vi leide buss og dro inn, festen var fin den.

Noen uker etterpå kommer han som kjørte bussen bort til meg: – Du Henning, sier’n, – jeg ble innkalt til politikammeret, jeg lova dem ikke å fortelle noe, men synes likevel du bør få vite det: Der sitter politimesteren, spør og graver, tar fram fotografier. – Var hun med på festen, så du han i bussen?
– Takk skal du ha, sa jeg, – hadde jeg visst at mesteren var så interessert, så skulle vi sannelig ha invitert’n på festen. Senere forsvant mesteren, han var vel litt for ivrig, men det var da de, Asbjørn Bryhn for eksempel, som mente at EEC-motstanderne var en alvorlig trussel mot norsk selvstendighet. Sjøl mente og mener jeg jo at EEC er den trusselen.

En morosam tid!

– Kampen mot EEC – det var ellers den morosamste tida jeg hadde. Vi var tidlig ute her i byen, allerede i 1963 danna vi utvalg på Værste mot EEC – og det var utvalg med tyngde: Odd Spydevold, Oddvar Gulbrandsen, Odd Ragnar Kristiansen. Klubbformann, viseformann og sekretær på ett brett. Vi arrangerte tog med over 1000 deltakere og Karl Evang på talerstolen. Da Evang stilte opp igjen etter en ti års tid, sa’n at det årnær seg nok i Fredrikstad, ja han sa det ikke ordrett på den måten, da.

For i børjan av 70-tallet var det på’n igjen. Sjøl var jeg med i utvalget for folkebevegelsen mot EF, som hadde et krypinn av et kontor i Nygaardsgata, rett overfor Grotta.

Der vanka SFere, der vanka kommunister og partiløse, der organiserte Ivar Johansen AUFerne, og det hendte at både bønder og kristenfolk stakk innom for en prat.
Men sjølve bastionen i motstandsarbeidet var Værste, ikke tvil om det. Spydspissen var jern- og metallarbeiderne, Nyland/Aker i Oslo var forbildet og Kalheim var idolet.

Nå er Arbeiderpartiet ute og kjøre

– Vi hadde jo ja-folk på Værste, bevares, de var lojale, mange av dem trodde vel på saka si, men det var vi som hadde argumenter, de hadde jo bare Roma-traktaten, og det var jo bare jangel!

Viktig var det jo at EEC-motstanden gikk langt inn i Arbeiderpartiets rekker, med klubbformannen, Odd Spydevold i spissen: – Ser jeg snurten av en korttidssekretær innafor porten her, er det ut, slo han fast. Og noen korttidssekretær syntes aldri i terrenget.

Men det skulle gå ordentlig og demokratisk for seg, vi hadde to digre møter i kantina – ett med Kalheim, ett med Thorvald Stoltenberg.
Jeg husker godt Kalheim, i høyhalsa genser og bukser som ikke hadde sett press siden butikken. Odd Ragnar og jeg snakka me’n etterpå, han var svett, han var sleten: – Nå er Arbeiderpartiet ute og kjøre, sa han. Han fikk stor applaus, folk klappa også for Stoltenberg, han var blek sammenligna med Kalheim, men Værste-folka har da møtekultur.

Med låra fulle av nålestikk

– Men diskusjonen gikk veldig rundt om, spesielt i rørleggerverkstedet, der møttes folk, der var klosettene: – Du må da begripe at… – Skjønner du for faen ikke… Ja og nei-løpesedler fløt overalt. Sjøl gikk jeg med lommene fulle av neimerker, nålene gikk hele tida opp så låra var fulle av nålestikk.

– Har du noen merker på deg, Henning? hørte du støtt. Ja-merkene, dem fikk de ikke gitt bort en gang!
Hver lørdag var det stand i byen, håndsnekra av Leif Eriksen og jeg sjøl. Vi fikk anvist plass på Blomstertorget av Lorang Syversen: – Dere blir sikkert enige med bønda, sa’n Lorang, og det ble vi jo, samarbeidet med bønda var utmerket. Jeg husker spesielt Olav Ek fra Onsøy, kjempesterk entusiast som kunne dele ut hundrevis av løpesedler på ei natt. Ellers var det en fast gjeng på stand – blant mange andre kan jeg nevne Leif Eriksen, Odd Ragnar Kristiansen, Ragnar Martinsen, dattera til Martinsen, Louis Larsen. Vi var en gjeng, det var teamworket som gjorde at vi seira. Og så fikk vi respons som varma. Folk kom forbi: – Gi meg en 50-100 løpesedler så skal jeg dele ut i strøket der jeg bor!

Og så var det de to eldre damene i Anton Olsen-gården med fløyelsduk på bordet og kobberkjeler på kjøkkenveggen som sier da jeg blir stående i byen med uavhenta stand: – Kjære, De kan da bare sette sakene Deres inn i gården hos oss!

– Natta den 25. september på Håndverkeren glemmer jeg aldri. Nåla vippa godt over til den gærne sida. Men jeg tror det var Arild, sønnen til Leif Jakobsen som kom med trøstens ord: – Bare vent til Nord-Norge kommer!

Og det gjorde de, med opptil 96 prosent nei-stemmer i enkelte kommuner. Etterpå dro vi hjem til meg og fulgte den politiske debatten i TV. Jeg synes Guttorm Hansen var ekstra lang i maska den natta.
Den morran var det ekstra moro å gå på jobb.

– Nå har det altså starta på nytt. Ja-folk har begynt å røre på seg. Arbeiderpartiet er hardt ute, de må jo svare på utspillet fra Høyre om folkeavstemning. Mange i partiet hadde vel ønska å fått fiksa oss inn i EF sånn stille og pent. En ting er sikkert: EF er mindre enn noensinne eksempel på strukturrasjonaliseringa, tenk på arbeidsledigheten. Vi kjempa med nebb og klør for FMV, gutta kjempa, hele klubbstyret kjempa, og tapte. En lignende kamp vil bli hundre ganger vanskeligere innafor EF.

Vi får bygge enheten på nytt. Sjøl orker jeg ikke noe nå, men det er mange av gamlekara som stiller på nytt. Og at det er ungdom som vil være med og dra lasset er det ingen grunn til å tvile på!

Trykt i Demokraten 1988