Ingrid, ei jente fra Sundløkka

Gatene, løkkene og bakkene var lekeplassen. Lofferne bar bud fra verden utafor. En Fredrikstad-tur var en opplevelse. Fattigdommen var en del av livet for mange. Ingrid Normann minnes.

– Sundløkka, det var barndommen min. Vi bodde tre familier i huset der jeg ble født i 1916. Nå er det forlengst borte. Alle gubbene arbeida for Hafslund: Strøm, Berntsen og hans far. Strøm var av og til kusk på brudevogna til Hafslund. Det hendte at vi ungene fikk sitte på – det var veldig stas.

Vi var fire barn hjemme. Tre jenter, sånn tripp, trapp, tresko, og broren vår Odd, som døde da han var 15 og et halvt år gammel.

På loftet bodde Gærne-Petter

– Vi hadde det bra vi, i forhold til mange andre, for pappa var i arbeid hele tida.
Hjemmet, det var gangen, kjøkkenet, dagligstua og en finstue som sto på stas og bare ble åpna ved spesielt høytidelige anledninger.

Det var store lofter på huset. Der bodde Gærne-Petter, og der bodde den og den, fantaserte vi ungene. Hadde du vært ulydig, kunne det hete: – Du vil vel ikke opp på loftet?

Far pleide å si: – Å hogge ved, bære vann og passe arbe, det er hva jeg har fått ut av livet. Far kjørte krana på brygga og arbeida på Hafslundlinjene. Det hendte at han måtte kjøre krana tre skift i slengen. Han kom hjem, la ei pute på dørterskelen og sa: – Vekk meg om et kvarter! Så var det på’n igjen.

Når det var uvær, når tora slo så ledningene sto grønne, måtte far opp midt i natta. – Nå hører vi snart motorsykkelen til Ole Olsen, sa far. Mor var redd tora, ho kledde på oss ungene og pakka ei veske der ho hadde samla det dyrebareste vi eide. Snart hørte vi knatringa av motorsykkelen. – Vi kan ikke dra ut nå, det er bælmørkt, sa far. Men ut på linjereparasjon, det måtte han. En gang i uka dividerte de linjene, som de sa. De gikk fra Sundløkka til Fredrikstad og kontrollerte at master og isolasjonskopper var som de skulle. Men da fikk de kjøre hjem.

I blåtøyskjoler med lakkbelter

– Mor var hjemme, ho stelte huset, kokte maten, stelte i stand klea til oss ungene. Mor var veldig flink til å sy. Vi skulle alltid være ordentlige i tøyet. Vi hadde slike rutete blåtøyskjoler med genser under, nå er det jo blitt moderne igjen. Og lakkbelter om livet.

På vinteren, når vi måtte vasse gjennom snøfonnene til Biletskolen, strikka mor ullstrømper til å trekke utapå støvlene så vi ikke skulle bli våte på bena. Det hendte vi tok oss god tid på hjemveien. Men mor trengte bare å sette øya på oss, så lystra vi. Far kunne vi nesten tulle med slik vi ville.

Vi hadde plass til å lee på oss

– Sundløkka, det var plass til å lee seg på, det var gårdene, det var løkkene, det var bakkene ned mot elva.
Om vinteren sto vi ned bakkene på ski som far hadde laga til oss av tønnestaver, om sommeren rulla vi oss nedover i tomsekker.

Nede ved elva holdt kjerringene til med tøyvasken, det var nesten en utflukt for småungene. Kjerringene bar ned vaska og et veafang, hadde digre gryter stående, kokte, skylte i elva og hengte vasken opp. Hvitere tøy hadde du aldri sett!

Det hendte at de eldre ungene hoppa i elva og svømte over. Gikk strømmen stri, havna du ved Alvimkaia. Så var det å ta ferjeeka tilbake.

Vi jappa og kniksa og lekte kniv og gaffel

– Det starta vel med Dukke-Lise: Mor sydde skrotten, putta filler i og kjøpte celluloidhodet i byen. Så sydde ho dukkeklea. Som dukkevogn brukte vi tomme skoesker.

I skjulet hang huska som far hadde laga. Så hinka vi paradis eller vi kniksa med kniksepinner med tall på.

Eller vi jappa, først med stener, så med ortlige jappekuler som du kjøpte hos ho Klara.

Vi kasta ball i solveggen ved brakka og slo ball ute i veien. Vi lekte kniv og gammel – det kalte vi tampen brenner på Sundløkka. Slik jeg husker det, så lekte gutter og jenter om hverandre.

Loffere og annet farende folk

– Det var da litt av hvert å se og høre, trass i at Sundløkka var en avkrok av verden. Loffera kom, de losjerte seg inn på Gretnes og Biletverket, de banka på døra og ba om mat. Nesten alltid fikk de. Vi ungene var aldri redd loffera, de gjorde aldri oss noe.

Så var det de som gikk rundt og solgte i gardene. Skjeggen, fiskehandleren, han kom på tirsdager, var nesten som en vanlig forretningsmann å regne.

Frua, som vi kalte ham, solgte større ting: Du fikk ei duk på avbetaling, avdraget var ei krone. Isak Jøde handla med klær, han hadde hele lageret, bukser, vester, trøyer, på ryggen. En gang overnatta han hjemme. Flesk ville han ikke ha, heller ikke «nikkelost», det var mot religionen hans. Da han våkna om morran, telte han opp hele lageret, han hadde sikkert gjort dårlige erfaringer. Mamma ble irritert: – Her har ingen rørt noe.

Du trilla barnevogn og løp ærend

– Men vi ungene hadde da plikter. Du hadde skolen og du hadde småjobber. Det kunne være ungepass, av søsken eller andre folks unger. Det hendte ikke sjelden at du lot vogna stå, hoppa paradis eller lekte sista så du kom hjem med digre sårkaker på bena. – Jasså, det har nok vært litt av et ungepass, sa ho mor. Eller du ble sendt ærend over med ferjeeka, så tælla du og gikk til byen, med lapp og penger, til slakter Skjøren eller til Saugstad på torget. Eller rett ned veien her til Rådet eller til ho Klara.

Mye armod på Sundløkka

Det hendte at folk sto ved disken og fomla med matlappen i handa.
For det var mye elendighet, mye armod på Sundløkka. Folk sto uten arbeid, de hadde ikke noe å gjøre, og så var det å gå de tunge skritta til fattigforstanderen. I den store brakka her borte, som nå er revi, var det en elendighet uten like.

10, 11, 12 unger på ett rom og kjøkken. Mor måtte telle ungene om kvelden for å se om alle var i hus. De lå i halm på golvet, det krydde av lopper, klea var fillete, skoa like så. Ungene visste knapt hvilket høl de skulle stikke foten i. På skolen kunne det lukte parafin av enkelte hoder. Da hadde lusesøster vært på besøk dagen i forveien.

Men folk hjalp hverandre

– Men folk var hjelpsomme, de støtta hverandre når det trengtes.
– Stikk over gata med en tallerken grøt, kunne mor si, – det er smått stell der borte. – Lampa hjemme lyser ikke, kan du se på ho? Sa de til far.

De som hjalp, oppfatta seg ikke som spesielt snille, de som fikk følte seg ikke nedverdiga. Det var som det skulle være det.

En del trøsta seg med flaska, det var ikke lite fyll. Og så var det han som sa: – Jeg klarer meg med kamferdråpene på apoteket.

Ut i verden – til Fredrikstad

– Det hendte du kom ut i verden. Jeg hadde ho bestemor – ho Karen Olsen i Gamlebyen i Fredrikstad. Et par ganger i året dro vi dit på besøk. Med Trippen fra Sannesund – med den pene, røde plysjen i salongen. Nedetter elva fikk jeg sitte på akterdekket med mor og se på bølgene og på alle kjerringene som lå ved elvekanten og skura tøy. I Gamlebyen snubla jeg i brostenene, jeg var vant til sandveien på Sundløkka. Bestemor bodde tvers ovafor Vinmonopolet: – Der kan du se hva mange fattige arbeidsfolk bruker penga til, sa bestemor.

Jeg fikk lov til å gå opp på hjørnet og se på de militære: – Nå teller du husa, så du finner tilbake, var beskjeden jeg fikk. Å gå ned til elva, det var strengt forbudt. Men jeg satt med bestemor på vollene og så på båtene. Og så husker jeg godt de pene vannliljene og endene ved vindebrua.

Bestemor var sydame, ho gikk rundt og sydde hos de fine, hos Kiær, hos Thiis.
Så hadde ho arbeid på noe som het Depotet, der sydde ho grønne vadmelsklær til gutter som var på hjem. – Nå skjønner du kanskje hvor godt du har det, sa bestemor.

Med skosverte på øyevippene

– Du ble eldre, fikk andre interesser. Allerede før konfirmasjon hadde du tatt de første dansetrinna borte i svingen. – Kom hit Ingrid, så skal jeg lære deg å danse vals, sa han Trygve Martinsen. Vi sang melodien, du lærte fort, du hadde liksom dansen i kroppen.

Etter konfirmasjon begynte vi å gå på ordentlig dans. Du tjuvlånte kjolen til storesøster, kjøpte sommerhatt for hele lønninga, gne skosverte på øyevippene og rødfarge fra fukta kreppapir på kinna og svingte deg i Piplionstua hos Signe og Marius, der Robert spilte gitar, Evelyn mandolin og Thorbjørn trekkspell. Og Thorbjørn Normann, det ble han jeg gifta meg med.

Trykt i Demokraten 1988