Lenin på Garmanns kafé

– Snart må vi vel gå på banen igjen. Vi får samle Nei-laget fra 70-åra, sier Rune Fredh, rikspolitisk kjent, nå tilbake i Borge. – Sterke krefter er i sving for å få oss inn i EF- uten å ta sjansen på en ny folkeavstemning. Trass i at EF er hva det alltid har vært: monopolkapitalens fellesmarked. Det er de store konsernenes makt som øker i ly av Romatraktaten.

Rune Fredh har erfaringer å bygge på i kampen mot EF. På Vestlandet ble nei-frontens høvding, Arthur Berg ofte kalt «Kongen». Rune Fredh hadde imidlertid tilnavnet «Generalen».

For øvrig er Rune Fredhs politiske rulleblad tettskrevet: partisekretær i 5 år i SV. Medlem av landsstyret og sekretariatet i NKP, likeledes av forbundsstyret i NKU. Flerårig formann i Bergen NKP og representant for NKP i Bergen bystyre. Et flertall faglige tillitsverv – bare for å ta det grøvste.

– Men skal vi seire på nytt i kampen mot EEC, eller danne venstresidas enhetsfront mot Hagen-reaksjonen, må vi kunne samle mennesker med ulik oppfatning, men med samme standpunkter i konkrete enkeltsaker, sier Rune. – Det lærte vi oss allerede i studiesirklene hos Garmann på Nabbetorp i begynnelsen av 1960-åra.

Et kommunisthjem på 50-tallet

– Det begynte nemlig i Borge. Jeg vokste opp i et arbeider- og NKP-hjem på Vesten. Far var kommunist, med utgangspunkt i AIL og arbeiderungdomslagsbevegelsen i mellomkrigstida. Mor hadde mye av det samme utgangspunktet. På Vesten var det enkelt, på skolen likeså: det var to klasser, bønder og arbeidsfolk.

Allerede før jeg kunne lese, beundra jeg de vakre fargebildene i bladet Sovjetunionen. Neste trinn i skoleringa var Friheten. Ikke lederne og de politiske artiklene – men tegneserien: De elendige av Victor Hugo, som viste avgrunnen mellom fattig og rik. Det var aldri tvil om hvilken side du skulle stå på. Det ble preka mye politikk hjemme – ved middagsbordet, når familien var samla. Far holdt ikke ideologiske foredrag, det ble heller at vi drøfta aktuelle spørsmål i Borge og i verden for øvrig.

AP-folka var de verste

– Mccarthyisme og kommunisthets fikk jeg føling med på Aarumskolen. Dugde ikke «drittsekk», var «kommunistfaen» ord som satt. Da var det stopp for all videre diskusjon. Ofte var det arbeiderunger som var de mest aggressive – bondegutta holdt seg mer i bakgrunnen. En erfaring som jeg ofte gjorde senere var at den verste hetsen kom fra Arbeiderparti-folk, de borgerlige var mer tolerante.

På meg virka hetsen mot sin hensikt, jeg ble mer solidarisk, jeg visste jo at kommunistene ikke var slik som Håkon Lie ville ha det til. Når det gjelder solidaritet, så har jeg et konkret minne fra Torpestreiken i 1954. Far sama inne streikebidrag blant arbeidskamerater på Borregaard. Det var forbudt, han hadde lista gjemt i blikkesken med Rose Mix. Jeg lurte meg til å telle: Den hadde gitt så mye, en annen så mye.

En livsfarlig arbeidsplass

– Første lønnsarbeiderplass ble cellulla på Borregaard. Tyskerne bygde fabrikken i 1941. Da satte de opp svarte og hvite emaljeskilt i enkelte avdelinger: Her må man ikke arbeide mer enn 10 år. I 1945 ble skilta fjerna. Jeg fant et gjenglemt og gne av skitten. Der sto det svart på hvitt. Sjøl svima jeg av et par ganger i spinnsalen. I denne salen arbeida folk i 20-30 år. I dag viser etterundersøkelser store helseskader.

Som 14-åring organiserte jeg meg for første gang politisk. Rettere sagt: Jeg var med å reorganisere det kommunistiske ungdomslaget i Fredrikstad som hadde ligget nede i 50-åra. Nå var isen begynt å smelte – selv om det ennå kunne være vanskelig å få inn møteannonsene i Demokraten.

Vi ble vel en 25-30 stykker i alt vil jeg tro, fifty-fifty gutter og jenter.

Ildsjel og primus motor bak det hele var Angell Simensen. Sjøl ble jeg valgt til lagsformann og skulle drive medlemmene fram ideologisk, sjøl om mitt eget ideologiske nivå var heller beskjedent. Med i styret var folk som Arnt Bunes, Fred Karlsen, Lisbeth Hansen.

Høyt under taket i Garmanns kafé

– Men vi leste og studerte. Marxismen-leninismens grunnlag, en tjukk mursten, var selve Bibelen. Ellers gikk det mye på Lenin og særlig Dimitrov, han satte vi høyt. Jeg husker vi studerte ivrig Tyskland i mellomkrigstiden, kommunistenes feil og mangler, hvordan en skal hamre ut en riktig enhetsfrontpolitikk.

Studiemøter ble ofte holdt på Garmanns kafé på Nabbetorp, eieren var mer enn forståelsesfull både med leie og pris på kaffekoppen. Til de åpne møtene leide vi Østsiden klubbhus. Vi hadde egen teatergruppe som underholdt på møtene med sanger og sketsjer av NKUs egen produksjon. Eller Drillo underholdt med å holde ballen i lufta i gud vet hvor lang tid. Kri Tangen kunne stille opp med både Rudolf Nilsen og Paasche Aasen.

Et fast møtested over i byen var Frihetenkontoret i den gamle gården som lå rett overfor Pizzanini. I et støvete bakrom under ei bar lyspære ned fra taket, hersket Juliussen over bunker av partiorganet.

Det ble knytta kontakter, blant annet til AUF. Erland Erlandsen og Oddvar Svendsen er AUFere jeg husker fra den tida. AUF var ideologisk svakt, de var nok litt engstelige for oss politisk, men vi fikk i stand bra samarbeid på enkeltsaker. Overfor SF var det iskaldt – de svarte knapt på brevene våre.

Solidaritetsarbeid for Vietnam

– En viktig sak var solidaritetsarbeidet med Sør-Afrika. Nelson Mandela var nettopp fengslet på den tiden. NAMA, norsk aksjon mot apartheid var dannet.

Stands var ennå ikke blitt vanlig, folk så rart på oss når vi solgte vokslys på Nygaardsgata til inntekt for Krisefondet for Sør-Afrika. I 1962 ble norsk tilslutning til EF aktuelt. Det eksisterte ennå ingen sentral organisasjon, vi hadde oppdaget Arild Haaland i Bergen, jeg skrev direkte til ham: vi henta plakater og løpesedler på posten, laget klister i melkespann, sykla rundt og smelte opp anti-EF-plakater i hele distriktet.

Russerne kommer!

– Tradisjonelt hadde kommunistene blikket vendt mot Sovjet. Vi hadde lite forbindelser bortover. Men vi fikk da besøk byen av et ungdomskulturensemble med kor, ballett, baryton og tenor-sangere samt tryllekunstnere. De opptrådte på FMV i et stort lokale, da fløyta gikk i spisepausen og ensemblet var kommet halvveis i programmet, sier klubbformann Odd Spydevold: – Skal vi fortsette? Det ble enstemmig vedtatt å fordoble matpausen.

I treningsoverall i DDR

– Hyppige kontakter hadde vi med DDR. Det var vanskelig å få besøk derfra. Norge hadde jo ennå ikke anerkjent den demokratiske tyske republikk. Men vi dro til DDR. Første turen gikk i 59-60, hvis jeg ikke husker feil, til Graal Muritz, til en ungdomsleir under mottoet: Fred og vennskap. Leiren var åpen for alle, en av deltagerne var medlem av Senterungdommen i Østfold. Det var vi mektig stolte av.

Det var ennå svært enkle forhold i DDR – vi sov på trebrisker i telt, og ble bespist alle 600 deltagere, i et nedlagt badehotell. For første gang lærte jeg DDR’s nasjonaldrakt å kjenne – treningsoverallen.

Jeg husker ennå de lange diskusjonene, om opprustningen, om freden, om Berlinmuren – de kunne pågå til 3-4 om natta.

Om natta fikk vi ikke gå ned på stranda. Der gikk bevæpna vakter. Ikke sjelden ble det sendt inn terror- og sabotasjegrupper fra forbundsrepublikken, som gikk løs på folk og eiendom.

Senere en gang så jeg en konferansedeltager som var blitt angrepet av en slik gruppe. Han var ranet og slått med piggtråd – det var et fælt syn. Terrorgruppa ble senere rulla opp, det var folk både fra forbundsrepublikken og DDR med. Nazismen var ennå ikke utrydda i DDR.

Minnes med glede Angell, William og Olaf

– Hjemme i Fredrikstad kastet ungdomslaget seg inn i valgarbeidet. Løvlien samla fullt hus i bibliotekets aula i begynnelsen av 60-tallet. Angell Simensen organiserte valget i Torsnes i 1963. NKU trådte til. Partiet hadde ikke hatt liste i Torsnes på mange år, nå hadde vi suksess i arbeidet og fikk inn tre representanter i kommunestyret. Vi satte Angell veldig høyt. Andre jeg minnes med glede er William, med etternavnet Mikalsen. Han korn nedover fra Sarp, med lysbilder eller filmframviser. Han hadde alltid tid og interesse for ungdomsarbeidet, trass i stor arbeidsbyrde og diger ungeflokk som han alene hadde ansvar for.

Så hadde vi Olaf Amundsen, mangeårig bygningsarbeider og tillitsmann på Borregaard. Som William: bunnhederlig tvers igjennom, og snill, Olaf kunne visst aldri gjøre et menneske fortred.

Han var sliter, alltid den første ned i grøfta og den siste opp av den. Han gikk i møkkete arbeidsklær inn til forhandlinger med generaldirektøren på Borregaard. Han hadde visst et tillitsmannskontor – der var han nesten aldri.

Alltid kommunist

– 1968 – samme år som studentopprøret bryter ut, var min første politiske læretid over. Jeg dro i militærtjeneste, og så ble det 6 år i Bergen, der jeg ble valgt til formann i NKP. I 1973 ble jeg ansatt som førstesekretær for Valgforbundet.

Da NKP trakk seg fra samarbeidet, ble jeg tilbake som partisekretær i SV.

Men kommunist var, er og forblir jeg, uten medlemskort eller lojalitetserklæring i den ene eller den andre retningen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1988