Med AIF-stjerna på brystet

– Å er’e dere har gjort nå’a guttær, har dere lagt ned forbundet vårt, åssen har dere kunnet finne på noe slikt? Bryter Jens Gulliksen ut da jeg treffer han på Bislett etter landsmøtet i AIF i 1939 der det ble vedtatt å gå sammen med Norges Idrettsforbund. Det var nok flere enn Jens som så det på samme måten. Hele Østfold-delegasjonen, 11 mann sterk, stilte på landsmøtet med bundet mandat, mot sammenslåing. Ved prøveavstemningen var flertallet mot, så kom Trygve Lie, formelt forbundets formann, over fra Stortinget, talte, meget behendig, og ved den avgjørende avstemmingen var mindretallet blitt til flertall. En epoke i norsk idrettshistorie sluttet der og da.

Vi tok farvel med arbeiderklassens egen idrettsorganisasjon, preget av solidaritet, kameratskap, ja, jeg vil våge et så høytidelig ord som idealisme. Hva forbundet betød for ungdom i 1920- og 30-åra er vanskelig å sette ord på.

– Selv hørte jeg til sentkommerne i arbeideridretten da jeg i begynnelsen av 30-tallet kom til Fredrikstad fra Hvaler for å gå på gymnaset. Litt idrettserfaring hadde jeg fra tidligere, fra Botnkilen idrettslag som for øvrig senere gikk inn i AIF og tok navnet Kirkeøy AIL.

I skoletiden ble jeg trukket med i det sosialistiske gymnasiastlaget – en av Fredrikstad Clartés tilliggende herligheter. Vi var en flokk unge mennesker som kom sammen på Edgar Buers hybel i Asylgården og studerte såvel Thambes Lyche som Karl Marx, førte drabelige diskusjoner om enkelte avsnitt i Det kommunistiske manifest og fikk vedtatt resolusjon i gymnassamfunnet med krav om seksualundervisning i skolen.

I Asylgården trente også bokserne i AIL Urædd. Det forekom at radikale gymnasiaster stakk innom og snuste inn idrettsatmosfæren. I første mai-toget gikk AIL alltid i samlet flokk, jeg husker hvilket inntrykk det gjorde når de marsjerte fram i pentøyet. Der kunne en godt tenke seg å marsjere med. Friidrett var imidlertid hovedinteressen hos flere med meg, og i de «gamle» AIF-klubbene, Kvik og Urædd, gikk det helst i fotball og boksing.

– Josefine Tobiassen, tilflyttet arbeideridrettsjente fra Kristiansand, med friidrettsseiere i utlandet bak seg, var muligens inspiratoren da vi samlet oss, en liten flokk, i et siderom hos den alltid elskverdige fru Larsen på National Cafe og stiftet Arbeideridrettslaget Stjernen den 5. august 1935. Av de som var med på stiftelsesmøtet husker jeg Zakken Osther, Frithjof Osther Diesen, Trygve Hill Olsen, Oddmund Kristiansen og broren Sten. Den som forteller dette, var den første som svingte formannsklubba, og fikk neste år avløsning av Reidar Larsen.

Vi startet så å si på bar bakke, men i løpet av et par års tid hadde vi bygget opp en ganske pen friidretts- og sykkelgruppe som i alle fall kunne hevde seg i Østfold-sammenheng. Den første tiden rekrutterte vi fra selve byen, men etter hvert fikk vi tilsig fra distriktene, fra Råde, fra Torsnes, fra Torp. Torsnes AIL hadde for eksempel et svært godt fotballmiljø. Friidrett var det dårligere med. Løp- og hoppsugne tæssinger kom følgelig til oss.

Hovedtyngden av medlemmene våre kom fra arbeiderklassen, blant annet en god del visergutter med 10 kroner i ukelønn, noen lavere funksjonærer søkte seg også til oss, og ikke å forglemme: Alle de arbeidsløse med frikontingent.

Kappgang i Veumveien, sprint på Tollbodplassen

– Svært mange av øvelsene vi drev med foregikk i terrenget eller på landeveien. Det var en dyd av nødvendighet – vi hadde ingen bane – det hadde derimot de borgerlige klubbene. Terrengløp eller stafettløp i skog og mark var særlig populært. Av utstyr holdt det med et par turnsko når du la i vei fra Skytterhuset i Bjørndalen, med 10 mann på laget.

Eller på pinsestevnet til Torsnes Fotballklubb: Lera rundt, vi startet fra banen og løp seks etapper, så var det inn på banen igjen og deretter ble stevnet rundet av med fotballkamp. Noen satset for fullt på kappgang på landevei. De hadde en ordentlig trener, Egil Romberg Andersen fra Norges Gangforbund, ellers ble det mest til at vi trente oss sjøl. Jeg husker konkurranser hvor gutta tælla og gikk, med eller uten pakning, fra Grusbanen, opp Veumveien til Strand i Onsøy og tilbake over Ørebekk.

Sjøl var jeg mest interessert i sprint. Så mye tid til trening ble et jo ikke, jeg hadde begynt som redaksjonshjelp i Smaalenenes Social-Demokrat og hadde ofte kveldsvakter. Men du slengte deg med, det var ikke så farlig i de dager, og 11.8 på hundremeteren var jeg mer enn fornøyd med. Den aller første tida spente vi på oss løpeskoa på Tollbodplassen, fra 1937 trente vi sammen med Kongsten idrettsforening på Kongsten stadion.

Om vinteren gikk vi innendørs, leide Seiersten skoles gymnastikksal og konsentrerte oss om hopp uten tilløp. AIL Stjernen hadde også en egen sykkelgruppe, det var en god del å hente etter at Fredrikstad Cykelklubb var lagt ned. Først startet du i turistklasse, med den vanlige tråsykkelen din. Fant du takta, slik som Alf Ellefsen, hendte det at du gikk videre og kjøpte racersykkel. Deltagerantallet begrensa seg sjøl, alt utstyret måtte du holde, det fantes ingen tilskudds- eller sponsorordninger.

Og helt på tampen, i 1939, dannet vi en egen svømmegruppe som boltret seg i Kongstenbassenget og slett ikke tok seg vann over hodet i tevlingene.

På lastebilflak til Østkantstafett

– For Stjernen AIL hevdet seg godt på fylkesplan, selv om vi hadde farlige motstandere i Herulf i Moss og Brand, senere Ørnulf i Sarpsborg og klubbene i indre Østfold. Rudolf Grønberg fra Ørnulf og vår egen Ragnar Syversen knivet ofte på mellomdistansen.

Ragnar var sterk og utholdende, Rudolf ikke så seig, men raskere. Så ble det taktikk: Ragnar ville ha farta opp og Rudolf ville ha farta ned og som oftest seiret Rudolf ved taktisk løping.

Høydepunktet i siste halvdel av trettitallet var nok Østkantstafetten i Oslo. Vi stilte med alt vi hadde. Da vi skulle dra, oppdaga vi at en av guttene manglet turnsko. Til all lykke sto en av oss bak disken i Billigsalg, vi skrangla sammen noen kroner i en fei og gutten fikk seg turnsko etter vanlig butikktid. Så la vi ivei på lastebilflaket med Erling Hansen i Mellomgata bak rattet. Først i 1938 da vi fikk en bevilgning stor kroner 100 fra Fredrikstad og Omegns Bank, kunne vi slå stort på det og ankomme til stevnet pr buss.

Vi løp ut fra Jordal, så bar det til Dælenenga, så ut i byen igjen og tilbake til Dælenenga. Langs gatene der jeg løp sto det tjukt av folk og heia fram sine favoritter – enten det var platearbeidere fra Aker eller studenter fra Mot Dag.

Vi var i sannhet amatører. Da jeg skulle levere pinnen min etter annen etappe, kunne jeg ikke finne nestemann. Om litt dukker han opp og setter avgårde – med jakke på. Da jeg spurte etterpå hvorfor han ikke hadde kasta jakka, var svaret: – Jeg hadde jo ingen å levere’n te’!

Arbeideridrett mot fascisme

AIF var ikke bare trening og konkurranser, det var også politikk. Vi møttes søndagskveldene i sal nr 4 i Folkets Hus til studier og diskusjoner. Rolf Hofmos bok: Idrett og politikk var Bibelen. Det forekom at Sigurd Halvorsen fra forbundet sentralt kom nedover og innledet til debatt. Fascismen var på frammarsj i Europa: Spaniakrig, Anschluss, Munchenavtale.

Den brune pesten ble konkret allerede i gymnastida. En kveld på en studiesamling hos Buer dukker det opp en tysk flyktning som på et plattysk som var en nøtt å knekke selv for oss gymnasiaster, forteller om hvordan SA hadde hentet faren en natt, selv hadde han greid å komme seg unna og over grensa til friheten. Det var i de dager da Fredriksstad Blad skrev med stor forståelse om «den nye tid» som var i emning i Tyskland.

Vi på vår side fordømte den norske deltakelse i sommer- og vinterlekene i Tyskland i 1936 – vi kalte dem aldri annet enn Nazi-Olympiaden. Arbeideridrettens svar var Olympia Popular i Barcelona, som ble stanset av Francofascistenes statskuppforsøk. Borgerkrigen i Spania var vi levende opptatt av. Jeg husker godt et Spania-møte med filmfremvisning i Arbeiderforeningen. Sterke karer seg ned på gulvet da en blodoverføring toner fram på lerretet.

Spania rykket enda nærmere da et baskisk fotballag turnerte i Østfold og spilte mot et AIF-kretslag på Sarpsborg Stadion. Jeg dekket kampen for Smaalenenes Social-Demokrat, jeg husker godt de mørkhudete guttene som gjorde heltemodige forsøk på å få kontakt over språkbarrieren. Om kvelden ringer kringkastingssjef Helland:

– Kan du gi referat i lokalsendingen etter riksprogrammet er slutt? Avgårde til Gamlebyen sammen med en kamerat som ville oppleve «radion» på nært hold. Ingen drosjer i Gamlebyen, så var det å sprinte utover Vaterlandsravelinet og videre utover Øraveien. Jeg vant i innspurten, kameraten ble sittende i grøfta, da jeg kommer inn i studio, toner de siste tonene fra Bolstads Trio ut i eteren. Referatet ble holdt, mens manuskript ble vått av svette og teknikeren kommenterte:
– Det gikk jo bra, selv om snørr og tårer rant!

Så gikk Stjernen i dekning

– 7. april 1940 skulle vi ha løpt terrengløp på Kambo, stevnet ble avlyst, snøen var for dyp. Så kom den niende og en tid framover fikk jeg oppleve snødybden på uventede måter, men sommeren og høsten 1940 startet vi så smått med treninga igjen.

Så utnevnte nazistene Axel Stang til riksidrettsminister. Da slo Jacob Stømnes i Råde fast: – Nå er det slutt med idretten, guttær!
Nazi snuste litt etter medlemslister og arkiv, men fikk svaret:
– Nei, Stjernen, den er forbi, den klubben eksisterer ikke lenger. Istedet ble det illegale konkurranser i mark og myr. Odd Moe viste meg en bok her forleden: Premie ved en illegal konkurranse ved ei hytte i Torsnes i 1942.

Etter krigen ble sammenslåingen, vedtatt i 1939, satt ut i livet. Å opprettholde AIF hadde vel ikke vært politisk mulig. Men vi som var med – vi kan knapt glemme tida i arbeideridrettslaget – enten du sparka fotball på grusbanen eller snørte piggskoa på Tollbodplassen. Og merket mitt, med AIF-stjerna på, det har jeg tatt godt vare på.

Trykt i Demokraten 1988