«Mot seieren» på Torp

Kiel savi nin el la senlaboreco? Spørsmålet blir stilt av en ung arbeideresperantist fra talerstolen på Folkets Hus i Sarpsborg i 1935. Arbeideresperantistbevegelsen hadde vind i seilene ved midten av 30-tallet. Alinger Ajo, tysk flyktning, glødende esperantist og antifascist førte an. Gustav Ringstad fra Torp var med.

– Jeg er født i Stengården ved det gamle teglverket på Kjølberg for en god del år siden. Far var formann på teglverket. Så ble Torp Brug bygd, og en av ingeniørene på bruket skulle ha leiligheten vår. Vi måtte flytte, først til Torpeberget, deretter til et hus like ved Kjøkkenskolen. Vi var tre søsken i familien. Vi var uheldige, mor døde da jeg var ni år, og i 1919, fem år senere, tok spanskesyken far. Vi slo oss gjennom på en knøttliten pensjon, en tante stelte for oss.

Etter folkeskolen gikk jeg på Middelskolen i fire år, jeg var den eneste fra folkeskoleklassen min på Kjølberg som gjorde det. Jeg hadde Jens Jenssen, som senere ble rektor i Sarpsborg, og stortingsmann, i engelsk. Han var svært alvorlig, nesten litt mutt, minnes jeg. I matematikk hadde vi Jens Haug, senere lektor Sparre. Matematikken gikk greit, verre var det med tysken, for vi arbeiderbarn som kom fra folkeskolen, hadde aldri lært skikkelig grammatikk. Subjekt, predikat, objekt og hensynsbetegnelse var ukjente begreper. Det var de ikke for barna til leger, næringsdrivende og høyere funksjonærer som kom fra den såkalte pikeskolen.

– Blir du med på kurset, Gustav?

Etter middelskolen begynte jeg på Torp Brug. Først i verkstedet, så i det elektriske verkstedet, iblant i fyrhuset. En dag kom en ingeniør, han het forresten Molin, og spurte om jeg ville begynne på laboratoriet. Og laboratoriet var arbeidsplassen min i 50 år til Bruket slo igjen i 1972 og jeg sto der med oppsigelsesseddelen i handa.

En dag, det kan ha vært om vinteren 1934-35, kom en arbeidskamerat, Øystein Nilsen, og spurte om jeg ikke hadde lyst til å slenge meg med på et kurs i esperanto som arbeiderungdomslaget hadde satt i gang borte på Kjøkkenskolen. Det hadde vært avertert i bladet, de hadde allerede hatt et par timer, læreren var tysker, het Alinger Ajo og var en drivende kar.

Jo, jo, tenkte jeg, kanskje det er noe for meg, språk har alltid vært en hovedinteresse, og så slo jeg følge med Øystein bort til Kjøkkenskolen.

Hitler vil krig!

Jeg vil gjerne fortelle litt om min første esperantolærer som sto framme ved tavla og skulle innføre oss i verdensspråkets hemmeligheter.

Ajo var, såvidt jeg kan skjønne, flyktning fra Nazi-Tyskland, og var aldri redd for å synge ut: – Hitler vil krig! I Tyskland står man foran forferdelige tider! Barna lærer å marsjere fra de er så store som så – og så viste han med handa.

Ajo var litt under middels høy, kraftig bygd, livlig og uformell, møtte du han der han syklet i vei fra ett esperantokurs til det neste, var det alltid en hilsen med hånda til lua og «Saluton!»

Særlig store krav til tilværelsen hadde han ikke, han livnærte seg ved det lille han fikk inn ved å undervise, og det ble fortalt at på sommeren sparte han husleia ved å bo i telt ved Tunevannet. En del norsk kunne han, med det gikk ofte surr i en, et og ei. – Dette klarer jai aldri, kunne han utbryte og klasket seg i hodet med hånda.

Vi brukte naturmetoden

Når det gjaldt esperanto, var han en ildsjel, han var fyr og flamme, og den korte tida han oppholdt seg i distriktet så dukket esperantoforeninger opp som sopp etter regn: I Fredrikstad, i Sarpsborg og Halden, såvel som på Hafslundsøy og Torp.

Både Fredrikstad og Sarpsborg var vel i gang, da vi benket oss, en 25-30 stykker ved langbordene i Kjøkkenskolen. Ajo sverget til den direkte metode eller skjemetoden som vi også kalte den: – Mi estas Alinger Ajo, Kiu estas mi? Jeg er Alinger Ajo, hvem er jeg? Så skulle vi svare som best vi kunne. Så mye som mulig skulle foregå på esperanto, og vi gikk fra det helt enkle til det mer kompliserte. Som sagt, Ajo hadde mange kurser på en gang og måtte operere med hjelpelærere. En dag dukket Torstein Andersen fra Fredrikstad opp. Han hadde allerede studert språket i noen uker og gjorde en utmerket jobb ut fra resonnementet at den som kan litt, kan mye mer enn den som ikke kan noe i det hele tatt. Dessuten vet du at Torpefolka er kjent for å være lærenemme.

…men hadde bare en tynn ordliste

Men det er ikke til å legge skjul på at det var vanskeligheter. De aller fleste deltakerne var arbeidsfolk, og skolegangen den gang var det så som så med. Selv om grammatikken i esperanto er så enkel som vel mulig, så er det en fordel å vite hva et substantiv og et verb er for noe. Mange av elevene hadde aldri hørt disse betegnelsene før. Dessuten var det problemer med lærebøker. Da Ajo var ferdig med kurset sitt, satt vi der bare med SLOSILOEN, det betyr nøkkel på esperanto, og var en ordliste med en 1000-1500 ord. Men jeg skrev til Danmark og bestilte en elementærlærebok, en større dansk-esperantoordbok og Progreso, en lærebok for viderekomne. Og en del av oss, en 6-7 stykker var det visst, holdt da koken og stiftet Torp Arbeideresperantoklubb som vi ga det stolte navnet «Al venko!», Mot seieren!
Det var to esperantoforbund den gangen, Norsk Esperantoforbund som var «borgerlig», og arbeideresperantistene, og er følte vi at vi hørte hjemme. Jeg ble valgt til formann, Møller Omberg var kasserer og ellers husker jeg Jørgen Hansen, Øystein Nilsen og Erling Nilsen. Nå er de borte alle sammen.

Til kamp mot arbeidsløsheten – på esperanto

Høydepunktet for arbeideresperantistbevegelsen her i distriktet var vel det store møtet i Folkets Hus i Sarpsborg i mai 1935. Ajo ville slå på stortromma, han hadde en viss sans for publisitet eller mediadekning som det heter i dag. Da møttes esperantister fra hele distriktet, Julin fra Fredrikstad, Fridèn fra Halden og Langsholt fra Sarpsborg sto på talerstolen etter tur. Det var nemlig Ajos ide at flest mulig skulle holde innlegg på esperanto.

Det ble nok juksa litt, jeg skrev på norsk om et emne som var aktuelt nok: Hvordan bekjempe arbeidsledigheten, og så oversatte Ajo foredraget til esperanto, Kiel savi nin el la senlaboreco. Så gikk jeg på talerstolen, kan hende litt nervøs og famlende, og la fram mitt syn på mer eller mindre flytende esperanto.

Møtet skapte i alle fall blest om bevegelsen, i salen satt en rekke prominente personer fra arbeiderbevegelsen og en god del skolefolk. Blant dem rektor Jenssen. Om jeg hilste på ham husker jeg ikke, det var 14 år siden jeg hadde sittet under hans kateter.

Du skrudde og skrudde på folkemottakeren

Hjemme på Torp møttes den lille flokken til mer eller mindre regelmessige møter. På sommertid hendte det at vi samlet oss i Torpelunden, satt i en ring og forsøkte å bruke språket i praksis: – Kiel vi fartis hodiau? Danokn, nur bona! (Hvordan har du det i dag? Takk, bare bra!), og så videre. Du vet, vi kunne så lite og savnet kontakter utad. På internasjonale kongresser var jeg aldri før krigen. Lønningen strakk ikke til slikt.

Men vi prøvde å lytte på radioen. Da som nå var det stasjoner som sendte program på esperanto. Med en lang antenne fra taket og en solid jordledning festet til Folkemottakeren satt du der da, og skrudde og skrudde og prøvde å snappe opp noen gloser mellom hyling og piping og alskens forstyrrelser.

Dessuten hadde vi pennevenner. Jeg holdt i flere år kontakt med to, en hollender fra Delft og en estlender. Særlig brevene fra den siste sitter godt i minnet. Han var perfekt i esperanto og skrev side opp og side ned med en nydelig håndskrift. Det var ikke postombæring på Torp den gangen, all post gikk til bruket, og så ble brevene til privatfolk stilt ut i et vindu der du kunne gå og se. Konvoluttene med estniske og hollandske frimerker livet godt opp blant posthorn og norske løver.

Så ble vi esperantopendlere

I tre år holdt Al Venko det gående. Men noen av oss reiste bort, andre falt fra og til sist var det bare Møller Omberg og jeg igjen.

En dag banker det på døra, utenfor står en høy, mager mann sammen med en høyst gravid kvinne. – Snakker De tysk? spør han på gebrokkent norsk. Jeg ser at han har esperantonåla på jakkeslaget og svarer på esperanto. Det var hollenderen Johannes Ornstein, bosatt i Fredrikstad som tok kontakt. Han var entusiast som Ajo, men av det mer upolitiske slaget. Han hadde startet kurs i Eventyrsalen i Fredrikstad, nå forsøkte vi å dra i gang igjen på Torp, men forgjeves, og så ble Møller Omberg og jeg pendlere til Fredrikstad og esperantomiljøet der fram til krigen. Men forholdene i Fredrikstad er det sikkert andre som kan fortelle bedre om enn jeg.

Når jeg ser på esperantobevegelsen i dag, så har den skrumpet inn her hjemme, den har blitt en kuriositet, en slags hobby. Engelsk har vel overtatt den rollen som esperanto skulle spille.

Men i det fjerne Østen, i Kina, er bevegelsen på frammarsj. Jeg har ikke gitt opp håpet, kanskje esperanto kan bidra til at mennesker over landegrensene finner hverandre, uansett rase, religion og hudfarge. Og målet er hva det alltid har vært, gjennom mellommenneskelig forståelse å skape fred på jorden. Og det er vel det viktigste av alt.

Trykt i Demokraten 1988