Odd Håland bak rattet

Noe av det aller første jeg la merke til da jeg starta å kjøre buss her i distriktet, var alle de hyggelige menneskene. Da jeg kjørte Skøyenbussen i Oslo, satt de aller fleste passasjerene rett opp og ned og stirra framfor seg og det kom sjelden et kløyva ord.
– Nei, nå Odd, nå er det jaggu på tide du klipper håret, kan du høre når du legger over rattet for å starte på Sarpsborg-Greåkerruta. Du kjenner de fleste og de kjenner deg, du ser ungene vokse til og møter dem igjen på skoleruta, helt til de legger seg til egen kjøredoning.

Odd Håland, bussjåfør i tjeneste, forholdsvis nyvalgt Samorgleder, nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, avdeling Østfold, blant mange andre tillitsverv, er innflytter og trives. Opprinnelig fra Klepp på Jæren, dialekten sitter godt i ennå. Fra arbeiderhjem med transporttradisjoner. Faren var banevokter fra Sanness til Nærbø. Som 17-åring ble det en tur til sjøs, blant annet til Venezuela. Minner om undertrykking og utnytting ble liggende i sinnet:

– Det kosta ti gærninger med drosje fra «gaten» inn til byen. Ei jente fikk du for fem. Det var ikke overklassejenter som ble rekruttert til den gesjeften.

Deretter ble det kjørejobber og andre jobber sånn litt rundt omkring, offentlig sertifikat i begynnelsen av 60-tallet, og noen år med langtransportkjøring for Birger Pedersen og sønner på godsruta langs E6 gjennom Sør-Sverige til Malmø.

Langtransport er lite gloria

– Det var et slit, et hardt og stressa arbeidsmiljø. Trailersjåførromantikk finner du bare i mannfolkbladene. Hovedproblemet var og er tidspresset – det var å kjøre på, du skulle fram og levere på morran.

Med to sjåfører i bilen kunne mye vært annerledes, men det ville bety mindre fortjeneste for firmaet. Det hendte at du rett og slett ikke klarte mer, tråkka inn kløtsj og brems og la det et kvarters tid over rattet. Så var det å starte opp og kjøre videre.

Det er rart at det har gått så bra som det har gått. Jeg har opplevd å sovne ved rattet en gang, utafor innkjøringa til Gøteborg. Men heldigvis var det et par stener som stakk to-tre centimeter opp i utkanten av kjørebanen, det smalt i dekkene, jeg våkna til og fikk retta opp vogna. Da ga jeg pokker i alt og la meg til å sove. Men jeg har vært vitne til stygge utforkjøringer, og jeg har visst at sjåførene hadde vært utslitte og sovna bak rattet.

Problemet er vanskelig å få has på, konkurransen mellom firmaene er stor, og det er ikke lett å gå løs på enkeltfirmaer, det er nok av unggutter som tror på glorien rundt yrket, og som er villige til å ta jobbene. Svaret må være kontroller på veiene, hyppige kontroller så vi er sikra at kjøre- og hvilebestemmelsene blir overholdt. I Sverige kan du ofte bli stoppa på landeveien, i Norge er kontrollen slappere.

– Men det er da gode minner å ta vare på også. Vi som kjørte E6 var en gjeng, vi kjente hverandre, vi var kamerater. Hadde du av og til litt tid til overs, la du deg i bilen og tok en lur, du visste at gutta som lå etter deg i løypa, stoppa og vekte deg så du nådde fram i tide. Du kunne kjøre fra Fredrikstad, det var såvidt vårdrag i lufta, så kom du sydover og etter Hallandsåsen var det full vår i Skåne.

Da stansa du motoren, tok fram kaffeflaska, lytta til fuglekvitringa og snuste til den milde vårbrisen på morrakvisten. Slike stunder husker du lenge. Det var litt av en overgang å sette seg bak bussrattet, først i Follo Bilruter, så i Glombuss de siste åra. Det blir en helt annen rytme, du kjører i 20 minutter, så er det pause, så 20-25 minutter, ny pause og på’n igjen. Men du venner deg til det etter hvert.

Søvnproblemer og ryggvondt

– Noe som er vanskelig å komme inn i, er skiftordninga. Du kan kjøre fra fire til halv ett om natta, så skal du roe deg ned og sove. Mange klarer ikke rytmen, jeg kjenner til flere sjåfører som har slutta fordi de har problemer med søvnen.

– Så er det stillinga bak rattet, det gjelder alle i sjåføryrket. Du merker det i ryggen og nakken, med åra kommer forkalkningen. Men det har da skjedd forandringer til det bedre i den tida jeg har kjørt. Tillitsmenn og verneombud har stått på og slått arbeidsmiljøloven i bordet. Nå kan du regulere både rygg og sete opp og ned, forover og bakover, det er god hjelp i en lang arbeidsdag.

Før hadde vi motorkassa foran, det kunne være plent umulig å høre hvor passasjeren skulle, i bråket fra motoren. Nå ligger den bak, nå er det lett å glemme skiltet: Forstyrr ikke vognføreren!

Tidligere svetta du i varmen og hakka tenner i kulda. Nå sitter du i en bås for deg sjøl, og kan bedre regulere temperaturen ved førersetet. Men vel og merke – det er alt for mange busser som ikke holder standarden. Du sitter veldig utsatt til, der på venstre side, hvis det skulle smelle. Men noe er på gang for å øke tryggheten. På de nyeste bussene har vi fått en sikkerhetskonstruksjon. Førerplassen er festa til en jernplate som kan forskyves hvis ulykken skulle være ute.

Og ulykker skjer jo, det er mye vanvittig kjøring , personbiler som på død og liv presser seg forbi for å svinge ned første sidevei. Det hender du kommer forbi steder der det har skjedd, du ser vrakene, du ser restene. Tankene kommer når du har passert, du sitter alene der foran og tenker på familien, hvis det verste skulle skje.

Ellers har tempoet blitt hardere i busstrafikken, du kjører flere ruter i skiftet og rutetidene har blitt strammere. Rasjonalisering er det vel det heter. For oss sjåfører betyr det ordet økt stress.

– I tillegg har du økninga i trafikken – det er en enorm forskjell på 60- og 80-tall ute på veien. Du kjører i en evig kø, det er ikke få kubikkmeter eksos en sjåfør trekker ned i lungene i løpet av en arbeidsdag. Løsninga er enkel nok, men tydeligvis vanskelig. Vi må satse på kollektivtrafikken, det er altfor mange privatbiler på veiene slik det er.

I stedet har jeg inntrykk av at utviklinga går motsatt. De legger på prisene og legger ned rutene. Det er slutt med sosiale ruter. Før, når selskapet fikk konsesjon på ei god rute, så skulle den være med å subsidiere ei dårlig. Nå har vi fått ruter som går en gang om dagen. Du kommer deg til byen, men hvordan komme deg hjem igjen? Lislebyruta har blitt mer glissen, Onsøy-Engelsviken likeså. Verst er det for eldre mennesker uten bil som blir ennå mer isolerte. Her bør arbeiderbevegelsen engasjere seg for fullt.

Vi må starte blant ungdommen

– Fagforeningsarbeidet har opptatt meg helt siden tida hos Birger Pedersen og sønner. De siste åra har jeg jobba mye med opplysningsarbeid blant ungdom. Fagorganisasjonens sommerpatrulje har lagt tusenvis av kilometer bak seg, det har ført til mange opplevelser – både på godt og vondt. Det er ikke så mye unge uorganiserte vet om sine rettigheter, enten de har sommerjobb eller deltidsarbeid ved siden av skolen.

Pliktene, de har arbeidsgiveren vært rask til å orientere om.

Men hva med kjennskapet til retten til ansettelsesbevis, tariffbestemmelsene, 18-årsgrensa for overtid, retten til overtidsbetaling og mye mer? Her har virkelig sommerpatruljen hatt sin store misjon.

12.50 i timen og overtid uten kompensasjon

– Vi har sett grove ting: I et bilpleierfirma arbeida en 15-åring for 100 kroner dagen – det blir ei timelønn på 12 kroner og 50 øre. Han arbeida overtid uten ekstra betaling, brukte farlige rensemidler uten skikkelig vern og fikk et krav på 3000 kroner da han bulka en skjerm ved ut- og innkjøring. Vi rydda opp, og tok og rista arbeidsgiveren litt – muntlig, selvfølgelig.

Det hørte også med til historien at gesjeften snart stansa, det lønte seg vel ikke godt nok når en skulle holde seg til bestemmelsene. En del steder blir de stramme i maska når vi dukker opp, da er det ofte ugler i mosen. Noen få steder har det hendt vi har blitt nekta adgang. Da har vi rett og slett gått til avisene med saken. På de aller fleste stedene har vi sluppet til uten problem av noen art.

Vi driver ikke agitasjon for LO i og for seg, det er først og fremst de konkrete bestemmelsene i arbeidslivet vi vil orientere om.

De siste åra har bildet forandra seg til det bedre. Det hender ikke så sjelden at arbeidsgivere har henvendt seg til oss på LO-kontoret for å få greie på gjeldende lover og bestemmelser. Vi får også mange henvendelser direkte fra ungdom, og fra foreldre som vil vite hva sønnen eller dattera kan forvente på en arbeidsplass. Det gamle slagordet på fagforeningsfana: «Gjør din plikt, krev din rett», er stadig aktuelt.

Vi har gått ut til skolene med opplysning om virksomheten vår: Vi kommer gjerne en tur til dere og snakker direkte til elevene. Responsen fra ungdomstrinnet har vært bra, fra den videregående skolen var interessen siste vinter og vår svært laber. En kan kanskje spekulere på om det henger sammen med lærerkonflikten.

En ting vil jeg slå bommende fast: Altfor mange elever vet svært lite om den politiske og faglige arbeiderbevegelsen. Og det synes jeg det er skoleverkets fordømte plikt å rette på!

Trykt i Demokraten 1988