«Påsan» i skuddet igjen!
AIL Urædd, AIL Kvikk, AIL Glemmen, AIL Torp – Demokraten har nylig bragt bilder av staute arbeiderfotballspillere fra 20- og 30-åra. Gunnar «Påsan» Andreassen starta i Urædd – endte på landslaget med et par Norgesmesterskap på samvittigheten. Beskjeden som menneske, effektiv som spiller, er venners karakteristikk. Her forteller han om tida da arbeiderfotballen rulla over grusen.
– Da jeg gikk over fra Urædd eller AIL Fredrikstad som klubben da het, til FFK, skrev en kamerat søknaden min på en fyrstikkeske. I Fredrikstad Fotballklubb opplevde jeg for første gang å få kosten når vi var ute og reiste. Ja, det hendte til og med at når vi stoppa ved Tangen, så lå karbonadesmørbrødene ferdige på tallerknene. I arbeideridrettslaget dro du til kamp med matpakka i vindjakkelomma. Dessuten: det var en overgang fra Bua nedpå grusbanen og til Underordnede med både bridge og curonnespill. Likevel var det kanskje triveligst nedpå grusbanen.
Gunnar «Påsan» Andreassen, starta med papirball på løkka, så ble det et par, tre år på C-laget på AIL Urædd, før karrieren gikk via FFK til Norges-eliten. Men det er kan hende de første åra han minnes med størst glede.
Torvslag, skolegang og arbeidsledighet
– Jeg er født på Holmen, men vokste opp midt i byen, først på Torget, så i Torbjørnsgate. Til tidligere minner hører synet av gutta som knekka ei loppe i portrommene før festen i Arbeiderforeningen, og slaget på torget da Oliver Gulbrandsen og Rolf Brynhildsen hadde revi ned hakekorsflagget utafor Glassmagasinet. Jeg sto som guttunge i haugen da portene fløy opp på politistasjonen, og betjentene storma ut med heva køller, og en ikke ukjent fotballspiller gikk i nærkamp med ordensmakta.
Far var vognmannen, fast trekk i bybildet, med to hester foran vogna. Først kjørte han for Ludvig Larsen, så for Bakkehaugen, henta varer på Dampskipsbrygga og jernbanestasjon som skulle ut til forretningen. Ringte klokka i stallen i Damstredet, var det ildløs. Da måtte de i hui og hast ri et par reservehester ned til brannstasjonen på brygga.
I bakgata lå smia, når smeden hadde skodd Henrik som hadde samme navn som far, rusla hesten stille og rolig på egenhånd tilbake til spilltauet i stallen. På St. Croix lærte jeg å lese, skrive og regne av Anna Holm og klokker Kristiansen og å sitte pent og rolig i håndarbeidstimene i fellesklassen og holde garnet mens jentene nøsta. Etter skolen ble det å gå arbeidsledig, som alle gutta jeg vanka i følge med. Noen av oss prøvde å komme i læra på Værste, men der lå alt nede.
– Kom igjen senere, var svaret. Men når du kom på nytt hadde det gått for lang tid – du var blitt for gammel. En dag så det ut til å lysne, en jobb var lyst ledig i Trondsens fiskematkjøkken på Gressvikbrygga. Jeg gikk opp trappa, tok i dørhåndtaket og gikk hjem igjen.
– Er du alt der, sa mor.
– Jeg tørte ikke, sa jeg.
Det starta på løkkene
– Fotball og kortspill ble tidsfordriv for den arbeidsledige gutteflokken. På Strands løkke, på haugen ved Grønli, på Høkeløkka, på Tollbodplassen. Vi starta med baller som vi laga av papir og hyssing. Så ble det gummiball. Vi triksa og telte tilslaga: En og to og tre og fire og fem. De flinkeste klarte helt til hundre.
Jentene, de kasta ball, vi guttunger var ofte med, vi var like flinke som jentene. Ordentlig lærfotball var sjeldne saker. Johan Lund i Løkkegata eide en slik en. En dag revna sømmene.
– Kom med ballen, sa jeg, jeg har 25 øre til bekatråd.
Du ble med i Urædd nærmest av deg sjøl, det bare ble sånn.
Borte i Skolebakken, ved Badet, bodde gutter som alt var med, Gunnar Hansen, broren Arne «Grønn», de mankerte folk og så het det:
– Kan du ikke bli med på laget? Vi hadde ikke penger, kunne ikke betale kontingent.
– Det er ikke så farlig, bare dere kommer!
Vaskevannet henta du i bekken
– Vi starta som juniorer på C-laget, holdt til på den gamle grusbanen like ved jernbanen, det var det eneste stedet AIL-klubbene fikk spille. Beskjedne greier, banen holdt ikke fulle mål, den var langt fra lang nok. Sparka du ordentlig til, måtte du hente ballen på andre sida jernbanelinja. Gikk du overende, var det å pelle grus og småsten fra legger og lår.
Bua, det var garderoben, ei plankebu delt i to, et rom til hvert av laga. Rundt veggene var det spikra opp trebenker. Der satt du og skifta. Etter at dommeren hadde blåst av, gikk du i bekken like ved og henta vann i vaskevannsfata av emalje og gned av den verste møkka.
Tribuner fantes ikke, folk sto og hang bana rundt og heia på favorittene. Noen trener kan jeg ikke minnes at vi hadde, vi hang nede på banen støtt, vi sparka mot to mål, de eldre gutta fulgte med og satte opp etter det. Når vi skulle spille kamp, holdt klubben oss med drakter, ellers trena du i det du gikk og sto i.
Støvlene var det store problemet. Vi sparka i sko eller i beksøm som var slitte og mjuke etter vinteren. Jeg husker godt de første fotballstøvlene mine, det var Kingswell, selveste kremen blant støvler. Jeg fikk dem av broren min, de hadde vært lodda ut i en forretning til et eller annet godt formål. Så lånte jeg dem ut til Håkon Arnesen som skulle spille A-landskamp, så begynte det å regne og støvlene vida seg ut og ble altfor store. Triste greier, men du tok på et par ekstra strømper og sparka videre.
I vinterfrakk på lastebilen
– AIL Kvikk var hovedmotstanderen her i byen. Kvikk-gutta kom borte fra Frydenberg. I Urædd var det mer folk nede fra byen, Ragnvald Gundersen var primus motor i Kvikk, en annen Kvikk-kjendis var og er Lorang Syversen. Vi møtte Kvikk-laget til dyst på grusbanen, spilte borte- og hjemmekamp på samme bane!
Men du fikk da lufta deg også, vi dro til Sarpsborg, vi dro til Moss, en gang helt til Oslo der vi spilte mot Steady på Dælenenga, om jeg ikke husker feil. Vi dro med lastebilskyss med en kar fra Torsnes bak rattet, høye lemmer på lasteplanet og benker rundt om. Det kunne bli surt på vårparten, du pakka deg godt inn i den gamle, svarte vinterfrakken og surra avispapir rundt støvlene. Var det stopp og kaffe underveis, var det rene gloria. Vel tilbake skrangla vi sammen betaling til sjåføren. Den som hadde noe, ga – ha fikk visst aldri det han skulle ha.
– Nei, når får det væra slutt, detta går’nte lenger, sa’n, men kjørte likevel.
Vi dro ofte til Moss, der var det fire lag å kjempe mot, Moss, Jeløya, Rapid og Sprint AIL. Særlig frykta vi Sprint – det var vel elitelaget innen arbeideridretten i Østfold på den tida. I 1931 var det pinseturnering i Moss. Jeg minnes premiene: En flott pokal og 11 små begere. Først spilte vi mot Moss AIL, de var virkelig gode, men vi klarte 4-3, Johannes Årum nikka inn siste målet etter overlegg. Så spilte vi finalen mot Sprint og vant 5-1. Stemninga på lastebilplanet på turen hjem var til å ta og føle på. Begeret har jeg på hylla hjemme.
– Du sa jeg var gær’n sa dommeren
– Ellers gikk turen ofte til Sarp, vi spilte på en bane mindt i byen med grastuer og forhøyninger: du gikk overende så det sang. På Brevik, på Spartabanen, der spilte vi på grus. Sparta var i ferd med å komme i siget i begynnelsen av 30-tallet, med spillere som Jakken og Odd Larsen. I samme strøket spilte vi mot Stjernen AIL. Jeg husker noen digre branner på laget, at vi måtte skifte i et privathus, og at jeg ble vist av banen. Det er oppløp, vi flyr mot mål, så sparker backen ballen over sidelinja.
– Utspill fra mål! Kommer det kontakt fra dommeren.
– Det er gæli, roper jeg
– Ut! Brøler dommeren. Etterpå spurte jeg han hvorfor han hadde vist meg ut. Du sa jo jeg er gær’n svarer dommeren.
Hele kremtoppen!
– Det var mange bra spillere i Urædd, om jeg skal skryte litt av oss sjøl. På bildet som sto i avisa her forleden ser du hele kremtoppen. Ole Tomtum, Ole Dalby, Ole Utne, Sverre Johansen, Hansen, Øivind – etternavnet husker jeg ikke, Jon Nilsen, Birger Nilsen, Håkon Arnesen, Nils Andersen og Reidar Hansen.
Det er kanskje gærn’t å trekke fram enkeltpersoner, men Sverre Johansen, «Baker’n» var veldig god, teknisk sett, han skjøt godt, men alltid bare med venstrefoten.
Ola Utne, senterløperen, var også en svært dyktig fotballspiller.
Nils Andersen, målmannen, tok ikke få baller i sin tid i AIL Urædd, så gikk han over til FFK og slutta snart som aktiv.
Urædd drev også med boksing i disse åra, Reidar Karlsen og Ronald Bye gikk ikke sjelden i ringen for Arbeiderforeningen. Men skal du skrive det kapitlet, får du snakke med dem som har hatt boksehansker på henda. Det har aldri jeg. Fotballstøvlene har passa meg bedre!
Trykt i Demokraten 1988