Rød kamp og grå hverdag
Da bonden kikket tjenestefolkene i kjeften.
Da arbeidsledige sonte vann og brød på ubestemt tid. Da Tramgjengen fra Torp tente håpet om en bedre framtid. Karl Øistad var med.
– Jeg er født i 1912 på andre siden av elva. Far arbeida på Greakerfabrikken. Da jeg var to år gammel flytta vi over. Den flyttinga husker jeg ingenting av, men da vi i 1917 flytta videre til Bergimellom, hjalp jeg til og bar strykejernet.
Vi var ni barn i familien. Jeg drøyde et år med å begynne på Torpeskolen, slik at det kunne bli tre av oss i slengen som på vinterstid vassa i vei gjennom snøfonnene mot det fjerne Torp. Turen tok innpå timen. Torp var en annen verden. Der hendte det at unger iblant fikk lommepenger så de kunne se William S. Hart på kinoen. Hjemme på Bergimellom så vi aldri en skilling.
Jeg sto til konfirmasjon i Pella. Jeg og et par kamerater hadde glemt navneseddelen til altergangen, så vi fikk kjeft i stedet for Nytestamente. Jeg er vel halvveis for en hedning å regne.
Slaveauksjon ved arbeidskontoret
– Etter konfirmasjonen var det å gå til bonden. Bøndene sto utafor arbeidskontoret borti her og kikka deg i tennene og kløp deg i armene for å finne den heldige som fikk slite fra sju om morran til åtte om kvelden for 15 kroner måneden. Det hendte du fikk 18, men da måtte du betale sjukekassa sjøl.
Jeg har arbeida på gårder i Borge og i Rakkestad, ved Askim og i Kråkstad. Det var bønder og det var jævlige bønder – det er kanskje de jævlige du husker best!
Jeg var åtte måneder hos en bonde med melkekyr på båsen uten noen gang å få et glass nysilt melk. Hos en annen bonde holdt mannfolka middagshvil, mens tjenestejenta slet dagen lang på jordet og i kjøkkenet. Husbonden var så religiøs at han var sjef i sju menigheter. Men arbeidet var trivelig, jeg hadde humør til det, jeg stelte dyra, pløyde, harva, gikk i skogen. Men dagene var så forbaska lange.
Fra bondedreng til proletar
– I 1920 sa jeg takk og farvel til bondelandet. Den 20. januar meldte jeg meg inn i Stenhuggerforeningen, far børja verktøypost til meg hos Sommerstad og Stenseth på Greåker, og så starta jeg som stenhugger hos Bilet i Isebakkeåsen.
Jeg hadde begynt å bli politisk og faglig interessert og nå hadde jeg kveldene fri, nå kunne jeg gå på møter. Interessen hadde jeg vel hjemmefra, gubben var svært så faglig aktiv i Greåker Arbeiderforening.
Ukjent med stenhuggerfaget var jeg heller ikke, far hadde vært på anlegg i yngre dager, og som guttunge hadde jeg mang en gang dreid boret.
På vann og brød på ubestemt tid
Det var kvoteordning i stenhuggervirksomheten. En dag kunne alle mann bli sagt opp – så gikk du ledig en tre, fire, fem måneder, så kunne du bli tatt inn i igjen.
Jeg var en av de heldige, jeg var aldri fast arbeidsledig. Og gubben hadde stadig arbeid, så hjemme fikk jeg iallfall maten. Andre hadde det verre. Det var en veldig arbeidsledighet i Borge i begynnelsen av 30-tallet, det kunne dreie seg om et tusentalls personer som gikk og slang. En jeg kjente fikk seg første gang arbeid da han var 36.
En annen sa: – Her dømmer dem folk til vann og brød. Jeg har levd på vann og brød i 15 år.
Ungdommen sto og hang på gatehjørner og i veikryss, de drev hele dagen og triksa med en fotball laga av papir og hyssing. Det var vel en slags tidsfordriv det.
Mann og kone kunne kvittere ut sju kroner uka på forsorgen. Hadde de unger, fikk de 11. For hver voksen gutt som gikk hjemme, fikk de ei krone, for voksne døtre ingenting. Det gikk på brød og sirup, smør på brødet var en sjeldenhet.
En kar ble en kveld sett i kinokøen på Torp, da han møtte opp på forsorgskontoret, trakk de en krone fra bidraget.
– I begynnelsen av 30-tallet starta vi arbeidsledighetsforening her i Borge. Juul Pettersen som ble borte i Spania, var formann, jeg ble valgt til viseformann.
Gutta ville gjeme ha styremøtene hjemme hos meg, for det hendte at mamma stakk opp med en kopp kaffe.
Arbeidsløses forening stilte krav til kommunen, de fikk hjelpe, det var ikke vår skyld at vi gikk uten arbeid. Så fikk Johannes Bergersen i gang nødsarbeid, vegbygging i Torsnes til 50 øre timen. Tariffen var 72 øre. Vi var ikke snaue i partilaget og ekskluderte Bergersen. Men da kom Alfred Madsen og Elias Volan nedover og leksa opp: – Hvis vi ikke tok Bergersen inn, så var det vi som røk ut av partiet. Bergersen fikk tilbake medlemskapet, og rett skal være rett: 72 øre med skattetrekk hadde vel gitt mindre i lommeboka enn de 50 skattefrie ørene.
Arbeidslediges forening ordna matinnsamlinger, rene veldedigheten vil du vel si. Innunder jul tagg vi margarin hos kjøpmannen og poteter hos bonden. Så holdt vi utdeling på Fagen. En hadde meldt inn kona i foreninga og ville ha dobbelt rasjon. Da holdt det på å bryte ut revolusjon i bygda.
I 1938 kom det direktiv fra partiet at det skulle dannes en ny forening: Arbeidsløses forening av DNA. Medlemmene måtte binde seg til partiets lover og vedtekter.
Jeg gikk imot, jeg mente det de hadde klekka ut i Oslo ville splitte de arbeidsledige. Noen så skjevt til meg for det standpunktet.
Sosialismens flamme skinte over Borge
Arbeiderungdomslaget på Torp ble et annet hjem for mange arbeidsledige. Vi var de røde, de radikale. Da en av medlemmene på et møte foreslo å synge «Mellom bakkar og berg», brøt uværet løs: Fram kamerater, fram mot krigerånden, skulle det lyde. Omkring 150 jenter og gutter møttes hver fredag til foredrag, diskusjon og dans. Fra Fredrikstad kom foredragsholdere som P. Moe Johansen, Arthur Arntzen, Arthur Lohne. Fra Sarpsborg Rolf Gerhardsen, Hans Eftedal, Hans Hansen.
På Kokeskolen starta Borge sosialistiske aftenskole sin virksomhet. Aldri har vel sosialismens flamme skint så klart her i bygda som de vintermånedene skolen drev på. Garva kommunepolitikere og ungdomslagsmedlemmer satt side om side ved langbordet i det gamle forsamlingshuset.
Apoteker Knut Starfoss doserte Darwins lære om artenes utvikling. Bjarne Nygaard holdt regnetimer for daværende og kommende lagskasserere. Rolf Gerhardsen lærte oss foreningsarbeid og voteringsteknikk og drev praktiske øvelser. Vi holdt foreningsmøter på lissom med taleliste og referat.
Slik skrev jeg i den håndskrevne avisa på avslutningsfesten: «Under Olufsens ledelse har skolen arbeida seg fram, så nå vil den bli sakna i et hvert arbeiderhjem».
Tramgjengen slo folk i svime
– Ethvert arbeiderungdomslag med respekt for seg sjøl hadde et tale- og teaterkor – en TRAMGJENG. Torpegjengen var distriktsberømt, selv i Sarpsborg.
Jeg har opplevd at Tramgjengen vår har slått tre mann i svime!
Det var i Spaniakrigens dager. Vi arrangerte solidaritetsmøte, hadde stelt i stand et tablå på scenen og Tramgjengen skulle bokstavelig talt i ilden.
På scena på Fagen raste borgerkrigen – når bombene eksploderte, dundra vi løs på ei diger tønne, og blinka med et lysarrangement borte i et hjørne. Oppe under taket var det festa bøtter fylt med papir-strimler, når vi dro i ei snor, vippa bøttene og papirstrimlene dalte ned på scenen – det skulle forestille granatsplinter.
Ei kråkesmelle laga lyd som et maskingevær som skjøt. En av jentene i Tramgjengen blir skutt, hever det røde flagget i været i det hun roper: – Grip flagget! Det hele virka så levende at tre mannfolk ble tørste, svima av og gikk i gulvet.
Vi turnerte i distriktet med forestillingen, stabla oss inn i en buss med Årumsmeden bak rattet.
I Arbeiderforeninga i Fredrikstad satt Ingeborg Refling Hagen i salen, hun skulle lese dikt.
Så opptrådte vi, plutselig reiser Refling Hagen seg og utbryter: – Jamen, det er jo diktet mitt! Etterpå inviterte hun Tramgjengen hjem til seg i Oslo. Hvordan skulle det la seg gjøre, vi var arbeidsledige, vi hadde ikke penger til billetten.
I barnelaget, Framfylkingen, hadde vi en egen Tramgjeng. En gang i begynnelsen av 30-tallet skulle de i ilden en første mai på Selbak torg. Vi drev og trena med ungene i et bryggerhus, hadde musikk-akkompagnement til: trekkspill, to munnharper, tromme.
Prøvene var ikke særlig vellykka, et par av jentene setter i å gråte: – Dette går aldri bra!
Neste dag opptrer ungene på Selbak torg for over 1.000 mennesker. Da de er ferdige, er det helt stille, hadde det gått rent gæli?
Så kom det, som en hvirvelvind, folk puster ut, tusen mennesker puster ut, de hadde vært så grepet at de hadde holdt pusten!
Og så braker applausen løs.
Og Ola Karlsen som skulle opp og takke, var så rørt at han fikk ikke fram et eneste ord. Det er slike stunder i bevegelsen du aldri glemmer.
Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1988