Sommer i Solviken i 50-åra

Husker du sykkeltråkkinga på støvete sommerveier med trekantteltet på bagasjebrettet?
Husker du den duftende svinesteken med surkål på kafeen hos Jens og kona?
Husker du sommeren -47 og -48 da det ikke falt en regndråpe fra juni til september?
Husker du St. Hansbålet og sekkeløpet?
Mangeårig bestyrer på Solviken, Jens Jenssen minnes.

– Jeg er født nedpå Gluppestranda i 1922. Jeg starta på Værste allerede før krigen, men endte opp som flyktning i Sverige fra mai -41. Her skaffa jeg meg blant annet restaurantutdannelse. Da freden kom, begynte jeg igjen på Værste, i oppmerkeravdelinga. I 1950 ble stillingen som bestyrer på Solviken lyst ledig, jeg søkte og fikk jobben. Første tida hadde jeg permisjon fra Værste fra mai til september. Fra 1954 hadde jeg bestyrerjobben på helårsbasis.

Håndpumpe og primus

– For det var en veldig søkning til kafeen, særlig kanskje den første tida. Folk skulle ha is, masser av is, folk skulle ha wienerbrød og kaffe, og til middag stekte og brasa vi skinkestek med surkål på løpende bånd. På de store dagene var det tusener munner å mette. Det sto i kontrakten at «på spesielt travle søndager kunne det tas inn ekstrahjelp». Det var bare det at alle dager var travle, men det hendte at vi hadde jenter som vaska opp og serverte for 1,50 i timen.

Det var kafferasjonering den første tida, vi måtte søke forsyningsnemnda om tildeling. Og mye kaffe gikk det, en 5-600 liter på en weekend, primusen durte som en flymotor. Folk likte å komme opp på kafeen om ettermiddagen og bli sittende utover og prate om Værste og om vær og vind, for han Jens var ikke alltid så pirkete med stengetida.

Med trekantteltet på bagasjeholderen

– Første tida på Solviken: det var som en annen verden. I dag kjører jo hver bidige sjel bil, bortsett fra enkelte snåle sykkelfanatikere, da. Dengang kom værstekællane i busser. En 10-15 ekstrabusser kunne svinge inn på plassen på søndagen, eller når fellesferien starta. Eller du tråkka ivei utover på støvete veier med teltet og hele pargaset bakpå. Teltplassen var krumtappen i virksomheten. Det kunne være en 350 telt, helst av de hvite, gammeldagse trekanttelta uten bånn. Når regnet hølja ned, måtte du svømme rundt i teltet, men hva gjorde det, du feira weekend, eller du hadde fellesferie, du var i Solviken!

Det var dengang det var sommer

– Allerede i starten fantes et par eldre hytter kjøpt av FMV, Ringjerd og Robertstova. Etter dagens standard ikke rare greiene, ganske mørke, triste, en lettvegg i midten, og så hadde hver familie to små rom og et knøttlite kjøkken med kokeplate der mor skulle lage maten.

Men stedet var populært, først og fremst blant værstefolk, men folk kom også langveisfra, fra Sarpsborg, Halden, Askim, ja helt fra Sverige hadde vi feriegjester på Solviken. Folk og unger plaska i vannet eller dro ut og fiska. Vi starta med et par seilbåter laga på Værste. Det var rene bomskudd, da vi fikk roeker ble fiskelykka bedre!

Det var dengang det ennå var sommer, for eksempel i -47, i -48, i -55 og -59. Du så ikke en vanndråpe fra juni og ut i september. Det var fint for feriefolket med 25 grader i vannet, men verre for oss i kafeen. Det fantes ikke kjøleskap dengang, det var å dra til Engelsviken og kjøpe is, og passe på at du ikke lå inne med et lager av matvarer.

Og så var det mangelen på vann. Vi fikk bygd ei sisterne, og når den var gått tom, fikk vi over en tankbåt fra Tønsberg som pumpa ferskvann opp i sisterna. Vi redda ikke bare feriefolket i Solviken, på veier og stier fra alle hyttene rundt om kom folk med bøtter g spann for å hente vann hos oss.

Moroa laga vi sjøl

– I disse åra hadde ikke folk annen moro enn den de laga sjøl. Det er ikke som nå, når maskiner har overtatt underholdninga av både voksne og unger.
Vi hadde arrangementer der vi ordna med alle mulige konkurranser: det var sekkeløp, det var eggeløp, det var drakamp. Eller to stykker satt skrevs over en bukk og dælja løs på hverandre med høysekker, til den ene deisa i bakken under stor jubel.

«Dansefest på Solviken» kunne du lese i Demokraten. Vi hadde fått laga et danseplatå rett ved kafeen, og der håndterte lokale virtuoser trekkspillet. Eller værstekællane samt fruer svingte seg til Nora Brochstedt over høyttaleranlegget. Det var den moderne teknikkens inntog på Solviken, med mikrofonen på kafeverandaen og høyttalere oppe i trea.

Høydepunktet var vel St. Hans. Da kunne det være samla en 3-4000 mennesker på plassen. Jeg hadde ansvar for bålet på stranda, kjempebålet, selve St. Hanssymbolet. Jeg måtte avgjøre om det ikke blåste for mye. En gang holdt det på å gå gæli. Det er vanskelig å stå imot når en diger ungeskokk roper: – Tenn på a, Jens! Tenn på a Jens!

Nå kommer Jens i den hvite skjorta

– Det fantes selvsagt problemer, rart ellers med så mange mennesker samla på ett sted. Når klokka nærma seg tolv, sa jeg fra at nå fikk det være stille, og i løpet av en halvtimes tid hadde de fleste roa seg.

Var det bråk i et telt, fikk de en advarsel, og i neste omgang dro jeg opp pluggene og kutta snora som festa telttaket i et tre. Så var den biffen ordna. Da gikk det som en løpeild på teltplassen: – Pass på, vær stille, nå kommer Jens i den hvite skjorta!

Det hendte at folk ble sjuke. Jeg kan ikke få fullrost doktor Andersen på Gressvik. Var det fare på ferde, så stilte han opp, en, to, ja tre ganger i løpet av en natt. Han kom bilende i pysjamasen, om så var, og hjalp til der det trengtes.

Så kom hvalfangerane

– De som virkelig laga vill vest den første tida var hvalfangerane. De bodde på Engelsviken, gikk ledige fra juni til september, hadde penger og brennevin på lomma. Så dro de til Solviken for å ha det moro, og for å prøve den nye bestyreren. For å si det rett ut: Jeg fikk mye juling og ga mye juling den første tida. Jeg slåss og kona gråt, det hendte jeg måtte skifte skjorte tre ganger i løpet av ei natt. – Du har slått meg i hjel, klaga en. – Tull, jeg har bare kilt deg litt under arma, svarte jeg. En gang kom politibilen og putta inn de verste. Men så greide ikke bilen bakkekneika, og de måtte slippe ut synderne. Folk holdt på å le seg fillete.

Fra teltplass til hytteby

– Etter en fire års tid roa det seg ned, stedet ble liksom mer stabilt. Det ble bygd nye hytter, ei dobbelthytte «Bellerei» bak kafeen, og fem små enkelthytter. Standarden ble en annen, med ei lita stue, soverom, kjøkken, lyse og trivelige lå de der høyt og fritt, med pen utsikt over sjøen.

Og framkomstmidler og utstyr forandra seg. Velferdsnorge holdt sitt inntog. Enkelte værstekællær kom i egen bil av merket Skoda, Moskvitsj, IFA. De hvite telta ble sjeldnere, folk la seg til i flotte hustelt, de første luftmadrassene dukka opp, folk kledde seg i det som i annonsene het «fritidsklær». Kurer reiseradio erstatta trekkoppgrammofonen, til slutt kom de første platespillerne. Det var nesten som en revolusjon å regne.

– Husker du før i tida, Jens?

– Om høsten var det avslutningsfest i kafeen, stilige saker med innlagt lys i iskaka og direktør Wilhelmsen som æresgjest.

Så la roen seg over feriehjemmet. Men bestyrerparet hadde nok å gjøre, hytter skulle males og repareres, brygger skulle tjæres, båter overhales, det skulle rakes og ryddes så neste års feriesultne værstefolk og andre skulle få en hyggelig sommer. I 1961 var det slutt for mitt vedkommende. Jeg er nesten frista til å vri litt på et sitat av Churchill: – Det kosta blod, svette og iblant tårer, for betalinga ble det dårlig med.

Jeg tar en tur iblant, du har jo lagt igjen sjela di der ute. Forandring har det blitt, ikke til det bedre, det er nå mi oppfatning.
Det hender du treffer en av gamlekara: – Husker du før i tida, da du var bestyrer, Jens?
Og vær sikker, den tida, med gleder og sorger, med slit og med moro, den glemmer jeg aldri!

Trykt i Demokraten 1988