To gamle piger fra balletten…

…lød refrenget i en vise på Chat Noir for en del år siden. Sarpsborg hadde sin egen ballett, seks sveisne backfischer som satte prikken over i’ en i Ola W. Eliassens sagnomsuste revyer på tredvetallet.
To gamle og evigunge ballettpiker, Henny Hansen og Ellen Sonerud, minnes tiden med glede.

Ellen: – En dag i 1934 står det en annonse i avisen: Ola W. Eliassen søker unge piker til balletten i revyen han holder på med. Jeg hadde alltid vært glad i å hoppe og danse og turne, hadde vært med i pikepartiet til Harriet Hansen i Sarpsborg Turnforening fra jeg var 10 år gammel.
Kanskje dette var noe for meg? Og så sto jeg der da en dag og trippet sammen med en flokk smånervøse backfischer foran opptaksprøven i Folkets Hus.

Henny: – Jeg mener å huske at Ola W. kom direkte til meg og spurte, jeg ble litt kry da, vet du. Jeg hadde en bitte liten teaterkarriere bak meg, jeg hadde nemlig danset i Evensenballetten. Finn Evensen hadde nemlig laget revy, det var i den revyen Ola Karlstad sang stemningsfullt «Under palmene», og så
holdt palmetreet på å ramle ned i hodet på’n!

Ellen: – Prøvene på Folkets Hus husker jeg godt, du slapp vel den skjærsilden du, Henny, som var halvprofesjonell. Einar Hansteen satt ved pianoet og så skulle vi bevege oss etter rytmen, ta noen sparketrinn og så videre.
Til slutt sto Ola W. igjen med oss 6 gratier – foruten oss to var det Ellen Jelsnes (Hansen), Mary Johansen (Hansteen), Randi Kristiansen (Alsen) og Edith Kristiansen (Andreassen). Du kan tro vi var stolte!

Aase Røed, fantastisk instruktør og likandes menneske!

Henny: – Og selve primus motor for balletten var Aase Røed fra Fredrikstad. Hun var søster av Walther Røed, ivrig idrettsmann, både hun og søsteren Fanny var oppslukt av dansen. Så hadde det blitt en eller annen knute på tråden nede i plankebyen, og så kom hun til oss, og det var vi glade for. Aase var kort og godt helt fantastisk, hun, både når det gjaldt å lage ballett og å instruere den.

Ellen: – Og så må du skrive at hun var et likandes menneske, du ble rett og slett glad i henne, der hun slet med oss jentunger et par ettermiddager i uka. Som Henny sa: Aase komponerte dansene, vi tok utgangspunkt i noen grunnrytrner, tango eller vals, og så ledet hun oss videre inn i dansen
trinn for trinn, helt til vi kunne det.

I piccolodrakt og englegevanter

Henny: – Jeg husker vi svettet og slet i shorts og bluse et par ettermiddager i uka på scenen i Folkets Hus. Garderobeforholdene var elendige, men det fantes i alle fall en dusj. Overoppsynet med revyen hadde Ola W., nøyaktig inntil det pirkete, tusenkunstner som malte kulisser, instruerte skuespillerne og skrev viser og sketsjer på løpende bånd.

Ellen: – En ballett må ha fine drakter, husker du hvordan vi fikk dem, Henny? Aase tegnet draktene, kjøpte inn stoff for Ola W.’s regning, og så satt Josefine Ingebrigtsen kveld etter kveld ved symaskinen og tryllet fram det ene flotte kostymet etter det andre.

Henny: – I sparkedansen hadde vi hvite kitler, med sorte slag, sorte knapper og sorte mansjetter. Og jeg tror vi hadde slike sjåførluer på hodet.

Ellen: – I rumbaen hadde vi kjoler som satt stramt i livet og med masse kapper nedover.

Henny: – Jeg husker jeg danset sjømannsvals med enorm vidde i buksene. Og i et annet nummer var vi engler, i lange blå voilékjoler med sølvbesetning, og med harper i hendene som vi spilte på, på lissom!

Ellen: – Jo, vi var noen nydelige engler! Eller snertne piccoloer i stramme bukser, med svære blanke knapper i vesten og en slik liten, sveisen pilleboks på snei. Det er rart hvordan det er spikret fast, etter 54 år.

Henny: – Husker du hvor nervøse vi var på premieren, Ellen? Vi måtte bort til hullet i teppet alt i ett. På første benk satt en stolt og forventningsfull familie.

Antikke statuer i bh og truse

Ellen: – Men så gikk da teppet endelig opp for «Det er på trappene». Hartmann feier flott fram på scenen og synger:
«Det som byen hvisker om
roper Hartmann høyt ut om:
Vil du hygge deg litt,
så bare kom!»

I et av de første numrene hvor vi var i ilden sto de seks gratiene som statuer, urørlige på hver sin sokkel, i truse og behå og med slør i hendene. Erling Spigseth synger:

«Sagnet forteller det var engang
langt nede i Syden et sted.
Solen skinte og fuglene sang
og alt åndet fred.
i templets gård
der gudestøttene står…»

og så glir vi ned av soklene og danser fram, mens Spigseth synger refrenget: «Når de skjønne gratier danser fram… »

Henny: – Men så kommer slutten: «Men den korte timen de er fri svinner altfor hurtig hen når den er forbi blir de atter støpt i sten…»
Og så var vi oppe på soklene igjen og ble urørlige, Tar jeg ikke feil så hadde Hansteen laget originalmusikken til gratiedansen vår.

From Broadway to Kulås

Ellen: – Så danset vi i «Natt over Broadway». Nummeret var både trist og stemningsfullt. På scenen ruvet Broadway og New York med skyskrapere og alt – i papp. Og så blinket det bak alle vindusrutene, det var vel helst Mikalsens verk. Og så danset vi til sangen: «Storbyen sover i stjernelys, tett bak en rute gleden frister, de som står ute vender seg bort med et gys…», en og annen fikk kanskje en klump i halsen.

Henny: – I det nummeret tror jeg vi hadde rumbakjolene våre, Ellen. I et annet nummer kommer Hartmann feiende inn på scenen, synger en sang, og etter hvert vers gjør hver av jentene fra balletten sin entre. Så lød det:
«Så kommer hovedretten vår, den må ingen være skvetten for…» – og dermed så trippet jeg inn.

Ellen: – Hartmann og Jansen var nærmest profesjonelle, og så pene og spreke som de var!

Henny: – Jeg husker spesielt et nummer fra revyen: Det var ikke uvanlig at guttunger lurte på elskende par i Kulås. Så var Hartmann og Jansen et par slike guttunger som satt i kortbukser i en huske på scenen og gynget fram og tilbake og sang: «Det må vi huske på, det er så moro så, for når vaktmann kommer, er leken slutt … »

Knallsuksess for sarpejenter i Plankebyen

Ellen: – Og så dro vi på turne, i personbil, helt til Fredrikstad.

Henny: – I Ola W’s revy danset vi gratis, for kunsten og moroas skyld. Nå var vi engasjert i Redningsselskapets revy i Arbeiderforeningen og fikk kroner 5 for opptredenen! For blant annet å stå bak kjempeiskremtopper på scenen, og da sangen lød «Værsågod, kom hit og spis», så danset vi fram i gule og hvite tarlatanskjørt.

Ellen: – Turneen varte i tre uker, og det var stappfulle hus fredag, lørdag og søndag. Og etter forestillingene var det dans både på scenen og i salen.

Henny: – Og jeg skal si at Sarpejentene var i vinden! Etterpå dro vi til Oslo. Det var nesten Broadway, det. Vi dro med buss fra kjøttbasarene på torget og stoppet i Moss for å ta med syngejentene Trine og Edith. Vi opptrådte på en slik tilstelning som Redningsselskapet hadde, og etterpå skrev avisene at «vi
danset som små alver».

Ellen: – Jeg kan ikke huske noen forestilling i Oslo, jeg kan ikke ha vært med der. Men litt senere var jeg med i Turnforeningens revy «Turnmølla». Den hadde et veldig lokalt preg. Der danset telegraffullmektig Bakken flat tango med en dukke som han hadde bundet fast til ben og armer, husker jeg. Og så var jeg med og instruerte russerevyen.

Henny: – Senere ble det ikke mer revy på meg. Du skjønner det var bestandig en som sto utenfor og ventet når vi drev på med prøvene…

Ellen: – Det var en veldig trivelig tid, Henny, du gledet deg til hver gang.

Henny: – Ja, jeg lever på minnene ennå jeg, jeg har ønsket meg tilbake mange ganger.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1988