Bak stengte dører på Veum Sykehus

I dag er ØPS et sykehus som alle andre. Pasientene kommer og går som de vil, psykoterapi og psykofarmaka preger behandlingen og svært mange forlater sykehuset som helbredet. Før siste krig var Veum en verden for seg, der tvangsmidler var tatt i bruk, der dørene ble holdt forsvarlig låst og der mange av pasientene ble luftet i innhegninger. Behandlingstilbudet var snevert – med hjerneoperasjon som det mest dramatiske. Hans Svardal har opplevd denne tiden.

– Opprinnelig er jeg bondegutt fra Romerike. Jeg skaffa meg gartnerutdannelse og flytta litt rundt i landet før jeg havna ved et drivhusgartneri på Lisleby.

I 1936 ble det lyst ledig en ferieavløserstilling på Veum sykehus. Hun som senere ble kona mi, arbeida som sykepleierske der. Jeg søkte og fikk jobben, og på høsten fast ansettelse som arbeidsleder for mannlige pasienter. Og så ble Veum, eller ØPS som det heter i dag, arbeidsplassen min til jeg gikk av med pensjon for 20 år siden.

Den første tida tjente jeg ca 2000 kroner året og betalte 700 kroner for kost og losji. Kosten var den vanlige sykehusmaten, og losjiet var i begynnelsen et tomannsrom i annen etasje i mannskolonien.

Arbeidsdagen var drøy, fra sju om morran til sju om kvelden, med en halvtimes frokost og to timers middagspause.

Det var rift om jobbene på sinnssykehusene på 30-tallet. Arbeidsledig ungdom fra Finnmark i nord til Hvaler i sør sto i kø for å få seg slikt arbeid.

– Det er stor forskjell på Veum sykehus i 1936 og ØPS i dag.
Ennå hersket den første overlegen ved sykehuset med diktatorisk myndighet. Det var én mann på Veum den gangen, det var Hilmar Lund. Du strøk raskt av deg lua når overlegen nærma seg. Alt skulle han kontrollere. Han gikk gjennom avisene og klippa ut slikt som han mente var skadelig for pasientene å lese, før han sendte dem over til avdelingene.

Hver dag gikk han formiddagsrunden på avdelingene. Kveldsrunden tok kona hans som var reservelege ved sykehuset. Flere leger var det ikke ved sykehuset da jeg begynte der.

Det som satte sitt preg på Veum i 30- og 40-åra var stengslene, sperringene, alle de låste dørene. Det var nesten et høytidelig øyeblikk når en ansatt fikk utdelt nøkkelknippet. Noen bar det i en hempe i beltet, det gjorde aldri jeg, jeg hadde nøklene i bukselomma. Så var det å låse opp dører og låse igjen dører helt til du kom inn til rommene eller salene hvor pasientene oppholdt seg. Det var også sperringer utendørs. Vi brukte ennå luftegården, omgitt av et to og en halv meter høyt nettinggjerde, som øverst var bøyd i vinkel innover så pasientene ikke skulle finne på å klatre over. Likevel mener jeg huske at i alle fall en gang klarte en pasient å komme seg over gjerdet og sette til skogs.

Luftegården var likevel for de forholdsvis rolige pasienter, de svært urolige ble luftet i noen små luftebåser på balkongen i annen etasje, eller vi nøyde oss med å sette opp vinduene til enerommene der de oppholdt seg.

De fleste pasienter bodde på saler, med opptil en 14 senger på rekke og rad.
Kvinner og menn skulle holdes strengt atskilt. I 1938 ble den nye mannssentralen bygd. Tidligere var det en solid murvegg som delte mannssiden og kvinnesiden i hovedbygningen. Og i den veggen fantes det ikke en eneste dør. Menn og kvinner levde i to helt atskilte verdener.

Skrik og bråk natta lang

– Kan hende selve innesperringa, selve isolasjonen, gjorde pasientene urolige slik at vi måtte ty til tvangsmidler.
Av tvangsmidler hadde vi først og fremst isolering på enerom. Ikke i polstrede celler, som enkelte forbinder med asyl, men vanlige rom med kraftig dør og solid lås i døra.

D-gangen med isolatene var det uroligste stedet på Veum. Der kunne det være skrik og bråk, gråting og hyling natta lang. Det var leit å høre på. Du kunne bli rent fortvila for disse menneskene.

Tvangstrøyer i vanlig forstand har aldri vært brukt på Veum. Men vi hadde en slags jakke i lerretstøy, hvor ermene var sydd sammen med votter og kunne surres fast så pasienten ikke kunne skade seg sjøl og andre.

Videre hendte det at vi måtte spenne urolige pasienter fast i senga. Det var stropper til å spenne fast armene og stropper til å spenne fast beina, så pasienten var nødt til å ligge rolig. Det høres kanskje rart ut, men det hendte faktisk at etter at vi hadde løsnet remmene og fulgt pasienten på do, så kunne han be om å bli spent fast på nytt, for han var ikke sikker på seg sjøl. Det er mange måter å leve på.

Det var djevelen som var etter meg!

– Jeg har aldri blitt skada av voldsomme pasienter, selv om det av og til kunne bli et basketak. En gang var jeg med noen pasienter på vedhogst. En diger rusk fra Nord-Norge kommer plutselig mot meg med øksa hevet: – Nå skal jeg drepe deg! Jeg hadde ingenting å forsvare meg med, men skjønte karen var hallusinert og svarte: – Ser du ikke at jeg også har øks! Da ble han spak og ga seg. Det hendte også at pasienter som hadde vært uregjerlige, kom etterpå og beklaga seg: – Du skjønner, det var djevelen sjøl som var etter meg. Det het i instruksen at vi aldri skulle gå alene inn til urolige pasienter, men bestemmelsen ble aldri overholdt. Hvordan skulle det kunne praktiseres når det var en pleier på hver avdeling? I dag er det både fem og seks.

Like trist kunne det være å se deprimerte pasienter sitte i dager og uker og måneder og glane ned. Det fantes ingen kontakt, de tok ikke i mot den trøst vi forsøkte å gi. Jeg vil si at pleierne gjorde det de kunne for pasientene. Vi ble bestandig innprenta at vi aldri måtte straffe en pasient for noe han hadde gjort. Pasientene skulle behandles som mennesker, syke mennesker som ikke kunne stilles til ansvar for det de gjorde.

Chloral, langbad og hjerneoperasjon

– Når det gjaldt behandlingen av sinnslidelser, så var det ikke så mye en hadde å stille opp med før alle de nye medisinene kom på 50-tallet.

Vi brukte chloral mot søvnløsheten og brompreparater mot uroen. Og langbad. Pleieren fylte et badekar med så hett vann som det var mulig for pasienten å tåle, og så plaska han der noen timer til vannet var blitt kjølig. Det kunne være vanskelig å si hvem som ble våtest, pleier eller pasient, men badet hadde nok en viss dempende virkning på de urolige.

Da den nye overlegen tok over i slutten av 30-tallet ble nye metoder tatt i bruk: Elektrosjokk og hjerneoperasjon.
Elektrosjokk ble gitt på den måten at pasienten fikk ei klave over hodet, og så sendte de strøm gjennom hjernen på’n. Han dirra litt til og var borte i kortere eller lengre tid. Det ble sagt at behandlinga hjalp folk som var svært nedfor.

Så starta de med disse hjerneoperasjonene. Pasienten ble kjørt ned til byen og ble operert. Det gikk ut på at de skar over noen fine tråder i hjernen. Det tok ikke mange dager før pasienten var tilbake igjen med bandasje rundt hodet.

Noen hjalp det kanskje – men personen ble liksom forandra. Det skjedde noe med temperamentet. Jeg kunne ha dem med ut på arbeid, de kunne drive og spa, men så stoppa det opp, de kunne bli stående og hvile på spaden og glane og glømme seg helt bort.

Pasientene var drivande arbeidsfolk

– Ellers var arbeid i skogen, på gårdsbruket eller innendørs en veldig viktig del både av tilværelsen og behandlinga. På arbeidsstuene arbeida både mannfolk og kvinnfolk. Det er ikke få mil med løpere, filleryer, håndklestoff og bendelbånd som har blitt vevd på arbeidsstuene på Veum. For ikke å snakke om alle reparasjoner av gangtøy og sengetøy som ble gjort av pasientene sjøl. Vi hadde til og med et eget skomakerverksted der hammer og symaskin gikk dagen lang og pasientenes sko ble flikka og sålt.

Selv hadde jeg mest å gjøre med drifta av gården og skogen. Det er ikke lite arbeid som pasientene har nedlagt i selve anlegget. Fjøset på Veum leverte lenge mjølk til tuberkulosehjemmet på Brønnerødlia. Veien dit ned er det pasientene som har bygget. Det var den første overlegen som stakk ut veien, han pleide å si at det var ingeniør han skulle vært. Ellers ble alt forefallende arbeid utført av pasienter: Potetsetting, hypping, luking av turnipsen, grøftegraving, tømmerhogst – jeg vet ikke hva.

Jeg har hatt veldig mye glede av å arbeide sammen med pasientene. Det hendte aldri de lurte unna, mange var jo trauste bondegutter som var vant til å ta i et tak. Ofte var det de urolige pasientene som var de ivrigste i arbeidet. Av og til måtte du nesten holde litt igjen, for arbeidet skulle jo ikke være et slit, men også behandling og adspredelse. Etter middagen sto pasientene ofte og trippa ved døra for å bli låst ut så vi kunne ta fatt igjen.

Eneste stedet hvor pasientene ikke skulle få slippe til, var i fjøset og stallen, men det ble aldri overholdt. Jeg husker en pasient, en snill og hyggelig kar, han holdt til i stallen støtt, han sov middagslur i høyet.

Lange dager på Veum

– Arbeidet til tross, tida kunne bli veldig lang for mange. Kronikerne var på sykehuset i år etter år, Veum ble hjemmet deres. Den første tida jeg var der, ble det ikke stelt i stand så mye underholdning for pasientene. Den første direktøren ville spinke og spare – sykehuset skulle gå med overskudd. En hadde ikke en gang råd til å lage julefeiring for pasientene. Men sykepleierskene tok av sin egen lille lønn og kjøpte inn blomster og juletre så jula ble feira på Veum likevel.

Senere ble det vanligere med tilstelninger for pasientene. Det kunne være et sangkor som stilte opp i korridoren, eller en tryllekunstner som viste knepene sine.

For at det skulle være litt forskjell på hverdag og søndag var det slik at pasientene kunne få henta ut penklærne sine på lørdagen, findressen til mannfolka og søndagskjolen til kvinnfolka. Så kunne de gå litt pynta i helga til de leverte inn stasen mandag morgen.

For en søndag i måneden kom presten på besøk. Da rigga vi til med både alterring og prekestol i salen på B-avdelinga.

Det var kanskje flere som møtte opp for å høre Guds ord på Veum enn i kirka en vanlig søndag. Mange fant vel en trøst i det og så var det jo at ellers kunne søndagen bli forferdelig lang.

Trykt i Demokraten 1989