Da fotballen rulla på Lera

I serien om distriktets AIL-lag står TFK – Torsnes Fotballklubb for tur. Finn Olavesen, idrettsveteran, var med. Han forteller om freske fraspark på regnvått lerjorde, om tøffe Torsnesmusikanter som benfløy for pokalen i pinseturneringa, om elleville fotballentusiaster som bomma med snusklypa under oppløpet.

– Det fantes en slags idrettsklubb i Torsnes før TFK ble danna, det var mest bondegutter som sparka nedpå Lera, jeg husker spesielt Torstein Torstensson, ingen kunne sparke ballen høyere enn han. Ellers gikk det mest i skyting i de kretser, bøndene hadde jo skytterhuset der de kunne samle seg om den idretten.

Så ble det liksom et opphold i bygda før fotballen begynte å rulle igjen og vi starta det vi kalte Torsnes Fotballklubb som senere gikk med i AIF. Det kan ha vært i 1926. Utgangspunktet for klubben var Holm og guttegjengen der. Leif Svendsen har fortalt, jeg husker det ikke så nøye sjøl, at en del gutter samla seg oppå butikkfjellet, så skrev jeg opp navna i ei bok og samla inn noen kobberslanter. Summen husker jeg i allfall godt, det var sju kroner i alt, og så tælla jeg og gikk til byen og kjøpte en ny, fin fotball hos Rex. Da jeg på veien hjem kom til brakkesletta, fikk jeg sånn lyst til å sparke, men ballen var så gul, ny og fin, tenk om det ble stygge merker! I stedet bandt jeg en hyssing i snøringa, og så gikk jeg og vippa og vippa utover Torsnesveien.

Vi sparka så lerspruten sto

– Så danna vi laget og satte i gang med å sparke for alvor. Vi hadde jo triksa litt før også, men det var mest for moro, med papirball mellom røtter og tyttebærtuer bortpå skogsbanen.

Nå drev vi nedpå Lera, rett og slett på et lerjorde, det kan du høre av navnet. Og det fikk målmannen vår, han Karsten Lande, merke. Han var ikke redd for å hive seg rett ut etter ballen sjøl om han skulle få noen flekker på buksa, men etter kampen så han ut som rene lergubben.

Verst var det når det regna, da samla vannet seg i digre dammer. Vi måtte lense banen med bøtter og spann før vi kunne spille en kamp.

Vi prøvde jo å rette på det verste, vi kjørte på koksgrus som vi fikk fra Torp Brug, med hest og vogn eller med lastebilen hans Johannes Bakken på Selbak. Vi bar ut grusen i bøtter og fylte i de verste høla og jamna ut. Det ble sittende mye grus i knea i løpet av en kamp, vi gikk med digre sårkaker sesongen igjennom. «Banen» leide vi av Johan Veel, senere av H. Kjelsås, jorda lå jo brakk likevel. Jeg tror vi betalte noen kroner året for hele herligheten.

Vi vaska oss i aluminiumsfat…

– På den ene siden av banen lå klubbhuset som en vel ville kalt det hvis en ikke hadde sett den enkle trebua. Det var mor mi som hadde tegna huset, med en balkong langs hele langveggen. Ellers var det to rom, ett til hvert av laga så de ikke skulle begynne å krangle før de kom ut på banen. Trebenker langs veggen og spiker i veggen til klea utgjorde resten av inventaret.

Noen form for oppvarming var ikke påtenkt, vi varma vel opp romma av oss sjøl. Etter kampen henta vi lervann nedi hølen i aluminiumsspann vi hadde kjøpt inn for 20-30 øre stykket, så fikk vi gnidd av oss den verste møkka før vi gikk hjem til ho mor.

Vi tagg oss til, eller kjøpte melsekker på bakeriet. Så satt mødrene og tråkla og sydde sammen fotballbukser med skikkelig vidde i låra. Oventil brukte vi trikottrøyer med lange ermer. Senere fikk vi ordentlige drakter, med smale røde og hvite striper for A-laget og bredere for B-laget. Vi sparka ofte i vanlige sko eller gummisko, det var et stort øyeblikk når du kunne legge kronene på bordet hos Rex, Sporten eller Bustgård i Gamlebyen og kjøpe dine første fotballstøvler. Hvis du da ikke tok dem på avbetaling til 25 øre uka. Var det en av oss som var spesielt god og som mangla støvler, hendte det ikke sjelden at han fikk låne fottøyet når vi skulle spelle en kamp.

Det var enkle forhold, jeg husker at vi i starten forsøkte å komme med i Østfold Fotballkrets, men ble nekta: Banen var ikke god nok. Men så kom Rolf Hofmo nedover og vi slutta oss til AIF og der følte vi oss straks hjemme. Vi var jo stenhoggergutter hele bunten. Den elendige økonomien hang sammen med at de som var med hadde så lite å rutte med. Mange gikk arbeidsledige i måneder og år, heva 2,50 i uka på fattigkassa eller sto på butikken med nedslått blikk og matlappen i hånda.

…og trente oss sjøl

– Likevel utvikla lagene seg bra, vi ble ganske flinke til å spille fotball om jeg skal si det sjøl. Vi pelte til og med Sprint i Moss på nesa, og det var stjernelaget i Østfoldfotballen, med Tefke-guttene og Hjalmar Sørensen som de store kanonene.

Vi trente oss sjøl, vi hadde ikke noe TV å se på, men vi så andre lag spelle og spelte sjøl mot andre lag og brukte øya og bena og gjorde erfaringer. Og vi diskuterte spillestil og taktikk, enten vi sykla eller satt på lastebillemmen eller kjørte med bussen til Fritjof Åsen på vei til og fra kamper i Moss eller Mysen eller Sarpsborg.

Ja, jeg kan da huske at gamlekara gikk på sine ben fra Holm i Torsnes til Alvim for å se Sparta spelle.

Jeg vil ikke framheve enkeltpersoner, med det var en som skilte seg ut, nemlig Folke Gullmoen. Folke var en toppidrettsmann, han hadde farta og krafta, han var livsfarlig i løperrekka, det var han som skaffa oss målene. Han havna jo på landslaget, etter en landskamp døpte en sportsjournalist den mørkhåra Folke: «Den sorte løve».

– Det har blitt ymta om at TFK var en ren fotballklubb, men vi drev da med friidrett også.
Jeg drev og abonnerte på en engelsk bokserie, den var forfatta av en lord, det var jo mest lorder og slikt som drev med friidrett der borte. Der sto det en hel masse om øvelser og konkurranser, om kast og hopp, om stafettløp og hurtigløp og terrengløp og jeg vet ikke hva. Jeg har bøker stående i hylla den dag i dag. Så var det å bruke teoriene, vi organiserte løp i skauen, grov hoppegrop og kjøpte inn diskos og kule. Men vi savna sårt instruksjon.

Jeg husker en gang, det var mens jeg var i Oslo, jeg drev og hoppa høyde på Jordal og rev hver eneste gang. Så kjenner jeg en neve i nakken, der var Rolf Eriksen fra Rollo, han som dro til Spania og falt i borgerkrigen.
– Du skal ta tilløp og hoppe på skrå, sier’n, og jeg så gjorde og smatt over. Sånn var kameratskapet blant arbeideridrettsfolk.

Pinsestevnet var toppen

– Høydepunktet for TFK var pinsestevnene. Etter hvert utvikla de seg til nasjonale stevner, idrettsfolk kom fra fjern og nær for å feire pinse i Torsnes. Ofte var det de samme folka som kom år etter år, vi ble kjent med mange flinke idrettsutøvere på den måten. De ble innkvartert og sov på stuegolvet hos de av oss som hadde plass, en del fant seg husvære på Folkets Hus.

Første pinsedag gikk selve stevnet av stabelen. Det var svart av folk, de kom fra hele bygda, stenhoggere og bønder om hverandre. Enkelte av gamlekara hadde faste plasser langs banen, der sto de og veiva med spaserstokkene sine. Kvinnfolka var like ivrige som mannfolka, det var risikabelt å si noe nedsettende om en Torsnesspiller. En av de eldre ble så ivrig under et Torsnesoppløp at han stappa snusklypa ned med skjortekraven i steden for i kjeften.

Jeg har tatt vare på noen notater etter et pinsestevne på 30-tallet. «I kuppen spilte først Grünerløkken-Torsnes. TFK seiret 4-1. 2. kamp Borg-Rosenhoff seiret i point. Finale Rosenhoff-Torsnes 0-2. TFK fikk pokalen».
Da ble det nok jubla nedpå Lera.

Under stevnet ble det også arrangert stafettløp. Vi kunne stå nedpå Lera og følge løperne nesten hele veien, bare på enkelte strekninger forsvant de i skogen. Jeg har notert i boka mi at i stafetten «Holm rundt» 1. pinsedag 1934, deltok 8 lag klasse A. 1. Sarpsborg AILs lag 8.44, 2. Rosenhoff Oslo 8.47. 3. Drosjechauførernes IF Oslo 8.57.
Først i C-klassen dukka Torsnes opp, på en annenplass etter Rosenhoff.

En bør kanskje legge til at mange av stafettløperne våre hadde fullt kjør hele dagen: De spilte i stenhoggermusikken både ved Folkets Hus og på banen, så var det å kaste jakka og løpe, og så var det tilbake og blåse horn igjen. Om det gikk ut over prestasjonene, skal være usagt.

Og så var det dans etterpå

– Om kvelden var det premieutdeling og fest i Torsnes Folkets Hus. Premiene var små sølvpokaler, innkjøpt hos gullsmed Wessmann som sjøl var idrettsinteressert og kanskje ga litt rabatt. Likevel kunne en av gamlekara fortelle her forleden at Torsnesløperne fikk klar beskjed om å springe for å vinne, «for da kan vi levere pokalene tilbake i butikken etterpå».

Og så var de dans. Måkeskjærvalsen eller Ramona, utført av gutter fra bygda, flinke musikere som han Johan Hil på klarinett eller Johan Gilberg på horn. Og kunne det en sjelden gang trekke opp til uro i krokene, så var det nesten alltid utabygdinger som sto bak.

I 1937-38 begynte det å dabbe av, TFK sovna stille inn etter å ha holdt koken en 10 års tid. Hvorfor, kan du saktens spørre.

Det var noen ildsjeler som drev det hele, de orka vel ikke mer, med den evige kampen for å få det til å henge i hop, rent økonomisk. Og dessuten dro mange arbeidsledige ut av bygda, skaffa seg arbeid på anlegg og slikt.

Men at TFK har hatt en betydning for miljøet i bygda, og ikke minst for arbeiderbevegelsen, det er det ikke tvil om. Og det er bra at det blir tatt vare på denne delen av lokalhistoria. Jeg støtter fullt og helt opp om det arbeidet og håper og ønsker at alle som har noe å bidra med, vil gjøre det samme.

Trykt i Demokraten 1989