Det lå et verksted nedmed elva

Glommen Verksted, senere Ankerløkken verft – en viktig del av distriktets industrihistorie. Historien handler også om ødeleggelse av verdier: I dag gror gresset mellom heisekransporene. Vinden blåser gjennom tomme verkstedhaller.
Erling Holt var med og skapte verdiene.

– Jeg er født og oppvokst på Bjølstad på Kråkerøy. Fødselsåret kan du gjerne notere – det er 1909. Vi var sju gutter og ei jente hjemme. Jeg er den som har levd lengst, om det er fordi jeg har vært for snill eller for slem, får andre avgjøre.

Far min, Mathias, var kjelesmed på Glommens Verksted og med på å stifte Kråkerøy Arbeiderparti. Han fortalte at den første tiden holdt de møtene under åpen himmel. Var været for ille, søkte de ly i et grisehus som sto tomt hjemme. Mor hadde nok å gjøre med å sørge for mat og klær til ungeflokken.

Jeg fikk lærdommen inn med pekestokkslag og luggetak hos lærer Syversen på Smertu skole. Litt mindre juling hadde ikke vært av veien. I dag lærer de mer på ett år enn vi gjorde på tre.

Konfirmasjonen fant sted i Kråkerøy kirke for prost Søren. Jeg kjørte til høytideligheten i hest og trille, utlånt for anledningen av forpakter Gustavsen på Bjølstad.

Så måtte du klare deg sjøl. Første jobben var å dra kjerra som visergutt hos Anton Olsen, månedslønn kr 25. Deretter ble jeg altmuligmann, kombinert dekksgutt og fyrbøter på drabåten «Lillegutt». Da gikk jeg opp tre kroner i lønn og fikk til og med styre farkosten når skipperen skulle slå lens.

Sjølivet ga mersmak, for så fulgte åtte år i utenriksfart med Damp 3 og 7 og 5, til skipsreder Mathiesen. Vi gikk med trelast, til London, til Newcastle, til Leningrad. I Sovjetlandet måtte du ha spesialpass for å slippe forbi rødearmisten på kaia. Men så gikk det greit, vi fikk oss både ett og to og tre glass vodka.

En sjømann gikk i land

– I 1935 gikk jeg i land, og far ordnet tilfeldig jobb på Glommen Mekaniske Verksted. Første arbeidsdagen husker jeg godt: Jeg ble plassert som motholder inne i en svær tank. – Slå ikke så hardt, kan du ikke bruke en mindre hammer, ropte jeg til klinker’n.
– Javel, svarte’n, og banka hardere enn før. – Er det ikke noe å få som jeg kan dytte i øra? spurte jeg far, – jeg holder ikke ut dette levenet. – Du får høre etter på lageret, sa gubben, – kanskje de gir deg noe vatt. Vatt fikk jeg ikke, det var vel nærmest en vits, men noen twistdotter som jeg dytta inn og som tok av for det verste bråket.

14 dager varte den herligheta, så var det takk og farvel og arbeidsledighet i vente.
En dag fikk jeg en ny strøjobb, i transporten eller anlegget, som vi sier. Jeg skulle være med å legge en skinnegang for traller til kjeleverkstedet, den tyngste transporten gikk dit. Jeg mente jeg ikke hadde hue til slikt arb’e, jeg hadde knapt sett en skinnegang i hele mitt liv, hadde vel aldri tatt i et bor og her skulle du til og med borre i jern. Jeg klødde meg i hue og det samme gjorde vel formann, Øivind Hansen: – Jeg får gå på kontoret og hente tegninga, sa’n, imens får du vente her.

Plutselig kjente jeg at noen nappa meg i øra, det var disponenten som hadde dukka opp.
– Å er’e du finner på! skrek jeg. – Vi har ikke bruk for folk som står og henger her, slår sjefen fast, og trass i at jeg forsøkte å forklare, lå brevet med oppsigelsen klart rett før fem.

Far fikk greie på det hele og laga rabalder, og jeg fikk beskjed om å melde meg på kontoret. Inn i trevillaen, opp trappa og inn til disponenten i det aller helligste, med fløyelssofa og mahognyskrivebord. – Sett deg, sa’n, – skal du ikke begynne hos oss igjen?
– Jeg har vært til sjøs, sa jeg, – jeg er vant til å bli behandla som et menneske, ikke til å bli dratt i øra, jeg begynner ikke på værste før jeg har fått en unnskyldning. – Det er da fælt så egen du er, sa disponenten, men unnskyldningen den fikk jeg og fikk fortsette i transporten og senere var det stort sett greit mellom sjefen og meg.

Du fikk lære hva det ville si å arb’e

– Det gikk mest med håndkraft da jeg begynte i anlegget på Glommen Verksted. Jern- og stålplater kom med båt til kaia. Lossinga var jobben til transportgjengen. Kraner på skinner eller mobilkraner fantes ikke da, vi rigga til noen provisoriske greier, en mast med stag og lossebom, som om bort i ei skute. Så var det å hive i land for hånd. Det var forresten en fast kran på nordre brygge, den også med håndsveiv som skaffa jobb til to, tre eller fire mann – det kom an på hvor tung lasta var.

Det var et slit, du fikk lære hva det ville si å arbe’, men du hadde i grunnen moro av det og, der du sto i fra morran til kveld.

Senere kom det vinsjer til kranene, først med trykkluft, så elektriske, det letta arbe’ voldsomt for oss i transporten. Videre fra brygga og opp til verkstedene, til plateverkstedet, til maskinverkstedet, til kjeleverkstedet, gikk materialene på trallevogner som gikk på skinner.

Den første tida var vi trekkraft sjøl, vi dytta og vi skjøv, så vi kjente blodsmaken i kjeften, vanligvis fire mann på hver tralle.

Et sted ved nordre brygge var det en bratt bakke, men der var det en slipp og innmed slippen en vinsj, og den var til god hjelp når tralla skulle opp kneika.

Rett før krigen tøffa den første traktoren inn på værste, så fikk vi vogner med gummihjul og trucker, og dermed var det slutt på det verste slitet.

Det hendte du fikk takk for godt arbe’

– Glommen Verksted leverte alt, fra kjeler, tanker og transformatorbeholdere til barketromler og slepebåter.

Vi bygde ikke få drabåter for Tømmerdirektionen, og det var gutta i transporten som sjøsatte båtene.

Vi hadde en egen gjeng som var spesialister på den jobben. Når båten var ferdigbygd på slippen, gjaldt det å få den pent og greit ned til krana på brygga.
Vi la ut løpere, gned inn med grønnsåpe og dro båten på slede mens vi skifta ut løperne etter hvert.

Sjauinga kunne stå på en to, tre dager, avhengig av været. Regna det, tok vannet grønnsåpa, og så var det å gni inn på nytt og på nytt.

Nede på brygga hadde vi en svær kran som løfta opp til 60 tonn. Den kom fra Moss eller Horten verft, jeg husker ikke så nøye. Så var det å legge stropper rundt og hive opp og svinge hele sulamitten over bryggekanten og en seks-sju meter ut i elva. Så snudde vi båten så den ble liggende jamsides med brygga, og så låra vi «Speed» eller «Shell» ned i deres rette element.

Og var vi heldige, fikk vi noen anerkjennende ord fra ledelsen med takk for godt arbe’.

Møkka tok du med hjem

– Det kunne være surt og kaldt i vinterblåsten nede ved elva. Du kledde deg godt i flere lag, og med digre votter på hendene. I blant stakk vi inn i ferjebua og varma oss en fem minutters tid før vi tok fatt igjen.

Ferjebua, det var spisebrakka vår, den lå omtrent der vaktmester Bjønnes la til med roeka når han morra og kveld frakta folk fra bysida over elva.

Inne i bua slo varmen mot deg fra den digre ovnen med kaffeflaskene på rekke og rad. Hadde du glemt å vippe opp den hvite porselenskorken, fikk du være uten kaffe den dagen. Bordet sto midt på gulvet, med trekrakker på hver side. Du tok og skreva over og fant deg en plass der det var, dytta litt til høyre og litt til venstre hvis du var den frekke typen.

Noen garderobe fantes ikke, noe vaskerom fantes ikke, det ble å ta med seg møkka hjem. Det var ei kran med kaldt vann i maskinverkstedet og ei i plateverkstedet så du kunne gni av deg det grøvste, men noe såpestykke kan jeg ikke minnes å ha sett der. Og skulle du tre av på naturens vegne, som det heter, så var det å ty til en diger trebygning med doer på rekke og rad. Og dørene var halve og det var god avstand mellom plankene så sjefen kunne påse at du utrettet det du skulle og ikke satt der inne og slo tida ihjel.

Senere forandra jo dette seg, vi fikk både dusj, og et lyst og trivelig spiserom, ledelsen begynte vel å skjønne at hvis folka skulle gjøre jobben bra, måtte arbeidsfolka være tilsvarende.

– Nå kommer’n!

– Da jeg begynte på Glommen Verksted, satt det ennå i mye av ærbødigheten, ja, rent ut sagt redselen for de overordnede. I den første tida mi gikk ennå mye av trafikken til værste inn den søndre porten. Om morran var det alltid en mann som holdt utkikk. Når disponenten nærma seg i det fjerne, i vadmelsdress og med spaserstokk, lød signalet: – Nå kommer’n! Så starta bråket, hammere og slegger gikk og vi til å skyve og dytte på trallene, ja, det hendte at vi ajerte mer enn å skyve. Så gikk sjefen den vanlige og daglige runden gjennom verkstedene, ingen våget å si et eneste ord før han var forsvunnet og alt fortsatte i vanlig gjenge.

Det fantes de som ikke hadde respekt: En dag sjefen stansa foran en kar i plateverkstedet, fikk han klar beskjed: – Hvis du ikke har deg bort, så smeller jeg til deg med slegga! Disponenten tok noen skritt, stansa og sa noen ord og dermed susa slegga gjennom lufta. Karen kasta ikke for å treffe, men enden på visa var klar: Klokka fem kunne han hente oppsigelsen i porten.

Enkelte kunne bli blinka ut og få en fæl behandling. Disponenten hadde en pipel og med den ga han beskjed: Ett kort støt var Hansen, to lange Olsen og så videre. Når du hørte signalet, var det bare å sleppe det du hadde i hendene, legge i vei og melde deg for sjefen.

En kar var litt oppe i åra og fikk ikke bena så raskt med seg, han fikk en forferdelig kjeft. Vi sto en 10-12 mann og hørte på, vi lytta mer enn vi arbeida.
Vi tok det opp med klubbformann, han Harald Johansen, «Sinnataggen», et veldig temperament, men en kar med god greie på faglige saker. – Ja, jeg kan ta det opp med ledelsen, sier «Sinnataggen», men da må dere stå enige bak meg alle sammen. Alle sa ja, bortsett fra en som sa nei med skjelvende stemme, det var han som hadde fått kjeften, han turte ikke.

Rabulister fikk ikke jobb

– Det var ikke lett å være klubbformann i de første åra mine på værste. Klubben hadde lite å si, de kunne stort sett skalte og valte med deg som de ville. Klubben ble tålt, men stort sett ikke mer, og klubbmøtene måtte vi holde i måla, vanligvis i middagspausen, i det store kobberslageriet som var åpent i den ene enden så det feide innover når det blåste fra syd.

Sosialist var ennå et skjellsord, var det kjent at du var medlem av Det norske Arbeiderparti, så slapp du ikke innafor porten på Glomma Verksted. Men vi stilte da opp i 1. maitoget stort sett alle sammen. Gamlekara gikk i spissen, mens noen av de yngre hadde ikke motet, de ble igjen og arbeida den dagen også.

Etter krigen forandra forholdene seg. Den nye bedriftsledelsen skjønte at de måtte godta og forhandle med fagorganisasjonen hvis de skulle komme noen vei. Og klubben og fagbevegelsen ellers stilte mye sterkere. Men likevel klarte de ikke å forhindre at værste ble ofra for noen år tilbake.

Og nå vokser det vel høyt gress på det stedet jeg var med å legge ned skinnegang i 1935.

Trykt i Demokraten 1989