Et juletre er tent på Galgebakken

Den 22. desember 1943 marsjerte en flokk nordmenn inn porten til Sachsenhausen. Foran dem lå en hard og tung fangetid. Hitlerfascismen sparte ikke sine motstandere: Sult, sykdom, mishandling, henrettelser hørte til fangenes hverdag. Mange vendte aldri hjem. Fredrikstadfolk var i flokken. Edgar Buer er en av dem. Her forteller han om julefeiring og fangeliv for 45 år siden.

– Jeg ble arrestert første februar 1943. Jeg satt åtte uker i arrest i Gamlebyen sammen med John Buvik og Karl Førde. Gestapisten Heinrichs forhørte: – De er kommunist? Jeg svarte: – De vet like godt som jeg at jeg er sekretær i Fredrikstad Arbeiderparti. Så ble jeg overført til Grini der jeg satt en vår, en sommer og en høst til navnet mitt, sammen med 91 andre, ble ropt opp på appellen: Transport!

Natta før avreisen til Tyskland overnattet vi på Akershus festning. Det er eneste gang i mitt liv jeg har sett kakkerlakker, de krøp opp og ned av veggen. Så gikk ferden med båt til Århus hvor vi ble stablet inn i kuvogner og ført til Kiel. Der ble vi sittende en ukes tid i arrestlokalene til en Ostarbeiderleir.

Lus og lopper var plagsomme. De andre hadde fått tak i lusepulver som de strødde rundt seg med. Jeg avsto og var den eneste som ikke ble bitt. Deretter innlasting i et persontog mot ukjent bestemmelsessted, vi lyttet til ulingen fra lokomotivet når vi passerte stasjonene. Siste stopp viste seg å være Konzentrationslager Sachsenhausen.

Arbeid macht frei!

– Vi stilte opp, 70 mann i alt, ca 20 av oss var av ukjent grunn skilt ut tidligere og sendt til Natzweiler. Så marsj inn hovedporten med parolen «Arbeit macht frei». Det var midt på natta, vi hørte hundeglam, det var slikt som hørte med til en konsentrasjonsleir. Det var to dager før jul 1943. Vi ble marsjert til avlusningsbrakka, klippet på hodet og andre behårede legemsdeler og måtte avlevere alt vi eide, bortsett fra tannbørste og tobakk. Vi så aldri eiendelene våre igjen. Så trakk vi i fangeklærne. På bena tretøfler av hollandsk modell, undertøy av en slags dunlerret, skjorta likeså, og til slutt den stripete fangedrakten som var laget av frottélignende tøy.

Lua var også av frotté, den likna på en slags matroslue, men uten bånd, og skulle brukes til å hilse på overordnede med: Mütze ab!

Hele greia var ganske tynne saker, vi frøs i den kalde vinterblåsten. Deretter endte vi opp i en gjennomgangsleir, i en Zugangsblock, i en adskilt del av leiren. Der lå det to og to brakker rundt en midtrabatt med en gangsti rundt, hva den ble brukt til, fikk jeg oppleve senere.

Leirens stil

– Vi benket oss rundt bordet, i den ene enden av brakka. Fangevokterne var Befauere, leirsjargong for Berufsverbrecher, altså tyske kriminelle fanger. Den første vi møtte het Willy, en rund, trivelig type. Han kom med en stor eske og kommanderte: – All tobakk oppi her. En tannlege fra Arendal, selvbestaltet tillitsmann, nølte: – Vi må ha kontroll, vi må ha garanti for at vi får tobakken tilbake. Willy forsvant, han kom tilbake med Blockälteste, brakkesjefen, han var polakk og ble kalt Perony. Navnet skal bety noe slikt som Donnerwetter. Han bar navnet med rette. – Hvem spurte etter kontroll? sa Perony. Tannlegen fra Arendal rakte en hånd i været. Så slo Perony, et svingslag med knyttneven midt i trynet på den spørrelystne nordmannen så han lå rett ut. Perony hadde med seg en myk kølle, en Knippel som det heter på tysk. Så hoppet han opp på bordet og kommanderte: – Runter! – og vi krøp ned på gulvet og så – Auf! opp igjen, og videre Runter! Auf! Runter! Auf! en ganske lang stund. Det var pratisk undervisning i å være KZ-fange – en innføring i leirens stil.

Vi marsjerte og marsjerte

– Perony var farlig. Over seg hadde han en SS-mann som godtok alt hva Perony gjorde. Blant annet at han så og si hver eneste natt tok livet av en fange. Var det en eller annen som Perony ikke likte trynet på, så tok han ham med seg ut på badet der han slo og sparket mannen i hjel, hvis han da ikke brukte vannslangen som han kjørte inn i munnen på fangen og skrudde på vannet.

Om dagen ble vi satt i arbeid: Vi marsjerte rundt rabatten utafor brakka, time etter time. Jeg ble fort plaget av treskoene, jeg har ganske høye vrister, skoene skar seg inn i benet så det ble blødende sår. Ved den ene enden av plassen, inntil gjerdet sto det en stor kasse. Jeg så mitt snitt til å smette ut av geleddet, og huket meg ned bak kassa der jeg ble sittende til det ble mørkt og jeg kunne lure meg inn i geleddet igjen.

Jul i Sachsenhausen 1943

– Rett før julaften fikk vi høre av russerne i den andre enden av brakka at en fange hadde hengt seg i taket i sovesalen. Julaften døde den første av oss, en apoteker fra Arendal. Han ble overført til Revier, til sykestua. Vi hadde en lege blant oss, en dansk jøde. Han hadde fått med seg sulfatabletter. Han porsjonerte dem ut, knyttet dem inn i et lommetørkle og fikk sendt dem over til sykestua, men kameraten vår døde likevel. De norske i leiren hadde fått greie på at en ny kontingent landsmenn var kommet og fikk kontakt med oss gjennom gitterporten i gjerdet. De hadde organisert et svært fat med suppe og fikk den sendt over til vår del av leiren så vi skulle ha litt ekstraforpleining på julekvelden. Men Perony fikk snusen i suppa, han beslagla fatet og delte ut til de andre fangene. Vi fikk grov kjeft. Hva var vi for noen store egoister som bare tenkte på oss sjøl?

Og så ble vi sittende der med den vanlige kålrabisuppa – hovedretten på Sachsenhausenmenyen. Kålrabien var av tvilsom kvalitet og skåret opp i små biter. Kjøtt har vel aldri forekommet i den retten.

Vi satt vel der den julekvelden, vi snakket vel litt sammen, vi hadde ikke fått munnkurv, med det var vel i grunnen ikke så mye å snakke sammen om.
Slik var den første julen min i leiren.

Et mørkt år – med noen lyspunkter

Året som kom ble en hard og vanskelig tid for Edgar Buer og hans fangekamerater.
Før Røde Kors-pakkene begynte å komme, var du snart dømt til en langsom sultedød.

– Du var sulten støtt. Du sparte på brødskiva fra den ene til den andre dagen så du skulle ha litt i reserve, forteller Edgar Buer.
Så rammet sykdommen. To ganger fikk Edgar Buer lungebetennelse. Den ene gangen på utekommando i Bad Zaarow ved Frankfurt an der Oder der John Buvik fra Fredrikstad døde. Buer reddet livet fordi han ble sendt tilbake til Sachsenhausen!

– Jeg satt åtte mil på ei øltønne på et åpent lastebilflak med over 41 i feber. Så kom han på sykehuset der dr. Sven Oftedal kurerte ham med sulfatabletter.

Andre gikk det verre med. Buer minnes han møtte formannen i Norsk Jernbaneforbund, Ludvik Buland, på appellplassen. Han gikk og gråt, han hadde vært på utekommando og var blitt syk og ble sparket ned trappa på sykehuset. Han døde kort etter.

Mishandling og henrettelser hørte til den daglige rutinen. Spesielt husker Buer en ukrainer som hadde organisert en sadeltaske og skåret ut et stykke lær som han hadde halvsålt skoene sine med.

– Vi sto oppstilt mens han fikk 50 piskeslag på blokka, deretter ble han hengt. Sadeltasken ble festet til galgen, til skrekk og advarsel. En hollandsk fange i rekkene ropte: – Das ist Barbarei! Han ble slått i bakken av kommandanten personlig og ført til straffebrakka for å vente på en sikker dødsdom.

Men det var også lyspunkter: Pakkene begynte å komme, med farin, med knekkebrød og havregryn.

Og over himmelen, høyt over røyken fra krematoriet, seilte sveiter av sølvskinnende allierte bombefly på vei mot Berlin.

D-dagen, den 6. juni 1944, skapte håp. Buer smiler: – Jeg hadde lenge i forveien skrevet brev til min gode venn Johs. Mathiessen i Fredrikstad: «Husk den 6.6.» Jeg fikk ord på meg for å være synsk. Men 6. juni var altså fødselsdagen til tanta mi på Lisleby.

Situasjonen ble letter da en tysk medfange, Walther, antagelig kommunist, skaffet Buer arbeid i et verksted utenfor leiren, i Nachrichtenzeugamt, der det ble laget utstyr til sambandsbiler for Wehrmacht. – Her arbeidet jeg innendørs, det var bedre enn å losse korn fra sunkne lektere i kanalen ved Oranienburg.

Så ble det jul igjen

Og månedene gikk for de norske fangene i KZ Sachsenhausen. Om kvelden samlet de seg rundt langbordene i brakka, praten gikk, om fangeliv og politikk, om det snart ville bli fred, om hvordan framtida ville arte seg når Tyskland var slått. Så nærmet jula seg.

– Den andre jula mi i Sachsenhausen var på mange måter forskjellig fra jula 1943. Matsituasjonen hadde bedret seg takket være Røde Kors-pakkene. Det var ikke tvil om at Tyskland var på vei mot nederlaget. Jeg hadde havnet i brakke sammen med blant annet Telavågfolk og andre kjente personer. Brakkesekretæren het Einar Gerhardsen, blant hans undersåtter fant du Rolf Hofmo, Axel Zachariassen, Lars Moen, Arnulf Øverland.

Om natta ble det holdt foredrag, Rolf Hofmo foreleste om det østeuropeiske jordproblem, Azach holdt oss underrettet om krigens gang. På julaften 1944 hadde en del av de yngre arrangert en riktig julefeiring med sketsjer og opplesning og slikt. Det var jo likevel forskjellig fra hjemme, vi slapp jo prestepreik. Knut Hansson opptrådte, han var flink og ble spådd en framtid som skuespiller. Det ble han jo, men dessverre også en drittsekk av en høyremann.

Så reiste Arnulf Øverland seg, alvorlig som alltid, og leste sitt dikt «Jul i Sachsenhausen».

Et juletre er tent på galgebakken.
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Nu har vi vasket våre supperkus,
Og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Det var vårt hjem!
Og våre kjære, hvordan går det dem?

Så leste Lars Moen, senere undervisningsminister i daværende brakkesekretærs regjering også dikt. Om strykejernet til mora, om hvordan hun før jul står der hjemme og stryker tøyet til familien.

Det var mer dagligdags, det traff kanskje folk mer, det var gjerne hjemover tankene gikk etter at lyset ble tatt klokka ti og du lå der i køya di, den siste julenatta i KZ Sachsenhausen.

Trykt i Demokraten 1988