Takknemlig over å få ha vært med

– Skal du treffe doktor Follestad? Ja, det er en hyggelig kar, hørte vi forleden. Og det er den vanlige oppfatning blant de tusener som har besøkt lungespesialisten i hans kombinerte legekontor og diagnosestasjon i Nygaardsgata. Først over 80 år gammel sluttet han å praktisere og skjenket røntgenutstyret til et utviklingsland.

I den tredje og siste artikkelen om tuberkulosen forteller doktor Bernt Follestad om legenes kamp mot sykdommen, så vel i privatpraksis som på sanatorium og sykehjem.

– Jeg møtte tuberkulosen allerede som barn. I gården der vi bodde i Oslo fantes en familie: Mor, far og fire-fem barn. Moren gikk stadig og hostet og harket. Flere av barna ble syke. En av sønnene gikk ut og inn av sanatorier, en annen sønn gikk stadig med vattdotter i ørene, han led av kronisk mellomørebetennelse. Etter en tid brøt infeksjonen gjennom til hjernen og han dør av tuberkuløs hjernebetennelse. Noen miljøundersøkelse fantes ikke på den tiden, intet ble gjort for å isolere moren, den tuberkuløse smittekilden.

Senere blir det flere møter med sykdommen, først da jeg praktiserte som sanatorielege, på Glittre og først på Landeskogen, senere i min spesialistpraksis her i Fredrikstad. For ennå i 40-årene var tuberkulosen en folkesykdom som hvert år krevde hundrevis av menneskeliv.

Har jeg tæring, doktor?

– Hva hadde man så å stille opp mot sykdommen da jeg begynte som lungelege?
Det gjaldt å stille en rask og presis diagnose – men det var slett ikke alltid så enkelt. Første hjelpemiddel var stetoskopet – du lyttet på pasienten. Fremmedlyder kunne forårsakes av en vanlig bronkitt, men kunne også være tegn på alvorligere saker.

Sykehistorien var viktig. Pasienten kunne klage over slapphet og hoste, men slik var også symptomene ved en vanlig forkjølelse. Røntgenundersøkelsen var til stor hjelp. Man så etter flekker på lungene. Men det sto selvsagt ikke skrevet på eventuelle flekker: «Dette er tuberkulose». Til syvende og sist var funn av basiller i oppspyttet avgjørende. Allerede i 1880 slo Robert Koch fast at sykdommen ikke var arvelig, at den skyldes en infeksjon med tuberkelbasiller.

Til sist hadde vi bronkoskopet, et instrument til direkte inspeksjon av lungene. Et rør stikkes ned i luftrøret, deretter kan legen undersøke bronkiene. Er de røde eller med sår er ikke alt som det burde være. Deretter kan legen senke ned en sonde med en vattdott på og fiske opp slim som så blir analysert under mikroskopet.

Pasienten ventet alltid i stor spenning på resultatet. – Jeg har vel ikke tæring, doktor? Mange hadde nok en mistanke om hva de feilte og tok det svært tungt når de fikk vite at turen gikk til sanatoriet. Unntaket var en jente som etter et tilbakefall fikk vite at hun nok ennå en gang måtte til Glittre. Jeg forsøkte å trøste, men hun utbrøt friskt: – Det gjør ingenting, doktor Follestad, det var da så hyggelig der.

Streng kustus på sanatoriet

– På sanatoriet brukte man ennå på 40-tallet den såkalt passive behandlingen, hvile og pleie skulle styrke de sykes motstandskraft.
Både søster Hjørdis og Borgny Magnussen har jo levende skildret liggekurene. Som lege vil jeg bare føye til at kuringen hadde to formål: Å legge pasienten i ro, med redusert pust, med mindre belastning på den syke lungen. Videre skulle den friske osonrike luften ha en direkte helbredende virkning på det syke lungevevet. Det var viktig at liggetidene ble overholdt. På Glittre sørget søster Petra for det, hun hadde et farlig frispråk overfor etternølere: – Er ikke den slasken i posen sin ennå? lød det på klingende nordlandsk.

Var en kommet på bedringens vei, kunne en få såkalt «spasering», ikke for fort og ikke for langt, men en halv times bedagelig slentring på veier anlagt av pasienter på «arbeidskur». For min del så jeg aldri noen arbeide der.

I tillegg til kuringen var pasientene på fetekur: Maten skulle være rikelig og nærende. Pasienter som la på seg, hadde bedre sjanser til å overvinne sykdommen, mente man, og blandet sammen årsak og virkning.

Pasienter som var mildt angrepet av tuberkulosen, hadde naturlig nok matlyst og var raskt i matfatet. Alvorlige syke forsynte seg mer beskjedent – og gikk ned i vekt.

Tilværelsen å sanatoriene kunne bli svært så ensformig, ikke minst for unge mennesker som vanligvis ikke hadde smerter, og ikke følte seg så forferdelig syke.

Lediggang skal jo være roten til både dette og hint, la meg bare sitere en kjent overlege som kom på et kyssende par: – Nå så dere står her og bytter basiller!

Å blåse lunger var en hverdagsaffære

– Allerede i 1920-årene hadde man tatt i bruk aktive metoder i kampen mot sykdommen. Både sykepleierske Hjørdis og pasient Borgny har jo allerede fortalt om sine erfaringer med blåsingen. Jeg får bare føye til noen medisinske kommentarer.

Lungene er som kjent utspilt av et lufttrykk via luftrøret, i lungesekken er det altså et undertrykk. Slipper man så luft inn i lungesekken, faller lungen sammen, får et mindre volum, faller til ro, kan man si. Og et organ hvor det er en betennelse, helbredes lettere hvis det er i ro. Det gjelder såvel en verkefinger som en tuberkuløs lunge.

Jeg husker utmerket godt første gang jeg så anleggelsen av en pneumothoraks, som det heter på legespråk. Det var i studietiden på Rikshospitalets lille tuberkuloseavdeling som var installert i et hverdagshus på Keyserløkka. Blåsingen ble utført av reservelege Stub, strengt overvåket av min lærer i indremedisin, professor Olav Hanssen. Det var en dramatisk, nesten høytidelig handling som ble avsluttet med reservelegens kommentar: – Jaha, så har jeg også lykkes denne gang!

Siden ble det hele mer hverdagslig, jeg har punktert hundrevis av lunger, såvel på sanatoriet som i egen praksis. Det er en forholdsvis enkel ting bare du er forsiktig og lett på hånden første gang. Siden er det nærmest bare å smelle nålen inn.

Borgny Magnussen fortalte at hun fulgte spent med på manometeret. Og det skjønner jeg godt, for det var ikke alltid blåsingen lyktes, luften fant ikke alltid veien inn og fylte hulrommet. Det hendte nemlig ikke så sjelden at det var krevende og ble helst utført av en overordnet, erfaren lege.

Legene kalte det å kviste

– Greide man ikke å brenne seg vei, var thoracoplastikk, gjerne kalt den store operasjonen, en utvei. Inngrepet ble første gang her i landet utført av overlege Peter Bull på Rikshospitalet i 1914. Jeg har selv sett Bull utføre operasjonen i min studietid. Opprinnelig var inngrepet svære saker, man fjernet deler av de fleste ribben i ryggen for å kunne trykke sammen og deaktivisere den syke lungen. I kirurgsjargongen het det gjerne «å kviste» pasienten. Operasjonsrisikoen var ikke liten, ikke minst fordi man opererte som siste utvei på svært syke pasienter.

Senere modifiserte man teknikken og fjernet helt eller delvis ca fem ribben. Operasjonen foregikk i to seanser: Første gang fjerne man hele det første ribben og en bit av det neste, så fikk pasienten en hvilepause på et par uker for å unngå kretsløpkollaps, og så bar det løs igjen. Nå fjernet kirurgen deler av 2., 4, og 5. ribben. På Glittre sanatorium hadde vi en operasjonsstue, der opererte professor Holst, senere H. Gade jr., begge meget dyktige kirurger. Og her i Fredrikstad ble inngrepet foretatt av dr. Schie på sykehuset i Gamlebyen.

Mange ble helbredet

– Jeg har mange ganger assistert ved disse operasjonene som kunne vare fra en halv til en time. Min jobb var enkel nok, vi åpnet pasienten i ryggen og assistenten holdt såret åpent med sårhaker så kirurgen kunne gjøre sin gjerning. Han brukte en benavbiter til å klippe over ribbenene med, det smalt som man knekket hasselnøtter, og lydene var nok en påkjenning for pasienten som var lokalbedøvet og ved full bevissthet hele tiden.

Det høres jo unektelig dramatisk ut, en får trøste seg med at i den senere tiden var de fleste operasjoner vellykkede og den opererte kunne skrives ut fra sanatoriet. I det hele tatt var dødsfall sjeldne. Til sanatoriene sendte man for et tidsbegrenset opphold pasienter som man mente kunne bli friske mens de var der. Gikk det tross alt den gale veien, ble man overført til tuberkulosehjem. Det var derfor langt flere kroniske eller håpløse tilfeller på f.eks. Åsebråten og Brønnerødlia enn på Grefsen og Glittre.

Tuberkulosen var ofte en fattigfolksykdom

– Å forebygge er like viktig som å helbrede. Den dypeste årsaken til at tuberkulosen er praktisk talt forsvunnet i Norge, er at folk lever bedre, ikke minst bor bedre enn tidligere. Tuberkulosen rammet svært ofte de økonomisk ressurssvake, de som hadde minst å stå imot med.

Videre fikk vi en rekke hjelpemidler i det forebyggende arbeidet, jeg tenker først og fremst på BCG-vaksinen. Etter krigen fikk vi en lov som slo fast at alle skolebarn som var pirquet negative, skulle vaksineres mot tuberkulose. Systematiske miljøundersøkelser var også et viktig delslag i kampen mot tuberkulosen. Ble sykdommen konstatert hos et familiemedlem, ble hele familien, hele omgangskretsen, barnas lekekamerater, de voksnes arbeidskamerater, kontrollert for å hindre smittestoffet i å bre seg.

For det tredje begynte man etter krigen å skjermbildefotografere stadig større befolkningsgrupper. Det startet under krigen, da nølte mange med å møte: Var det noe fanteri som tyskerne og nazistene hadde funnet på for å registrere gode jøssinger? Men etter krigen ble skjermbildefotograferingen en del av hverdagsrutinen, og et utmerket tiltak når det gjaldt å oppdage sykdommen i et tidlig stadium.

Den dødsdømte lever

– Til sist må jeg nevne de nye medisinene som kom i begynnelsen av 50-tallet: Streptomycin, PAS og isocotin.
En dag kom en ung pike til meg på kontoret, sendt av en kollega. Hun hostet, harket, virket slett ikke frisk. Jeg tok henne i røntgen, det var ikke tvil, diagnosen var klar: Hun hadde militærtuberkulose, eller galopperende tæring som sykdommen het på folkemunne. Utgangen var sikker, dødeligheten var 100%, døde ikke pasienten, var diagnosen feil.

Piken ble innlagt og ble behandlet med streptomycin. Stor var min forbauselse, for å si det mildt, da jeg fikk vite på sykehuset at hun kom seg, hun var på bedringens vei. Nå er hun forlengst voksen, har mann og barn og lever i aller beste velgående.

Så jeg har sett en voldsom utvikling, ja, en kan nesten si en revolusjon i behandlingen av tuberkulose i de årene jeg har virket som lege. Og jeg er takknemlig for at jeg har fått ta del i å kanskje bidra litt til den utviklingen.

Trykt i Demokraten 1988