Tunge dager og lyse minner fra ØPS

I Demokratens serie i forbindelse med Østfold Psykiatriske Sykehus 75 års jubileum har såvel leger og pleiere hatt ordet.
Nå er det pasientenes tur. Elsa og Olav Einar har begge vært mange år på sykehuset. De har opplevd de store forandringene innen psykiatrien. Tidvis har tilværelsen vært tung å bære, men de har også gode minner fra årene på ØPS.

Elsa: – Jeg kom til Veum eller til ØPS som det heter i dag en sommerdag i 1947. Den som tok imot meg på 6-posten, på kvinnesiden var pleier Ella Stormyr. Jeg var nok svært syk, jeg lå tilsengs på enerom i mange år. Jeg fikk insulinkomabehand­ling, de brukte mye det mot sykdommen min den gangen. Jeg kan ikke huske at behandlingen var noe ubehagelig, jeg lå på rygg og fikk en slange i nesa med sukkervann, det kilte i halsen og jeg lå der og talte hullene i lufterista i veggen. En tid måtte jeg ligge i belte, det var en slik lås foran på remmen de brukte. Jeg husker hvor glad jeg var når søster kom og låste opp. Jeg fikk mye klyster, det var på grunn av all sengeliggingen. Vinduet på rommet mitt var av tykt, grønt glass, med solide sprosser og en slik dyp vindusnisje. Jeg sto i mange timer og holdt i sprossene og så på menneskene ute og tenkte: – Jeg vil bli frisk, jeg vil bli frisk…

Nå må du komme deg opp, Elsa!

– Jeg luftet ute i den gamle luftegården, i hagen. Det var mye penere før, en vid gressplen, en stor lønn, krakker til å sette seg på. Pasientene gikk rundt og rundt og omkring var det det høye gjerdet som er revet nå.

Senere flyttet jeg inn på sal, på vaktsal som det het, fikk seng og nattbord og lå der sammen med en tre, fire andre, på rekke og rad. Så hendte det en gang at en av legene, Bakke tror jeg hun het, hun hadde slike gammeldagse snørestøvler, sier til meg:

– Her kan du da ikke ligge lenger Elsa, du får se å komme deg opp og gå. Så sto jeg opp. Jeg begynte å gå til hånde på avdelingen, med å rydde, tørre støv og vaske og slikt. Klara Larsen viste meg hvordan jeg skulle bruke kost og klut for å få det gullende rent. Jeg husker jeg syntes det var slik pen farge på golvet på stuene – jeg gned og gned for at fargen skulle komme ordentlig fram. – Nå må du ikke slite deg helt ut da, Elsa, sa Klara.

Men det var mye tungvint før, vi kastet de tunge madrassene ut av vinduet, ned i hagen der vi gikk løs med teppebanker og børste og så var det å slite og bære dem opp trappene igjen. Senere kom jeg i arbeidsterapi, jeg strikket strømper og klebet konvolutter og arbeidet i gartneriet. Til å begynne med tjente jeg 3,50 øre uken – på slutten hadde jeg 30 kroner, da syntes jeg at jeg hadde mye å rutte med når en pleierske og jeg dro til byen og gikk på konditori. På gartneriet likte jeg meg godt, jeg spiste nesten flere jordbær enn jeg plukket i kurven. Fritiden kunne gå sakte. Jeg husker at det var en stor opplevelse da vi så fjernsyn for første gang. De drev og akte på kjelker ned en bakke, minnes jeg.

Når jeg tar medisinen min, er jeg frisk

– Senere ble jeg satt på medisinkur – det kom jo så mange nye medisiner i 50-årene. Først fikk jeg Nozinan – svære, gule piller, hvis jeg ikke husker feil. En tid tok jeg Klorpromazin – den tålte jeg dårlig, jeg fikk blemmer på armene. Nå tar jeg Fluanxol, det er en medisin som passer for meg, når jeg tar tablettene mine føler jeg meg helt kjekk.

Jeg har også vært med på slike samtalemøter, jeg har sittet der på en stol i ringen og fortalt det jeg har å si, men jeg har aldri vært noe særlig pratsom av meg. Du må endelig skrive at jeg alltid har fått god behandling her på sykehuset. Dr. Bjelke i kontrollkommisjonen hadde alltid et oppmuntrende slag på skulderen: – Nå, hvordan går det med deg, Elsa?

Og Bretteville Jensen, overlegen. Jeg kan se han for meg på ski nede i bakken her, i epleknickers og vindjakke. Han var menneskelig, han hadde en sånn fin måte å være på. Han hadde tid for hver enkelt av oss. Det hendte vi spilte curonne og Bretteville Jensen kom: – Nå vil jeg være med et slag, sa over­legen. Når middagen ble rullet inn så tok ofte Bretteville Jensen en tallerken dessert og sto ved siden av tralla og spiste. Han må ha vært svært så glad i søtsaker …

Veum ble hjemmet mitt

– Jeg har bodd her på Veum i 42 år nå. De siste 23 årene har jeg vært veldig kjekk, jeg har arbeidet på laboratoriet. Nils Hetmann, sjefen min er veldig snill og grei. Jeg tar telefonen, svarer, skriver ned beskjeder. Og så rydder jeg og vasker. I dag, fredag, har jeg tatt gulv og bord og benker og alle instrumentene. Jeg har en liten leilighet her borte på sykehuset og klarer meg selv. Ifjor reiste jeg og besøkte tvillingsøsteren min i Amerika. Hun viste meg rundt, jeg så Washingtonmonumentet og alt. Det var en stor opplevelse. Jeg skulle ønske jeg kunne komme meg mer ut, men Veum det er jo hjemmet mitt.

Olav Einar: – Jeg ble lagt inn på Veum i 1956. Jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle til sykehuset. Å komme hit var som å komme til en fremmed planet. Jeg måtte bade, mens flere pleiere sto og så på. De første dagene var jeg på isolat, på 0-gangen. Det var ren psykisk terror. De tok fra meg klærne mine og klokka mi. Det var blå vegger i isolatet, høyt under det hvite taket, i et hjørne senga jeg lå i og ikke noe mer. Jeg kunne åpne vinduet på gløtt, jeg sto og så over mot gartneriet – det var så pent når sola skinte på trærne i skogen. En gang lå jeg med remmer rundt armer og ben – da følte jeg meg beskytta: jeg tror aldri jeg har sovet så godt.

Pleieren kom med medisinen, en gul væske i et lite beger. – Drikk dette så blir du bedre, sa han. Medisinen var ikke det verste, men hånda som kom med den rent maktstjal meg. Medisinen, Nozinan, hadde en veldig virkning, det var brann og kløe i kroppen, det var smerte og lidelse. Jeg bad om elektrosjokk, jeg har sett det, det var som griseslakt, men jeg hadde hørt det skulle hjelpe. Men jeg fikk ikke sjokkbehandling.

Etter en tid kom jeg ut på salen, der var det fullt belegg, en 14-16 senger. Uro kunne forekomme, det hendte at folk ble aggressive, jeg måtte gå imellom: – Jeg har ikke kommet for å gjøre deg noe, det skal ikke være noen slåssing, det skal være brorskap mellom menneskene. Første gang jeg så tegn på menneskelighet var da en av pasientene ga en annen fyr med gloa på sigaretten sin. Pleierne hadde vanskelig for å skjønne meg, de var eldre, jeg var bare unggutten. Men noen form for fysisk overlast har jeg aldri lidd på Veum.

Fra helvete til himmelen

– Jeg kom på åpen avdeling. Det var som å komme fra helvete til himmelen. Jeg var så svak i bena av medisiner at de måtte hjelpe meg ned trappa.

Så kom jeg i arbeid på gården. Det likte jeg godt – å sette poteter på to 60 måls jorder. Jeg arbeida også i veden: sagde, kløvde og stabla. Der trivdes jeg dårlig – hadde lett for å kjøre meg sjøl for hardt.

Det fantes da lyspunkter i tilværelsen. Vi hadde fester i kjelleren på mannssentralen: St. Hans, 17. mai… Trekkspill og gitar spilte opp. «Edelweiss, edelweiss»… Mange nynna med, mange svingte seg på gulvet. Sjøl syntes jeg det var trivelig å holde om ei jente, men kom ofte bakerst i køen når vi skulle engasjere. Slik blir det når det er 20 gutter om hver jente.

Ingen forskjell på lege og pasient lenger

– I de senere åra har det blitt vanlig med psykoterapi – gjerne i grupper. Jeg har da vært med, men fikk ikke så veldig mye ut av det. Det ble mest å sitte der og prate ut i tomme lufta. Jeg kjente ikke en gang navnet på han som ledet det hele. Jeg synes på en måte det er blitt mer upersonlig på ØPS, nå går jo ikke legen engang i hvit frakk lenger. Du kan ikke se forskjell på lege og pasient lenger, på ulvene og sauene. Hvem jeg mener er ulvene og hvem jeg mener er sauene, det får du finne ut sjøl.

Det var annerledes i Bretteville Jensens tid. Han var sjefen – han minte meg ikke så lite om arbeidsgiveren til Dagobert, tegne­serien i Fredriksstad Blad. Bretteville Jensen var en blanding av en staut kar og et forvilla barn. Men han hadde alltid et ord til meg: – Nå, du er på beina i dag, Einar. Det var ikke alle legene som hadde så god tid.

Nå hører jeg til veteranene her på ØPS. Jeg er blant dem som kan huske at de kjørte maten rundt med to hester og vogn.

Jeg liker meg best i skogen

– Jeg går på skole her, har både realfag og språk. Realfag er interessant, jeg liker matematikk, vi har lært både om sinus og cosinus.

Jeg har alltid satt pris på å lese, vi leser bøker på skolen, nettopp nå er vi ferdig med «Folket på Inghaug». Språk går også brukbart, grammatikk kan jeg lite av, men jeg tror jeg har et visst språkøre.

Av og til tar jeg meg en tur til byen. Jeg liker best å ha med meg et følge fra sykehuset, jeg stikker inn i en forretning, kjøper noe som jeg mener er av verdi. Jeg snakker ikke med så mange, liker best å gå for meg sjøl.

Aller best liker jeg å rusle i skogen. Det er særlig fint nå på forsommeren. Du ser en elg forsvinne mellom trær og kratt, du plukker en blomst, kikker på stenene, ser opp på sola …
Jeg har skrevet et dikt om det:

HER ER SOLEN KALD
I VEST BLINKER EN STJERNE
JORDEN ER VÅR
DET KLARE VANN
TO HJERTER SLÅR
DIN OG MIN HAND BLIR KVITT
VÅRE SJELER FINNER KVILE

Trykt i Demokraten 1989