Tunge tider og lyse stunder

Sammen med Borgny Magnussen låser vi oss inn i den treetasjes murbygningen på Brønnerødlia. Slitt linoleum, okergule vegger, dører med skilt: Kjøkken, spisesal, dagligstue. Borgny har vært her før. Fra 1943 og i år framover, tidvis som pasient, tidvis som avdelingshjelp. Mye er forandret, noe er som før: På hyller i dagligstua står ennå pasientbiblioteket. Nytestamentet, Greven av Monte Cristo, Salomonsens konversasjonsleksikon.
Og på kjøkkenet er fremdeles skapene fylt med solid institusjonsdekketøy.
– Her har jeg vasket opp mange ganger, sier Borgny. Men vi får ta det fra begynnelsen.

– Mannen min fikk tæring rett etter at vi gifta oss. Han ble syk mandagen i juleuka 1939. Da var han 27 år gammel. Han kom først på Brønnerødlia, så på Glitne, der han ble operert og døde. De siste syv ukene pleiet jeg ham. Vi hadde ingen inntekt, det ble å gå på fattigkassa og heve fem og ei halv krone uka. Jeg skulle ha barn, da gutten ble født, fikk jeg åtte og ei halv.

Det er såre greier det, det sitter i ennå.

Så begynte jeg å føle meg dårlig, med feber og hoste og dr. Kornfeldt konstaterte tuberkulose. Jeg ble sendt til Grefsen sanatorium der de ville blåse meg, men jeg sa nei, jeg orket ikke, jeg hadde opplevd så mye leit mens mannen min lå syk. Etter en stund kom jeg på Brønnerødlia og begynte å kure.

Noen ble friske, mange døde

– Når jeg tenker tilbake, synes jeg vi lå det meste av dagen. Tiden ble lang når du lå der time etter time i hallen i posen din. Om sommeren kunne det ennå gå an, da kunne du iallfall lese, det gikk ikke på vinterstid for da pakka de oss ordentlig inn. Det ble at du lå og pratet med sidemannen, gjettet gåter eller fortalte skrøner. Jeg hadde flere kjente fra tiden mannen min var der. Mye av praten dreide seg om sykdommen. Etter hvert ble du tausere, du ble på en måte utprata etter som månedene og årene gikk.

Det fantes de som lå lenger enn de to gangene om dagen som var bestemt i reglementet, de lå utover kvelden, de ville kure seg friske, enkelte klarte det vel også. Men svært mange døde. Det gikk jo inn på deg, men etter hvert vendte du deg til at den ene etter den andre ble flytta over på likhuset.

Tristest var det når noen du kjente ekstra godt døde, og når det skjedde brått. Jeg husker en, han ble veldig dårlig ved middagstid og døde utpå kveldinga.
Vi hadde tegn å gå etter, ble du dårligere etter jul, hadde du små sjanser til å klare deg.

Til blåsing og brenning

– Etter en tid måtte jeg til pers, det ble bestemt at jeg skulle blåses. Dr. Kornfeldt pleide å komme to ganger i uka, tirsdager og fredager. En tirsdag var det først gjennomlysning, så var det bare å legge seg på bordet på legekontoret i første etasje. Legen stakk den fine nålen inn i brystet på deg, du kjente at den gikk inn liksom tre hakk, så var den framme. Du fulgte med og så søylen stige på måleappratet ved siden av bordet. Lufta gikk inn og presset lungen sammen. Det var ikke direkte vondt, det var langt fra så grusomt som jeg hadde tenkt meg. Jeg husker ikke hvor ofte jeg ble blåst, det var oftere i begynnelsen enn senere, men jeg gikk iallfall i fire år og fikk den behandlingen.

Det hendte at dr. Kornfeldt måtte brenne meg, når han fant sammenvoksninger i lungesekken. Han åpnet to steder, stakk en kikkert inn i det ene hullet og kikket og kikket, så stakk han inn den elektriske nålen i det andre hullet og brente over strengen.

Dessuten fikk jeg blåsevann, som vi sa, da var pleura betent så det dannet seg vann i lungene. Heldigvis slapp jeg å tappe, begynte en med det, ble det lett betennelse, og da måtte en fortsette tappinga i lange tider.

Sykepleierskene assisterte dr. Kornfeldt: Søster Johanne, søster Inga, søster Brita, søster Hjørdis. Snille og hjelpsomme var de alle sammen, men jeg husker spesielt søster Hjørdis. Hennes valgspråk må ha vært: «Du skal gjøre mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg.»

Kan jeg få lov å dra til byen?

– Vi fulgte nøye med, vi var alltid spent på hvilken vei det gikk, det betød jo liv eller død. Hadde de tatt blodprøve og tatt senkningen, så smatt vi raskt inn på laboratoriet for å se etter hvor fort søylen sank i røret. Uvissheten kunne være tung å bære. Dr Kornfeldt var en flink lege, han var veldig respektert. Av og til kunne han være litt bøs, litt sinna, det var vel fordi vi alltid spurte og grov: – Kommer jeg snart ut? Kan jeg få lov å ta en tur til byen?

En tur rundt i området kunne du ta på egen hånd, og slappe av på benkene, bare du passet på å ikke få for mye sol på bar hud. Solstrålene var ikke bra for sykdommen, om det var legens ord eller noe vi fant på sjøl, er jeg ikke sikker på.

Men skulle du en snartur til byen, måtte du ha spesiell tillatelse. Og sent og tidlig fikk du høre at du måtte være forsiktig så du ikke smittet andre. – Det er ikke farlig å slippe Borgny av gårde, sa dr. Kornfeldt engang – hun vet å følge reglene. Da var jeg litt stolt.

Det sto skrekk av sykdommen, det var de som ikke for sitt bare liv ville ta i dørhåndtaket på Brønnerødlia. Og når pasienter fra Veum kom forbi, kunne vi høre dem rope: – Dit må vi ikke gå, for der har’em tæring!

Selv hadde jeg bare en lei opplevelse: Jeg var med Pædda fra Lisleby til byen og fikk øye på et par eldre mennesker, de visste hvem jeg var og hva som feilte meg. Da jeg gikk bort for å prate, flyttet de på seg og forsvant. Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

Vi går opp trappa til annen etasje. Trinnene er slitte, her gikk pasientene, en og en og to og to, måned ut og år inn, på vei til kur i liggehallen.
Vi leter oss fram til rommet der Borgny bodde. Hjørneværelse med utsikt over dalen, skap og seng, ringeknapp på veggen i fall du ble syk på natta og trengte hjelp.
Borgny setter seg på senga og ser ut av vinduet. Blek novembersol over busker og trær. Her har hun sittet mange timer, for nærmere 40 år siden.

Mange hadde lite å rutte med. Tida på et tuberkulosehjem kan bli endeløst lang, kanskje særlig for unge mennesker som egentlig skulle hatt hele livet foran seg. Noen traff en av det motsatte kjønn, en du likte bedre enn andre, det ble litt enklere å holde ut, da.

Men mange ungdommer hadde ikke engang en femøring å rutte med, mange hadde gått arbeidsledige i lange tider. På Brønnerødlia fikk de senga og maten, lommepenger måtte du skaffe sjøl.

Det hendte de fikk en slant av en eller annen tuberkuloseforening, til en kinobillett eller en kopp kaffe. Det hjalp litt når vi satte i gang i det små med å produsere skinnvarer: Lommebøker, håndvesker, portemoneer. Vi prikka mønster og sydde sammen og folk var snille og kjøpte: 20 kroner fikk vi for en lommebok.

Sjøl hadde jeg friske perioder innimellom. Da arbeidet jeg som hjelp: redde enger, bar bekken, vasket pasienter, dekket bordet og vasket opp. Du kom i kontakt med de sykeste da. Jeg minnes polakken som lå i gipsseng, den blinde som måtte ha hjelp til alt og som kalte meg «mor». Det var mange tunge skjebner på Brønnerødlia.

Trekkoppgrammofon og to plater

– Av og til fikk vi besøk. Prestene Storås eller Frøsnes kom hver uke og holdt andakt. Kristi Menighets musikkgruppe underholdt med gitarspill og harpeleik.
Nils Kolberg var misjonær, han spilte piano for oss, han kom ofte, han var en likandes kar.
En dag kunne det dukke opp et helt sangkor på plassen utafor. Karsten Andersen dirigerte, det klang så pent i sommerkvelden.

Litt moro laga vi sjøl også. Det var krigstid, vi hadde lite å rutte med. Det sto en grammofon i dagligstua, med to plater, dem spilte vi omigjen og omigjen. Det hendte vi kledte oss ut og gikk på besøk til hverandre: – Kan du gjette hvem jeg er? Og noen spilte ludo og andre prata om sykdom og om krigens gang.

Litt avveksling ble det jo når det var måneskinn og flyalarmen gikk. Da de bomba Vallø, sprang vi opp i fjerde, alle sammen, det var som himmelen var full av juletrær…

Og 7. mai 1945 husker jeg godt, da kom dr. Kornfeldt på besøk med hele familien og vi festa og mora oss til langt på natt.
I begynnelsen av 1950-tallet ble jeg skrevet ut og begynte å arbeide på det gamle fylkessykehuset. Du måtte jo ha noe å leve av.

Så måtte jeg opereres

– Kanskje jeg tok for hardt i, kanskje jeg pressa meg for mye, for i 1954 ble jeg syk igjen. Jeg lå hele sommeren på Åsebråten, så en dag, uten at noen hadde spurt meg på forhånd, fikk jeg vite at jeg skulle over til sykehuset i Gamlebyen og opereres. Jeg ble nesten vill, jeg kjente godt den operasjonen, det var den mannen min hadde gått gjennom. Dr. Schie skulle operere, han var menneskelig, han hadde glimtet i øyet, men likevel: Det var fem ribben som skulle skjæres over.

Jeg må ha vært flink, for plutselig hører jeg: – Du verden, hun sier ingenting, snakk om tålmodig menneske. Men etter operasjonen ble jeg skikkelig syk, og ble plassert på hjertebrett, så du nærmest satt i senga. Alle som hadde hatt den store operasjonen, ble plassert slik.

Medisinene knekket tæringen

– Deretter hadde jeg en god periode, men i 1974 fikk jeg et nytt tilbakefall og kom på Glitne. Og der fikk jeg de nye medisinene, vidundermedisinene som gjorde slutt på både kuring, brenning og skjæring. Og siden har det gått bra, selv om jeg må stanse i trappa, jeg har jo bare halvannen lunge å puste med. Tross alt har jeg vært heldig.

Jeg husker en pasient på Åsebråten, han var ung, han var forlova, han skulle gifte seg. Hver gang dr. Kornfeldt kom inn på stua, satt han med en avis foran seg: – Se her, pekte han, – her står det om en ny medisin de har funnet opp i Amerika som kan kurere tuberkulosen.

Men han måtte si takk og farvel til slutt. Hadde de hatt de nye medisinene på den tida jeg var på Brønnerødlia, hadde de ikke visst hva sykdom var.

Vi står på terrassen foran huset. Borgny har tatt gamle fotografier opp av veska: Pleiersker og pasienter, gutter og jenter, unge mennesker, de fleste smiler mot fotografen. Noen fikk reise hjem, andre ikke.
I dag er vi alene på terrassen. Huset står tomt. Fin frosttåke ligger over dalen. – Rart å stå her igjen, sier Borgny.

Trykt i Demokraten 1988