Da Internasjonalen klang i Kråkeberget

Alf Eklund, sosialdemokrat og stenhoggerveteran med begge bena på fjellet.
Faren innvandret fra Sverige, fant sitt utkomme i brøtta i Torsnes og ble formann i foreningen da årdhundret var ungt.
Sønnen fulgte faren, Alf starta i fjellet som tolvåring. På 50 tallet svang han formannsklubba i stenhoggerforeningen.

– Faren min, Axel Patrik Emmanuel Eklund, innvandret til Torsnes fra Hunnebostrand i Sverige året 1892. Så traff han mor mi, Hilda, som også var svensk og kom fra Hogdal socken, og de sto for alteret i Torsnes kirke i 1898.

Jeg er ikke sikker, men tror de kom hit sjøveien, med dampbåten Norviken som anløp Fredrikstad. Det var mange svenske som kom hit til bygda i de årene – det var dårlige tider i Sverige og nok med arbeid å få i den norske stenindustrien. Noen dro tilbake, mange ble igjen og ble norske statsborgere, kom med i bygdens styre og stell, ble valgt inn i herredstyre og formannskap – ja, vi har til og med hatt ordfører av svensk herkomst. Svenskene var kjent for å kunne svare på tiltale: – Husker du når du ble født, spurte presten Ludvig Norén. – Nej, det gör jag inte, svarte den svenske stenhoggeren, – men år och datum kan du få.

I Havanna går du på sten fra Torsnes

– Jeg er født i 1904. Første året bodde familien, far og mor og to gutter og to jenter i Roppestadbrakka borte ved’n Rudolf. Leiligheten var på 1 rom og kjøkken. Det var 5 familier i brakka og engang regna jeg ut at i alt hadde de 40 unger.

I 1905 bygde far det huset du sitter i nå. Far var en dyktig stenhogger, han ble senere brøttbas, og hadde alltid arbeid så lenge det fantes noe å gjøre i stenindustrien. Og årene før første verdenskrig var en god tid – med stor steneksport til Sør-Amerika. Skuter og båter gikk fra Ødegårdskilen og Holm til Argentina og Cuba.

Noen nød led vi aldri hjemme, selv om det ikke var noen overflod. Dessuten hadde vi litt i bakhanda: en potetåker utafor huset, en gris i bingen og noen høner i hønsegården. Høner var det alle steder i den tida. Tuppene gol om kapp om morran, den ene herma den andre.

Mye arbeid falt på kvinnfolka. Konene pelte jordbær, gikk på bena til Gamlebyen med en kørj på hver arm, tok Trippen over, og sto hele dagen, ofte i stekende sol, på torget på Vestsiden og fallbød bærene.

Du lærte tabellen med spaserstokken rundt halsen

En dag la jeg for første gang ut på skolevei, bort til den gamle Nesskolen. Huset ligger oppe i svingen her den dag i dag. For meg var det ikke mange skrittene. Verre var det for ungene ute fra for eksempel Bevø som trampa i vei i mørket om morran med hardfrosne monitorer på bena på veier som aldri ble brøyta.

Vi gikk to dager i uka på skolen og satt to og to sammen på pultene i den vesle skolestua. Jeg satt lenge sammen med Johan Berg. Om systemet var slikt at læreren plasserte en rolig kar og en vilter krabat ved siden av hverandre, vil jeg ikke uttale meg om. Læreren i småskolen het Orskaug og kunne ta et godt tak i øret ditt hvis det trengtes.

Etter tredje klasse flytta vi til Øvre Skolen på Veel og kom under kommando av Gunne Olsen, som også var lærer og kirketjener. Den store tabellen ble selve prøvelsen, for den måtte du kunne på rams. Vi pugga og pugga, men verst var det når du kom til åtte ganger ni og ni ganger ni. Kunne du ikke ramsa, huka han håndtaket på den lange spaserstokken sin rundt halsen din, og så måtte du gå i en runding rundt læreren og messe i vei til talla satt som de skulle.

Bibelhistorie var et hovedfag, da sto du og famla med pekestokken for å finne foran Gideons Dal og Nazareth på det gulnede, gamle veggkartet.

En dag dro vi med Gunne Olsen i spissen på klassetur. Vi traska og gikk til Torsøkilen, hadde med noen øre i lomma så vi kunne kjøpe en kokesjokoladeplate, så rasta vi i gresset og rusla den lange veien tilbake igjen.

Du måtte begynne som 12-åring

– Jeg pleide å være med far i fjellet de dagene jeg ikke gikk på skolen. Det var slik det var – det ble sagt at du ikke kunne bli en skikkelig stenhogger hvis du ikke starta som 12-åring. Dess­uten hadde jeg arbesløst, jeg nærmest sprang att og fram til brøttet.

I den tida var det mye leveranse av brosten til England. Den skulle være nøyaktig 10 cm tjukk og skulle visstnok brukes til bruene over Themsen. Vi hadde en klype som vi tok ut det riktige målet med, her og der sto det igjen kuler på sten og dem sto guttungene og pigga vekk.

Første lønninga gikk til konfirmasjonsblådress og til klokke. Dressen ble kjøpt hos skredderen tvers overfor Folkets Hus, og klokka hos urmaker Seth Hansen. Klokka har jeg ennå, dressen vokste jeg fra eller slet ut for mange år siden.

På den store dagen kjørte Ola Ødegården tvillingsøstra mi, Astrid, og meg til kirken. Da følte vi oss som storfolk. Presten i Oppsund var grei, du kunne svare på det han spurte om eller la være – han slapp frem alle sammen.

Skuddene smalt og gjøken gol

– Etter konfirmasjonene var du full arbeidskar i brøttet og ordna ditt organisasjonsforhold til Stenhoggerforeningen. du lærte at fjell og sten – det var mange ting. Det var de som mente at månefasene påvirka fjellet. Dem om det. Iallfall hadde temperaturen innvirkning. Vi hadde det lette fjellet å arbeide i fra midten av april og ut sommeren. Det var sommerfjell. Om vinteren måtte du søke deg ut hardere fjell, det kalte vi vinterfjell. Når to stenhoggere møttes på Folkets Hus het det: – Hva slags fjell ærber du i nå da, Nils?

Opplæringa var det de eldre som tok seg av, det var de som lærte deg å vurdere fjellet, å ta ut klyva, som vi sa, og å handtere redskapen.

Jeg begynte i småbrøttet – der vi sto en eller to eller tre mann og alt gikk med håndkraft. Jeg sto lange tider i brøttet isammen med bror min.

Stenhoggerredskapen var feisel og slegge og pusshammer, borr, brenner og kiler – foruten den avskårne tretønna der vi pussa stenen. Ny redskap kom – vi fikk plurren, en liten sak som letta veldig, så du slapp å slå alle kilehøla.

Før i tida slo vi trekanta høl, og når vi skjøt delte fjellet seg i tre retninger. Så fikk vi rimern. Når du slo den ned i borehølet, kunne du bestemme retningen av sprekken nøyaktig. Så var det bare å fylle i krutt, splitte opp tjærelunta i enden så det skulle fenge ordentlig, tenne, rope varsko her og la skuddet gå. Når det hadde smelt, kom alltid folk fra nabobrøtta for å titte på resultatet.

Med storbrøtta forsvant mesteparten av skytinga, der foregikk alt med maskiner, og det ble tyst og stille mellom åsene i Torsnesbygda.

Det var trivelig i fjellet, du var din egen herre, du sto under åpen himmel og lytta til fuglesangen og hørte gjøken gale. Da fikk du heller ta med på kjøpet at du måtte ete den frosne kakeskiva innunder ei snøtung gran. Stenrederen så du ytterst sjelden, basen dukka gjerne opp en gang i uka, på lønningsdagen, når han merka stenen. Alt gikk på akkord, jeg husker en akkord­sats: 2.30 for 100 sten. Arbeidsdagen var lang, opptil 10 timer før første verdenskrig. Mange drev gjerne på lenger. Så bestemte foreningen maksimal arbeidstid som folka skulle rette seg etter og far gikk opp i åsen og blåste i luren: – Nå skal det være slutt for i dag, gutter.

Som en St. Hansorm i frostkvelden

– Innunder jul hendte det nok at stenhoggerne tøyde arbeidsdagen til både 10 og 11 så lønningsposen til jul kunne bli litt tjukkere.

Det blir tidlig mørkt i desember, så du måtte ha parafinløkta med i brøttet, og når stenhoggerne omsider trøtte og frosne rusla hjemover, så det ut som en diger St. Hansorm som bukta seg av gårde i vinterkvelden.

Om det var leveforholda generelt eller at du hadde det fritt i fjellet eller andre ting som var årsaken skal være usagt – men radikalismen hadde godt fotfeste blant stenhoggerne. Innflytelsen fra den svenske syndikalismen har nok spilt en rolle. De gamle svenskene kunne være kompromissløse. Da en ymta frampå om de kanskje burde ha dans og underholdning på Folkets Hus, tordnet Blomsterberg: – Arbetarklassens frigörelse kan inte ske med sång och musik!

Hans Mikalsen og Hans Larsen satt oppe i åsen og bora og sang Internasjonalen og Socialistmarsjen og banka takten med feiselen så det ljoma over hele Kråkeberget.

Vi dro prammene med håndkraft

– Ved brygga nede i Ødegårdskilen ble det lagt opp ranke på ranke med sten vinteren igjennom. Når våren og varmen kom og isen gikk opp, tok skibbinga til. Du kunne tjene vel så godt på å være med der som i fjellet. Nede ved brygga lå prammene på rekke og rad. Så la vi ut løpere til prammene og trilla ut stenen med trillebår og stabla dem på dekk. Det kunne bli mange vendinger når en pram lasta innpå 70-80 tonn. Så ble prammene halt ut til Knubben der jekter og båter tok inn lasta.

Den første tida gikk det med håndkraft: vi slengte ut ankeret og rodde, halte det opp og slengte det ut igjen og hev oss på årene på nytt. Senere kom det en slepebåt, dampbåten Tor, det var en stor lettelse. En gang ankra det opp i Ødegårdskilen en greker, en rusten, fæl holk, med provianten lys levende på dekk. Grisene grynta, hønene kakla og hanene gol. Grekeren tok inn en svær stenlast for Sør-Amerika som havna på havets bunn for båten kom aldri til bestemmelsesstedet.

Etter første verdenskrig holdt produksjonene seg noenlunde stabil – nå gikk mesteparten av stenen til England, Tyskland, Belgia, Holland og Frankrike. I 1925 hadde vi en større streik i industrien – mange med meg dro i flokk og følge til Sverige og arbeida i svenske stenbrott.

Ser dere ikke sirupen, gutter!

– Fra midten av 20-tallet begynte nedgangen for alvor. Mange trauste stenhoggere måtte gå den tunge veien til fattigkassa i disse årene.

Av og til fikk kommunen tilskudd fra staten, slik at de kunne sette igang litt arbeid sånn innunder jul. Samme hva slags vær det var, om du måtte spa unna metervis av snø for å komme ned til fjellet, så sa du ja takk. Alt var bedre enn å stå på butikken med matlappen i neven.

Folk hjalp hverandre. Jeg har alltid sett mye mer av hjelpsomhet blant anleggsslusker og stenhoggere enn blant folk høyere oppe i samfunnet.

Yngre stenhoggere gikk til bonden. 14. august og 14. oktober var faredagen. Da sto det alltid en flokk utafor arbeidskontoret i byen. Det hendte at bøndene kjente på musklene for å undersøke om de fikk valuta for pengene. Lønna var 30 kroner måneden – ca. 1 krone dagen for uøvde. Hadde du holdt i tømmer før, fikk du førti.

På en gård i Skjeberg satte bonden fram ost og sirup på bordet. Stenhoggerne var ikke vant med sirupen, og forsynte seg av osten. Da ropte bonden: – Ser dere ikke sirupen, da gutter!

* * *

Nå er det helt stille i Torsnesfjellet. Resten av 20- og 30-årene var så og si en sammenhengende krisetid. Asfalten konkurrerte ut brosten og lus. Men tradisjonen lever og blir husket – de saftige replikkene lever på folkemunne. Og dette bør vi ta godt vare på.

Trykt i Demokraten 1990