De kalte meg sirkusprinsessa

Quick, quick, slow – til siden, sammen!
Generasjoner av Fredrikstadfolk har stadig Randi Bangs stemme klingende i ørene.

Fyrrig, flink og kravstor danselærerinne, sprudlende teaterartist – et lite kulturverksted i seg selv.
Sirkusprinsessa var navnet jentungen fikk av Petter Humlekjær når hun tok slowfoxtrinn mellom bordene på Café National i fjerne tredveår.

– Egentlig er jeg Kristiania-jente, men det er det kanskje ikke så mange som vet. Barndomshjemmet var Frydenlund nær Carl Berners plass der vi bodde til jeg var fire år, og byen hadde skiftet navn til Oslo. Løkkene på Ola Narr ble den første lekeplassen for søskenflokken på tre.

En dag forteller mor at vi hadde kjøpt National Café i Fredrikstad, og så dro vi med flyttelasset på lastebilplanet nedover til plankebyen. Selve reisen husker jeg mindre av, men minnes snøværet min første 17. mai i Fredrikstad. Det snøfallet har Ragnvald Gundersen bekreftet.

Barndomsminnene er knyttet til trehuset ved elva, med kaféen i annen, og torvet og torghandlerne, og fiskebodene med fiskekummene – kort og godt det yrende livet som foldet seg ut ved Vestsidens torv i de fjerne år før siste krig.

Oppe i kaféen, bak gryter og kjeler og stekepanner ved en diger vedkomfyr sto mor, hennes yngre søster og tre tjenestepiker i røk og damp og kokte og braste: solide måltider til sultne værstekæller, bønder på bytur, bærplukkerkoner fra Torsnes og forfrosne fiskere fra Hvaler. Menyen bød på ertesuppe, stekte kjøttpølser, kjøttkaker eller erter, salt kjøtt og flesk. Tre retters middag: suppe, hovedrett og dessert, kostet kr. 1,25.

I ett kjør fra morgen til kveld

– Allerede klokka halv fem på morgenen hendte det at fiskerne på brygga kastet sten på rutene i tredje etasje for å vekke tjenestepikene så de kunne få seg en kopp skoldhet kaffe før de gjorde klar fiskekassene sine. Så gikk dagen i ett kjør – kaker skulle bakes, smørbrød skulle smøres, kaffe skulle kokes. Råvarene kom opp trappa i store kvanta: poteter i sekker, halve griser, kasser med torsk og makrell.

Fra jeg var liten pike, måtte jeg være med i det daglige strevet: skrelle poteter, skjære brød, pynte fat og varte opp.

Ofte var det å stå helt til kvelds og Hæll Tøll med gullkule i lua dukket opp i døra og forkynte at nå var det på tide for skikkelige folk å vende nesa hjemover.

Alle slags folk vanket i kaféen: staute fiskere som Petter Humlekjær, fiskehandlere som Arnt Møller Hansen, travle visergutter som Rubin Såheim. For ikke å snakke om originalene: stillfarende Sælte, fabulerende Nils Gammern og Svarte Lars som stadig ba om 25 øre til kaffe og skåring – hit kom de alle sammen.

Borte i kroken spilte det automatiske pianoet dagens, eller helst gårsdagens melodier. I en annen krok hendte det vel iblant at en og annen tørst Rådebonde forsøkte å praktisere noen dråper fra flaska på innerlomma ned i kaffekoppen. Mamma var nådeløs: – De må da skjønne, min gode mann, at De kan ikke drive med den slags streker her!

Tonen var blidere når Leif Sørensen og Ragnvald Gundersen og gutta fra sjakkgjengen og Stjernen dukket opp og spurte pent om å få leie lokale til klubb- og spillekveldene sine. Det fikk de, og jeg har fått fortalt at det hendte ikke så sjelden at mor glemte å innkassere leien.

Jeg ble ofte sendt ærender i byen, med matspann til brann­stasjonen, til politistasjonen, til fotograf Gerrold. Møtte jeg en politimann på min vei, neiet jeg dypt for sikkerhets skyld. Jeg ble alltid tatt godt imot, fotograf Gerrold med den sorte kalotten over sølvhåret, tok meg på fanget, strøk meg over krøllene og stakk til meg noen øre.

Tredveårene var en vanskelig tid for folk flest. Arbeidsledig­heten var stor, her i byen som andre steder. Jeg har opplevd at mødre kom opp i kaféen med døtrene sine og spurte om plass. – Ho Gunda går for bare kosten. En dame jeg kjenner fortalte at når de en gang i blant hadde egg på søndagen, så lot de det sitte igjen noen smuler på overleppen når de dro til byen – folk skulle se at de var ikke helt på bar bakke.

Ball i hatt på blomstertorvet, Tom Mix på Verdensspeilet

– Men å se til var Fredrikstad ennå en idyll – en fredelig småby med søvnige og støvete gater. Bare av og til durte en bil forbi.

Gater, torv og brygger var lekeplassen vår. Jeg var gutte­jente, hang støtt og stadig sammen med brødrene mine og Brynhild­senguttene, Ragnar og Knut. Vi kastet ball på Vestsiden torv, lekte høk og due på Blomstertorvet og begynte tidlig å slite tribunene på Stadion. Men når gjengen ville besøke Brynhildsen­fabrikken, måtte jeg pent vente på trappen utenfor – dit hadde ikke småpiker adgang.

På Verdensspeilet red Tom Mix over det flimrende lerretet, krutt­røyken drev og blandet seg med den bastante duften fra fiskerne på første benk, mens fru Martinsen hamret dramatiske akkorder på pianoet. Jeg var så liten at jeg gikk gratis inn og kunne gi 50-øringen hjemmefra til kinosugne kamerater av storebror.

En gang gikk det svært ille. Cowboyen rir over prærien, og jeg måtte så veldig tisse! – Ti still! Ti still! kommer det fra utålmodige brødre, men da ordet SLUTT toner frem på den hvite duken, går det galt. – Det er siste gang du får være med på kino! Men fru Martinsen trådte til med både trøstende ord og en sjokoladeplate fra butikken ved siden av.

Jeg kjenner godt sangen om St. Croix der jeg gikk i pikeklasse for frk. Tharaldsen og frk Sørensen. Bare noen korte glimt: snau­klipte guttehjemsgutter med blå buseruller og bleke ansikter – en annen verden bare noen skritt borte. Håndarbeidstimer der mer eller mindre flittige pikefingre broderte korssting på små brikker.

Vedkomfyren på skolekjøkkenet – en gang veltet jeg en grøtkjele ned i ildmørjen og var veldig lei meg.

Salmesang og leksepugg og leksehøring – vi sto ved pultene og sa frem det vi hadde lært. Å spørre lærerinnen om noe var utenkelig.

«Gøy på landet» i Arbeiderforeningen

– Men etter hånden ble det mer verdslige ting å pugge enn salmevers. For på kafé National vanket amatørteaterentusiaster som Karl Sandbæk, Bjarne Kjølberg og Erik Eriksen.

Om det var fordi jeg var glad i å synge – hjemme var det sang og musikk støtt – eller fordi jeg stakk frem nesen og likte å agere – Petter Humlekjær kalte meg «sirkusprinsessa» – vet jeg ikke. Men en kveld i 1934 sto jeg på den digre scenen, 11 år gammel, i rød kjeledress med rødt skaut på hodet og la i vei med: – Gøy på landet, gøy på landet, sånt no’ ha’kke dem i by’n. Og folk klappet og galleriet pep. Senere gikk det slag i slag. Jeg deklamerte: – Hva jeg vil bli når jeg blir stor, med streng moral i siste vers eller spilte dekksgutt i blåstripete sjømannstrøye i revyen «Skipet går videre».

Jeg vil våge å påstå at du ikke vet hva teaterliv er hvis du ikke har opplevd Arbeiderforeningen i dens glans og storhetstid. Det var nok mange som tørket en tåre i smug da den stolte bygningen sank i grus for en del år siden. Selv hadde jeg en klump i halsen da jeg sang visen på avskjedsforestillingen. «Kan du huske den stemningen der som et riktig forrykende vær…»

Den digre salen under lysekronene der en kunne stue inn 1.100 tilskuere iberegnet den faste gjengen på galleriet. Når du fremførte nummeret ditt, kunne du høre en knappenål falle, og var det suksess, så løftet taket seg – nesten – og gutta på galleriet pep så det sved i ørene. Det var den høyeste form for hyllest. Det var ikke alltid tilreisende artister skjønte det!

Ved småbordene satt fiff og arbeidsfolk, bankdirektører, disken­springere, værstekæller og Hvalerfiskere i skjønn forening. Fremme ved scenen svingte legendariske Madsen taktstokken over sine sagnomsuste brødre, scenemesteren Charles Olsen, myndig og streng i lagerfrakken, trakk i snorer og skrudde på brytere, og i kulissene overvåket tekstforfatter og regissør Birger Madsen at forestillingen løp som den skulle.

Så scoret Bryna

– Annet enn scenekunst kunne tenne forsamlingen – for eksempel slangemennesket Arnardo som vred og buktet seg på scenen mens jeg sto i kulissene og strøk lommetørkler på løpende bånd som «verdens største tryllekunstner» snart skulle trekke opp av floss­hatten.

Eller overføringer pr. telefonlinje når FFK spilte utekamper, med Einar Wilhelms ved mikrofonen, og høyttalere modell 1930 stilt opp på scenen. En gang holdt det på å gå riktig skeis for FFK, det var finalekamp mot Odd i 1935, med to ekstraomganger. Det er nedslått stillhet i høyttalerne og i forsamlingen, og mange er allerede på vei mot dørene. Så kommer brølet fra Wilhelms og ekkoet fra publikum: – Bryna skyter, Bryna scorer, mål, mål, mål! Kaos i Arbeiderforeningen, folk stormer inn igjen, paraplyer og spaser­stokker blir knekket i jubelen, hatter blir slått ned over hodene på folk i begeistringen – slikt kunne du bare oppleve i Arbeider­foreningen i fotballbyen Fredrikstad.

Quick, quick, slow!

– Så var det dansen, da. Dansetrinn har jeg tatt så lenge jeg kan huske, hopsasa rundt stuebordet hjemme med brødrene og Brynhildsenguttene, slowfox på fortauet foran National, mens jeg fallbød: – Kjøp et lodd i Redningsselskapets lotteri, da De!

Litt mer system og orden kunne jo ikke skade, og så ble jeg en vakker dag sendt av gårde til Helen Thiis danseinstitutt i Under­ordnede Handelsstand. Det var et stort øyeblikk, et høytidelig og litt skremmende øyeblikk da jeg for første gang sammen med andre små-gutter og småpiker gikk opp trappen til annen etasje i den bygningen som falt i grus for kort tid siden.

I forværelset i annen benket mødrene seg med strikketøyet – rede til en passiar om byens ve og vel og siste spennende lokalnyhet. For det var i de dager da barnepartiene kunne holdes på formid­dagen – for mamma var alltid hjemmeværende i de borgerlige og små­borgerlige familier som sendte sine håpefulle små til frk. Thiis’ ordnende hånd og milde, men bestemte regime. Innover fra fløydørene åpnet salen seg – skremmende stor for gutter i langbukser i blå cheviot, hvit skjorte og sløyfe, og piker i rød fløyelskjole som forsiktig trippet innover det bonete gulvet. I veggene var det dype nisjer og speil fra gulv til tak, og i enden av salen sto Helen Thiis selv og tok imot og ønsket velkommen.

Deretter var det oppstilling: guttene i det ene hjørnet, pikene i det annet. Trinnene skulle øves – quick, quick, quick, slow, quick med armen strakt høyt over hodet. Først når grunntrinnene satt som de skulle, ble de små kavalerene sluppet løs på pikeflokken.

Frk. Thiis var av beste familie, med danske og svenske aner. Alltid elegant kledd, i silke og chiffon, med en svak duft av liljekonvall. Myndig, ja, streng når det trengtes, og rask til å slå ned på fnising og leven i krokene. For det var i de dager barn skulle læres pli og manerer. Men frk. Thiis var en fremragende pedagog og med solid faglig bakgrunn fra England. Hun kunne lære en sten til å danse, ble det sagt, og ble mitt store ideal.

Dansemusikken sto Håkon Madsen for. Han trillet og trollet frem på pianoet «Whispering» og «Pige, fortell meg et eventyr», for ikke å snakke om hottere saker som square-rhumba og Lambeth walk. Det var visst til Madsen frk. Thiis en gang sa: – Se på den vesle piken der, se så lett hun tar trinnene, se så ivrig hun er. Piken, det var meg. Slik ble jeg oppdaget og utsett til en slags PR-agent for danseskolen og hjelpelærerassistent i Terpsikores kunst. Om formiddagen satte jeg opp plakater for skolen og delte ut timeplaner med skolefrakken over dansekjolen, og på etter-middagen underviste jeg elever som ikke var stort eldre enn meg selv. – Quick, quick, slow, nå må du gjøre som meg, da, Bodil!

Jeg gir meg ente!

– Først var dansen hobby og lidenskap – så ble den lidenskap og yrke. Jeg fortsatte hos Helen Thiis frem til 1948, med et avbrudd et par år under krigen da dans var «verboten». Så i 1948 avla jeg eksamen i Norsk Danselærerforbund, overtok instituttet og har drevet det frem til i dag. Jeg håper å fortsette så lenge helsa og bena holder.

Dansen har gitt meg så mye – jeg håper også at jeg har klart å gi elevene mine noe. For dans er frigjøring og glede. Men av både elev og lærer kreves øvelse og tålmodighet. Jeg husker en elev fra Bede. Jeg ba ham gå frem på høyre ben, han satte frem venstre. Jeg ba igjen om høyre, atter en gang satte han venstre foten først. Han ristet oppgitt på hodet, men så kom det: – Jeg gir meg ente, fru Bang! Han hadde spiriten.

Trykt i Demokraten 1990