Det startet på Stoppsalen

Gunhild Johansen, fagforeningsveteran, klubbformann på Seiersborg, formann i Avdeling 19, Bekledning, styremedlem i Samorg., landsstyremedlem i Tekstilarbeiderforbundet for å nevne det grøvste.
Vervene har blitt mange, årene på gulvet likeså. Det starta på stoppsalen på Seiersborg tekstil – blant stoffruller og støv – i et miljø prega av skøy og samhold.
– Alt i alt et bra sted å være, sier Gunhild.

– Både mor og far er her fra byen. På tjuetallet var det lite arbeid å få, og far kjente stedet fra tiden som drabåtskipper på «Tofte» så vi flytta til Tofte i Hurum der han fikk jobb på cellulosefabrikken. Vi tok ofte båtturer til Fredrikstad da jeg var barn. Vi dro ofte over om natta, for mor var så ille plaga av sjøsjuke, fortøyde i Hankøsundet og så sola rant. Jeg pelte skinnlapper på Petterstomta rett nedafor her, og så sydde tanta mi torgveske til mor og seg sjøl og en slik liten håndveske til meg av lappene.

Barndomshjemmet var på Grunvig i Hurum. Far var tillitsmann på fabrikken og mor sekretær i kvinnelaget, så du kan skrive at jeg vokste opp i arbeiderbevegelsen.

Første tida bodde vi i et slikt digert trehus eller brakke som fabrikken eide. Det husa ti familier, det var sånn enormt masse unger der og vi herja og lekte sammen støtt. Som jentunge ble jeg med i barnelaget og hadde blå bluse med Arbeidernes Barneforening brodert i rødt på brystet. Vi hadde leikarring og var veldig flinke, det sa i hvertfall folk som så på oss. 15 år gammel meldte jeg meg inn i arbeiderungdomslaget «Viljen». På første mai sto vi på scena på Folkets Hus og messa: – Det er vi som bygger landet. Noen syntes det var merkelig at de av oss som var arbeidsløse kunne si fram de linjene.

I 1935 danna Nygaardsvold regjering. Da sa de hjemme at det ville bli bedre for arbeidsfolk.

Etter folkeskolen ble det huspost i Oslo. Jeg tjente blant annet i huset til politimester Welhaven for 55 kroner måneden. -Gunhild, kan du være så snill å pusse støvlene mine? sa mesteren.

Rett etter krigen traff jeg Håkon som skulle bli mann min. Han hadde nettopp kommet hjem etter å ha seilt motormann i de fem årene.

Vi gikk der og titta på hverandre en stund og fant ut at vi likte hverandre svært godt – og så fikk vi fast følge. En dag sier Håkon: – Nå gifter vi oss, enten til påske eller pinse, ellers så drar jeg ut igjen. Og det gjorde vi og flytta inn i det små huset du sitter i nå.

Fra sardin på boks til stoffer på rull

– Første arbeidsplassen som nygift fant jeg rett oppi her – det var hermetikkfabrikken Kronen, direktør Nils Madsen, der 10-12 jenter la ned sardiner og gaffelbiter på harde livet.

Noen av de eldre jentene hadde jobba på Fredrikstad Preserving tidligere. Raskere fingre skulle du aldri ha sett når silda skulle på plass i boksen. I et par år prøvde jeg å konkurrere med superleggerne på Kronen. Så ble det lavkonjunktur og oppsigelser – det var best å satse på noe mer stabilt. Jeg hadde lenge hatt Seiersborg tekstil i tankene, en kunne jo prøve, det kunne jo ikke gå verre enn at du fikk nei. Jeg stilte på kontoret hos stoppmester Bergersen og det var slett ikke umulig, – men først må De gjennomgå en psykoteknisk prøve, fru Johansen, sa stopp­mesteren. Jeg tror det var nede på Lykkeberg det foregikk, det var en hel flokk jenter som skulle opp til eksamen, og så ble vi prøvd og testa og herja med før vi ble funnet verdige til å selge arbeidskrafta vår. Vi syntes ikke om det, vi syntes det var noe herk, men kamelen slapp da gjennom nåløyet, jeg fikk brev i posten og lå hele natta og vrei meg. – Hvordan skulle dette gå, jeg hadde hørt at det var så ille strengt nede på fabrikken. Inn porten om morran, jeg enste knapt de pene blomsterrabattene som var portvaktas stolthet, og gikk med bankende hjerte og svette fingre opp trappa til stoppsalen i annen.

Der satt stopperne, en hel flokk jenter på rekke og rad, noen i blåtøyforklær, andre i svart satin og pussa og reparerte stoffer på harde livet. Det var jenter fra Lisleby, fra Kråkerøy, fra Lahelle, fra Gressvik og Øienkilen. Der var Victoria Johansen, Ragnhild Karlsen, Anna Corneliussen, Solveig Langeli, Astrid Einarsen, Marit Hansen, Bjørg Moberg, Bjørg Johansen, Ragnhild Amundsen, Gudrun Ludvigsen, Olga Huth og flere til. Vi kom til å arbeide i følge i åtte år fremover.

Cheviot, georgette og salt og pepper

– I førsten av 50-tallet, var Seiersborg ennå et ullveveri, den store kunststoffbølgen hadde ikke nådd fabrikken. Vi laga pene, solide, slitesterke stoffer, cheviot, salt og pepper, georgette – det kan vel tenkes at en og annen har en penkjole eller gåbortdress sydd av stoff fra Seiersborg tekstil. Dessuten laga vi dekorasjonsstoffer: draperier, gardiner og portierer for de tusen hjem.

Stoffrullene kom opp på traller med heisen nede fra veveriet. Den første tida dro Victoria Johansen stoffene over et bord for å syne dem – det vil si at hun gikk nøye over meter for meter for å se etter feil i vevinga. Senere fikk vi en synemaskin borte i det ene hjørnet. Den passa Solveig Jensen, det var hun som lærte meg opp og som jeg kalte mora mi – du kunne ikke slippe nybegynnere løs på de kostbare ullstoffene uten videre.

Var det gjennomgående feil i vevinga, var det å gi beskjed ned til veveriet og så kom stolstilleren opp for å se på skandalen. Deretter ble stoffene bunta sammen, og jentene henta hver sin del og så var det å gå igang med å stoppe og pusse og børste til resultatet var ekstra prima og kunne sendes ut til kunden.

I læretida hadde jeg timebetaling, 3,65 i timen, jeg plundra fælt i begynnelsen. Særlig vrient med georgetten, da måtte du stoppe mønster, det var det vanskeligste av alt. Men etter hvert fikk jeg det i fingrene og ble ganske brukbar om jeg skal skryte aldri så lite av meg sjøl.

Redskapen vi brukte var enkel nok: ei nål med kule på, et par sakser og ei tang.

Vi måtte ikke bare stoppe der det mangla tråd, men klippe vekk løse tråder og kanttråder, og pusse vekk lo, ja, i det hele tatt rette opp alle uregelmessigheter i veven.

Etter læretida kom du over på akkord. Vi satte merke med rød kritt på det vi hadde stoppa, så kom Kirsten Hauge med målebåndet og målte opp og skrev det opp på blokka vår. Noen ganger måtte du trekke en tråd gjennom 50 meter stoff – det gikk hardt utover akkorden. Det er vel ikke til å legge skjul på at det ble en del kneting jentene imellom på grunn av akkordarbeidet, og senere gikk de over til timebetaling og vel var det.

En dag kom en kar med stoppeklokke …

En gang på 50-tallet dukka det opp slike tidsstudiefolk i bedriften. Det gjaldt vel å rasjonalisere, de stilte i lagerfrakk med stoppeklokke i handa bak på ryggen og skulle ta tida på det du gjorde. Det var ikke bare på salen, det dukka opp gråfrakker i alle avdelingene. Jentene var veldig lei for det, men vi passa på å arbeide i akkurat passe tempo – ikke for sakte og ikke for fort når de drev der og knipsa og noterte, akkorden måtte holdes på et forsvarlig nivå. Etter ei tid forsvant de og det var ingen som savna dem.

Iblant hopa stoffrullene seg opp og bedriften måtte sette bort arbeidet til jenter som stoppa hjemme. Det var gjerne litt eldre kvinnfolk som hadde vært på stoppsalen tidligere. I farten husker jeg et par: Alice Borgersen fra Greåker og Johanne Johansen som bodde rett oppi berget her.

Yngvar Paulsen med varebilen kjørte ut rullene og så satt jentene ved kjøkkenbordet og pussa og stoppa og så kom bilen til avtalt tid og kjørte stoffene tilbake til fabrikken.

Tempoet var høyt, akkorden var stram, men det ble da tid til en prat blant stoffrullene eller en røk som noen av jentene smøg seg til ute på toalettet.

Dessuten hadde vi jo matpausene, et kvarters frokost og en halvtimes middag i spiselokalet for jentene. Mannfolka spiste for seg sjøl i den tida. Når det var sommer og pent og varmt, satt vi gjerne på taket og koste vårs med matpakka. Vi vinka hvis det gikk noen kjekke mannfolk på veien, ellers gikk praten om akkorden, om hva vi skulle ha til midda’n, om den nye Fredrikstad­brua, om den nye kjolen du skulle sy deg. Jenter som gikk i giftetanker var travelt opptatt av å sy og samle utstyr -det var i den tida det skulle være 12 av hvert, og reststoffer fikk vi kjøpt billig fra fabrikken. Det var ikke fritt for at romantikken kunne blomstre mellom stoffrullene, – det ble par av flere i den tida jeg jobba på salen. Et sikkert tegn var det når jentene stadig vekk hadde ærend ned i veveriet, da var det en stolstiller de hadde i kikkerten.

Når katten er borte

– Bak glassdøra, i enden av salen var kontoret til stoppmester Bergersen. Stoppmesteren gikk i lagerfrakk, med pipa i munnen, grei kar, men bestemt, ja, streng – jentene sa gjerne De til stoppmester Bergersen. Men når katten er borte, danser musa på bordet – og vi var fulle av liv og gærninger.

Når Bergersen gikk ned trappa for å konferere med veverimester Andersson, ble det luft i luka. – Nå går vi i 17. maitog, jenter! ropte Gudrun Ludvigsen. – Nå er det snart den store da’n! Og så ble det tog som hadde vaska seg på stoppsalen, på rekke og rad ned mellom bordene og med ei skurefille på en kost som fane og Gudrun slo takta med en kaffekopp og skål. Så står plutselig Bergersen i døra og ser utover salen og Gudrun blir så forfjamsa at hun hiver koppen ut av vinduet og den går i brolegninga i gården uten å bli knust, så du skjønner utstyret var solid på Seiersborg tekstil.

Vi dempa oss vel ned med musikk til arbeidet. Radioen sto inne hos Bergersen og det var høyttalere på veggen i salen og stopp­mesteren skrudde på Anne Cath. Vestly som fortalte eventyr for oss og alle andre snille barn, og deretter kom musikk til arbeidet med Kurt Foss og Reidar Bøe og deretter sang Nora Brockstedt og «Voi, voi» ljoma utover stoppsalen.

Vi jentene hadde en slik konkurranse gående om hva melodiene het og hvem som spilte og sang. Så når en italiensk smørtenor tøt ut av høyttaleren kunne Gudrun rope: – Å er’e for en fløteprins som synger nå, Gunhild?

Nå har det jo blitt rene idyllen, vi får se å komme ned på jorda igjen.

Et problem som vi slet fælt med var støvet – stoff støver og loer rent ille og det kunne ligge digre hauger av støv på gulvet og i krokene. I perioder kunne enkelte av jentene være svært plaga av eksem av den grunn.

Riktignok hadde et par kvinnfolk jobben å vaske hele fabrikken -de gikk der daglig og slet med bøtter og kost på de digre sten­gulvene. Og selv prøvde vi å rydde og holde rent på plassene våre – vi feide og vi støvsugde – men et problem var og ble det.

En tid kjørte direktør Johansen med mye overtid – vi likte det dårlig og tok det opp i foreninga – og det førte til at de måtte redusere overtida og ta inn flere folk, vi måtte inn til Oslo og forhandle med arbeidsgiverforeningen før den saken ordna seg.

Vi hadde en svært aktiv forening med Hartvig Johansen som formann. Det jeg kan av fagforeningsarbeid er det Hartvig som har lært meg. Men Hartvig var ikke bare faglig dyktig, han var også idérik når det gjaldt å organisere hygge og trivsel.

Aller best husker jeg en tur til Oslo, til NRK. Hartvig hadde streva og søkt for å få det i orden, det var ikke så lett å slippe til i Store studio. Hele gjengen dro i busser innover, vi spiste fin middag på det splitternye Hotell Viking, og på kvelden satt jentene fra stoppsalen på rekke og rad og beundra Rustad og Diesen og Kirkvaag med dåreblikket og barytonstemmen som oppfordra: – Kom litt nærmere da, lille frue …

Jeg hører ennå stemmene til jentene

– Etter årene i stoppsalen kom jeg i fargeriet og har vært der siden. I tida mi på Seiersborg har jeg opplevd store forandringer. Veveriet er vekk, stoppsalen likeså. I dag kjøper bedriften stoffer fra utlandet. Der det tidligere sto en maskin med håndtak og sveiver lyser nå en dataskjerm. Omstillinga har vært nødvendig, direktør Kirsebom har vært flink, hadde han ikke hatt fremsynet så hadde ikke fabrikken eksistert i dag. Men når jeg rusler rundt der nede, hører jeg liksom stemmene ennå: – Ska vi ta matpakka på taket i dag, da, jenter?

Trykt i Demokraten 1990