En håndbundet bok er et kunstverk

En pent håndbundet bok er et kunstverk. Per Hanssen har bundet inn bøker i over 55 år. Fra verkstedet i Brochsgate – senere på Kråkerøy – har der gått ut solide protokoller og vakre praktbind til distriktet og landet forøvrig.
Per Hanssen startet i 1935 med å tråkke viserguttsykkel og stifte brosjyrer. Senere gikk han gradene; lærte hefting, binding, forgylling og marmorering.
– Ennå trenger vi folk som kan binde inn bøker, slår Per Hanssen fast.

– Mine første barndomsminner er knyttet til lukten av trykksverte og dunkingen av digelpressen. I første etasje i Brochsgt, 6 var verkstedet til C. Hanssens bokbinderi grunnlagt i 1912 av min far. Vi bodde i annen etasje, mor og far, to jenter og to gutter, og når det var mye å gjøre i første, var det lettvint å sende jobbene opp i annen der mer eller mindre flittige barnehender brettet og stiftet brosjyrer, traktater og bruksanvisninger.

Jeg gikk først på St. Croix skole, deretter på Den gule anstalt. Klasseforstander og tysklærer var lektor Kirkhusmo. Kirkhusmo brukte den direkte metode: vi måtte snakke tysk fra vi gikk inn døra til klasserommet og til klokka ringte ut til frikvarter. Tysken kom godt til nytte senere i bokbinderfaget, der går det mye på det språket, de beste og grundigste lærebøker er på tysk alle sammen.

Engelsken fikk jeg ikke samme taket på, der gikk det på gamlemåten med grammatikk og glosepugg og «Fred where are you?»

– Kan De sende gutten med pakkene?

– Etter middelskoleeksamen i -35 forsøkte jeg å skaffe meg en jobb ute i byen, men det var plent umulig å få, så jeg ble læregutt og altmuligmann på verkstedet til far med uregulert arbeidstid og 5 kroner uka og kosten.

Til jobben hørte å fly ærender. Jeg tråkket rundt i gatene på viserguttsykkel, hentet papir på brygga og leverte varer til kundene: H. O. Hansen, Fresco, Glomma skofabrikk, til banker og advokatkontorer, til små butikker og store forretninger.

Kom du med varer, vanket smil og «morn, morn», presenterte du regninger het det: – Kan du ikke huske da gutt, at regningsdag er siste torsdag i måneden?

Det hendte iblant at jeg ble lånt ut til Anton Olsen og trilla den gamle drakjerra som sto i bakgården. Far og Anton Olsen var forretningsforbindelser og dro på fisketur sammen på fritida.

Anton Olsen har brakt meg mange sorger og gleder. Var han fornøyd, sparte han ikke på rosen. Var han misfornøyd, sa han fra så det luktet svidd i lokalet. Viserguttoppgjøret kom gjerne i store poser med brukte frimerker.

Protokollene var merket C. Hanssen

– Fra starten og utover på tyvetallet var protokoller C. Hanssen spesialitet. Små protokoller og store protokoller, standardprotokoller solgt over disk i den lille butikken som lå vegg i vegg med verkstedet, håndbundne styreprotokoller i geiteskinn, bankprotokoller som målte en meter og 20 cm når det var oppslått. Kunder hadde firmaet over hele landet.

Dessuten laget vi skrivebøker til skolebruk, en linjerer og fire damer hadde hendene fulle bare med den produksjonen.

Ved slutten av tyvetallet slet far i motvind, generelt sett var det elendige tider i byen med konkurser og krakk, dessuten møtte han farlig konkurranse fra et firma i Sarpsborg.

Far var en streng sjef og læremester

– Da jeg trakk i arbeidstøyet i 1935 var konjunkturene i ferd med å bedre seg, det var blitt mer liv og røre i byen og far hadde bestemt seg for å satse for fullt på trykkeriet.

I tillegg til den gamle håndpressa, en Chandler og Price fra 1890 som dunka slik at du kunne høre den helt på Det glade hjørnet, hadde far anskaffet en Heidelberger. Det var et teknisk vidunder av en vingepresse som blant annet hadde stått på utstilling i Arbeiderforeningen og vakt allmenn beundring.

Første tida trengtes ekstrahjelp på trykkeriet og jeg ble stående et halvt års tid og passe på at papiret løp jevnt og fint. Men far ville stå på to ben og ikke gi opp protokollfabrikasjonen så deretter ble jeg overført til bokbinderiet som besto av en svenn og en dame som gikk sånn litt til og fra. Svennen var fra Oslo, var Vikagutt og hurragutt, var mektig stolt over å ha bodd nabo til Einar Gerhardsen, var dyktig og nøyaktig i arbeidet, men kunne i perioder være sterkt indisponert. Overopp­synet med det hele hadde far, han var streng, han var kjent for å være det, men behandlet ialfall ikke meg noe annerledes enn de andre i bedriften.

En bokbinder må være pirkete

– Bokbinderiet holdt til i rommet som vendte ut mot Brochsgate. Langs veggene var det arbeidsbenker, i hjørnet sto koksovnen som far tente i grytidlig om morgenen. Ellers var det det vanlige utstyret: heftelader, forgyllerverktøy, stiftemaskin, pappsaks og en heftemaskin som oftest var i stykker.

Du startet med de enkleste arbeidsprosedyrer, blokking og falsing, for deretter å ta fatt på selve innbindingsarbeidet: svennen laget dekler og jeg heftet for hånd. Jeg hadde tjuvtrent på forhånd – med bokbindermerket fra Speideren og to innbundne årganger av Speideren som debutarbeid. – Nøyaktighet, nøyaktighet og atter nøyaktighet er bokbinderens første bud, lød det sent og tidlig. Ble det aldri så liten tanke skjevt i starten, var det kjeft å få. For ikke å snakke om hvis det var klumper i limet som ble laget av læregutten av hvetemel over primusen borte i hjørnet.

Etter hvert var det å tilegne seg mer avanserte teknikker som marmorering og forgylling.

Marmorering for hånd er en omstendelig affære. Først skulle grunnen lages av charaganlav og vann. – Vi skal ha islandsk mose, sa vi hos fargehandleren, det er feil, Charagan er et sted i Irland. Grunnen hadde du i en zinkbakke, så blandet du i østerriksk marmorfarge tilsatt vann og oksegalledråper – det siste for at fargen skulle holdes flytende på grunnen. Snittene på boken var på forhånd preparert med alun. Nå skulle boken eller protokollen forsiktig dyppes – og deretter skylles med vann. Det var et spennende øyeblikk: hadde fargene festnet som de skulle? Det hendte du var fornøyd med resultatet.

Håndforgyllingen er en kunst, noen lærer aldri den kunsten. Vanligvis brukte du ett år av læretiden din for å sette deg inn i framgangsmåten, og i et verksted på la oss si ti mann, var det en som var betrodd oppgaven å håndforgylle. Du måtte være nøyaktig og forsiktig og lære å omgås det fine bladgullet som flagret i vei hvis du pustet litt kraftig.

Mens jeg gikk på aftenskolen, kom krigen

– Teorien skulle utfylle praksis og den sørget Fredrikstad Tekniske Aftenskole for. Alle mulige yrker var representert i klasserommene i den nye bygningen til Den gule anstalt i Ferge­stedsveien: rørleggere, gullsmeder, snekkere, malere…

Fra tegnesalen husker jeg Einar Sollie i firmaet Hansen og Sollie, gullsmed Møller, blikkenslager Knut Johansson, bakermester Johansen.

Tegning var et hovedfag, i første klasse kjedet jeg meg mens jeg tegnet av bilder i bøker og tidsskrifter. I siste klasse ble det mer interessant, det ble mer fagtegning og du kunne slippe fantasien løs.

Avgangsoppgaven var å tegne et utkast til jubileumsbok for Fredrikstad kommune, tegnelæreren arkitekt Sandlien, var fornøyd med resultatet og tegningene har jeg liggende et eller annet sted hjemme.

Med krigen kom vanskelige tider for landet, for bransjen og for C. Hanssens trykkeri og bokbinderi. Den aller første tiden kunne vi tære på et mindre materiallager. Da det var slutt var det å ty til erstatninger. Hvetemelet til klistret forsvant, i stedet fikk vi kriselim, det kom i svære tønner som ble lagret i gården, det este ut om sommeren og frøs om vinteren så vi måtte hakke løs og tine det vi trengte.

Dårlige materialer og mye å gjøre

– Papirkvaliteten ble dårligere, en og annen har vel ennå stående bøker i hylla trykt på det grågule ublekede papiret. Snart forsvant innbindingsmaterialene: skinn, granitol, shirting, lerret. Det ble å ty til papirshirting eller Emolin, en erstatning som Emil Moestue i Oslo hadde pønsket ut og markedsførte. I stedet for gulltrykk på ryggene, brukte vi trykkfarge med et heller sjabert resultat.

Men nok å gjøre var det i krigsårene, materialmangel og mørketid til tross. Bokbinderiverkstedene i Oslo ble engasjert til å utføre innbindingsarbeid på tyske bøker, så norske forlag kom i knipe og måtte sende en god del innbindingsarbeid til bokbinderier i provinsen. Vi bandt inn bøker sent og tidlig, en nærmere 70.000 bind til en pris av 1 kr-1,25 kroner pr. bok, og det var uhørt god betaling den gang. Jeg kan ennå se for meg de digre bokstablene under taket i Brochsgate. Bestselgeren må ha vært Hjemmet, samfunnets beste venn, utgitt av et adventistsamfunn og kolportert av ivrige dørselgere – vi bant inn tusener på tusener og ble etterhånden dyktig lei den boka.

En tysk antinazist i verkstedet

– En dag går døra til verkstedet opp, en tysk soldat står i døra og sier Guten Tag.

Far hadde fått innkalling til Ortskommandantur: Bokbinder Hanssen har å ta inn en tysk soldat i verkstedet, han skal være beskjeftiget med å binde inn tyske straffeprotokoller.

Far protesterte vilt, men det nyttet lite: adlød han ikke orts­kommandanturens ordre, betød det kroken på døra for verkstedet.

Men Erwin Dehmel fra Magdeburg var en hyggelig overraskelse. For det første var han en fremragende fagmann, med lang fag­utdannelse bak seg, og takket være lektor Kirkhusmoes direkte metode fikk vi god kontakt. Han ga råd og vink, han kunne gi tips om lærebøker i faget, ja, jeg tør si at han tente meg for det man med et litt høytidelig uttrykk kan kalle håndinnbindingens kunst.

For det andre var han klar antinazist som ikke hadde noe til overs for Adolf Hitler og alt hans vesen. Vi diskuterte politikk med han, vi kunne si rett ut hva vi mente om Quisling og nazistene, og han hørte interessert på og deltok i diskusjonen. Når vi møtte han på gata sammen med andre tyskere blunket han til oss: – Vi har en hemmelighet sammen, jeg kan ikke vise at vi er på så god fot …

8. mai 1945 tok vi farvel, han gledet seg til å komme hjem til kone og barn. Han lovte å skrive, men vi hørte aldri noe fra ham.

Et døende yrke som bør få leve

– I 1947 avla jeg lett forsinket svenneprøve – først nå var det kommet såpass med materialer at det lot seg gjøre å holde eksamen i faget.

Min far døde rett etter krigen og så drev min bror og jeg firmaet til vi solgte for to år siden. Trykkerivirksomheten har nok vært det viktigste – selve bokbinderyrket er i ferd med å d¢ ut – som mange andre håndverksyrker. Maskinene har overtatt innbindings­arbeidet. Det er færreste privatpersoner som i dag har råd til og interesse av å binde en bok inn i kalveskinn eller chagrinert geiteskinn.

Bokføringsmaskiner og senere EDB har erstattet protokollene. Før bandt bedrifter og sykehus inn tidskriftårgangene – nå er det bare en del advokater som holder stilen.

Da jeg begynte var det foruten oss, fem bokbinderbedrifter i byen: Østberg, Johan Henriksen i Gamlebyen, broren Camillo Henriksen, også kjent som sjakkspesialist, i Agentgaten og Thalseth, som holdt til på hjørnet av Bryggeriveien og Torbjørnsgate. I dag er det ingen igjen.

Trengte du utstyr til faget, tok du før en tur til Oslo. I to-tre kvartaler i strøket Akersgaten-Kirkegata var det fem forretninger der du kunne velge og vrake i skinn- og papirkvaliteter. I dag må du til Danmark eller til England for å skaffe deg det som trenges.

Likevel: det er behov for en bokbinderkyndig i enhver by. Du kan ikke leve av faget, men det finnes ennå en eller annen bok­entusiast som gjerne ser den innbundne utgaven av Odysseen stå i hylla med gullsnitt, opphøyet rygg og hjørner i rød marokin, og håndmarmorert overtrekkspapir.

Trykt i Demokraten 1990