Fra Indiahavet til Ferjestedet

Hans Fredrik Hansen har seilt både innaskjærs og utaskjærs, såvel på opprørt hav som i smult farvann.
Fra han som 16-åring mønstret på som dekksgutt på S/S Balduin av Oslo og til han i 1974 for siste gang la til med Godvakker Maren ved Fredrikstad Ferjested.
Fagforeningsveteranen med æresmedlemskap, sjømannen og fergebåtskipperen minnes årene på Glomma og på de sju hav.

– Min første tur til sjøs var med Ole Ferjemann. Når isen lå på grava, gikk vi gratis på ferjeeka hvis vi viste frem snabelskøytene. Det hendte at to guttunger viste frem hver sin skøyte og fikk fri transport.

Senere ble turen lengre, vi lånte en lensebåt og dro på fisketur i fjorden. På hjemturen var vi så slitne at vi tok tak i brygge­kantene og dro oss mot strømmen.

Det var smått stell hjemme på Lahellemoen, som så ofte hos arbeidsfolk på den tida. Mor sydde skjorter for Stene R. Var hun forsiktig med tilskjæringa, kunne det bli stoff til overs til en bluse eller skjorte til en av de sju ungene. Gleden var stor da en bror som seilte fyrbøter en dag ga beskjed: – Jeg har skaffa deg dekksguttjobb på S/S Balduin. Hyra er 50 kroner måneden. Du kan gå om bord i morra.

Den gråmalte 18.000 tonneren til Fred Olsen lå i bøyer ved Prestelandet. Jeg entra båten med en rull med ulltepper og ei pute under ene armen og en striesekk med resten av bagasjen i den andre. I sekken hadde jeg kniv, skje og gaffel, krus og tallerken – du måtte sjøl holde deg med skaffetøy. Så blåste styrmann i dampfløyta og Balduin satte kursen for det åpne hav. Jeg ble sendt til værs for å strekke junkerstaget, og var raskt oppe i mastetoppen: kanskje var det noen på Tollbodbrygga som fikk øye på den nyslåtte dekksgutten?

Kaller du det lampeglasset rent, snørrunge?

– Kapteinen het Nils Stangeby, vi var 20 mann om bord og av Fredrikstadfolk var det foruten bror min og jeg Birger Hoff nede fra stranda. Balduin var steambåt, av det gamle, trauste slaget der fyrbøterne sjauet køl på fyrdørken og hev slagget på dekk og over bord en gang i døgnet. Elektrisk strøm fantes ikke, radio likeså – men oppunder dekket hang parafinlampene og svaia i takt med sjøgang og stempelslag.

Men vi bodde bra, i tomannslugarer akter. Senere har jeg bodd i ruff der seks-åtte mann skulle spise, sove og slappe av, og hvor du måtte sette benet på bordet når du skulle opp i overkøya.

Førstereisgutten ville gjøre jobben bra: gjøre rent vinsjene, vaske hvitmaling, banke rust og male. Første dagen kjente jeg noe vått som rant i panna. Jeg ble redd – var det blod? Det var bare salt svette som du tørka bort med skjorteermet.

Daglig hadde du bakstørn: skure dørk, tømme spyttebakken, pusse lampeglass. Dekksgutten skulle settes på plass: – Kaller du det lampeglasset rent, din snørrunge? Du lærte å ta igjen, du lærte å bite fra deg.

Men på nattevakta vanka det en godbit

– Kosten var god og rikelig, bedre enn du var vant til hjemme. Variert kunne du ikke kalle den, det veksla mellom salt kjøtt og fisk. Onsdag var festdag, da satte kokken sirupen på bordet i messa. Resten av uka helte du sukker på brødskiva.

Stuerten var snill, det har han ikke alltid vært i de skutene jeg har stått om bord i. Hadde jeg nattevakt, het det: – Jeg har satt fram litt ekstra til deg, gutten min. Så knekte du egg, rørte sammen med en melkeskvett og litt mel og lagde pannekaker før du entra opp den åpne brua. Du sto til rors, glante ned på kompassrosa i det svake parafinlyset fra natthuset og prøvde å la være å skrive Søren Sørensen i kjølvannstripa.

S/S Balduin hev seg godt i Nordsjødønningene, dunka seg opp den engelske kanal med båter på styrbord og båter på babord til tåka kom sigende og vi ankra opp og lytta til dampfløyter fra alle himmelretninger. Omsider kom vi oss ut av grøten, stima opp Themsen og la til ved Surrey Dock.

London gjorde inntrykk på førstereisgutten fra Lahellemoen. De dobbeltdekkede bussene, folkemengden, Westminster Abbey og den ukjente soldats grav…

Men opplevde også gråheten, tristheten, fattigdommen i East End. En enarmet mann på en pub som spilte fele med en kork festa til buen. – Give me a twopence Sir, and I’ll play you a time.

Kjerringer gatelangs med sixpencen på snei med ei krukke øl fra puben. På Lahellemoen bar konene på melkespann.

En tur ble til 15 år

– Hele turen over hadde jeg vært sjøsyk – jeg forsikra bror min: – Dette skal bli eneste og siste gangen. Så ble det 15 år på sjøen. Jeg skulle heller ha vært i land, men jobb var ikke å få. Det ble mange båter med årene: Bør, Bravo, Talleyrand og Trianon, Mexicano, Kallander, Vinstra …

Jeg har gått i ullracet fra Australia, med kull på Nordsjøen, med biler fra Statene til Venezuela, fra Cuba med sukker. Jeg har gått med dampbåt på varmen, vi heiste fyrbøterne på dekk når vakta løste av, de klarte ikke å ta seg opp leideren.

Jeg har seilt i vinterstorm rett oppunder jul på Middelhavet. Opp var ned og ned var opp på skuta, hele lasta, frukt, fat med brennevin, sekker med risengryn slet seg og raste fra styrbord til babord og fra babord til styrbord, det eneste som holdt seg på plass var kista med liket av en norsk konsul, den var forsvarlig surra.

Jeg har gått uke etter uke etter uke i New York og venta på hyre: Valget var Sink or swim! Noen sank, utafor byen lå ørkenen Sur, der bodde en flokk langhåra, skitne norske sjøfolk i pianokasser og skur av tjærepapp og bølgeblikk uten håp om å få se hjemlandet igjen.

Det fantes også en annen fattigdom. Jeg husker den svarte losse­arbeideren i en havn i Sør-Afrika – han tok forsiktig av seg den fillete singleten og folda den sammen før han gikk ned i rommet.

I Shanghai skulle jeg klippe håret. Under taket i frisørsjappa bølga en presenning opp og ned – kunden skulle ha det luftig under behandlinga. Oppe under taket satt en liten kinesergutt dagen igjennom og dro i et tau.

Vi ankra i Suez og tok inn los: en hvitkledd europeisk gentlemann som entra opp leideren. Vi hadde gnikka og gnudd på taug og stag: en eneste liten flekk på de hvite hanskene og helvetet var løs. Men rundt skuta yrte småbåter med geskjeftige handelsmenn: – Engelske marineshorts, bare 1 shilling, Sir! Og hadde du tannverk, så sto en mørkhuda tannlege klar på dekket med tenger og fotdrevet bor.

Jeg minnes timene på brua om natta, Sydkorset var vekk fra stjernehimmelen, i stedet dukka Nordstjerna opp i horisonten, det var rart å se, nå bar det hjemover…

En sjømann går i land og blir fergemann

– Jeg seilte fra 1925 til 1940. Årene under krigen høvla jeg bord i Gullichsens trevarefabrikk, så fikk jeg arbeid i kommunen og fra 1947 gikk jeg til sjøs på nytt, men i smulere farvann. Jeg sto om bord i bilferje M 1 og M 2 og frakta folk og fe fra Vestsiden til østsiden og tilbake igjen.

Mange husker vel ennå de to, senere de tre store bilferjene som klarte av trafikken over elva før brua ble åpnet. De var rene Petter Smart-konstruksjoner, drevet etter jet-prinsippet. Elve­vannet ble sugd inn gjennom en rist i bånn og pumpa ut gjennom to rør – et for og et akter som kunne dreies 360 grader. Vannstrålene både drev farkosten og tjente som ror. Til å begynne med hadde ferja lett for å gå rundt og rundt, men etter hvert fikk du systemet i fingrene og det gikk av seg sjøl – som det jo gjør når du har lært å kjøre bil eller sykkel.

Gamlekara kunne kunsten: to bla’ Jakobsen, Andersen som senere ble vaktmester på biblioteket, samt Edmund Jensen, Steffensen og Øby. Ferjestedsbestyreren het Rolf Sundby.

Jeg starta nedenfra som dekksmann og hadde sjauen med å få om bord og stable biler og innimellom en kommunal hest og vogn, foruten flokken med fotgjengerne og syklistene med og uten ballongdekk. Etter et halvt års tid ble jeg forfremma til skipper og manøvrerte rattene i styrhuset.

Rett etter krigen var trafikken overkommelig; det var glissent mellom kjøretøyene. Bøckmann på vei til brygga med lastebilen sin, Fjeld med tankbilen fra Denofa, eller Jensen fra Byens Marker med hest og vogn og grønnsakslass med kurs for Vestsiden torv.

Biler og atter biler nedover Ferjestedsveien

– Utover 50-tallet øka det på – fra de digre tankbilene fra Mesna margarinfabrikk som tidlig på morran henta fett på Denofa og til den stolte eieren av en ny Moskvitsj som sent på kvelden kom tilbake fra Torp der bestemor og bestefar hadde beundra det nyinnkjøpte vidunderet.

I den verste tiden kunne kjøredoningene stå langs Ferjestedsveien i rekke og rad så langt øyet kunne se – eller i allfall helt til Sjømannsskolen, og du måtte vente både en og to timer.

Du stabla om bord som det passa, dirigerte en lastebil om bord foran personbiler som kanskje sto foran i køen og nå måtte vente til neste tur. Noen mista tålmodigheta, tråkka klampen i bånn og kjørte om Sarp. Oslofolk kjente ikke systemet og A-bilene stilte seg midt på ferja, og Thorleif sjåfør fra Kiærs Brug rulla iltert ned lastebilruta og brølte: – Trur’n at’n eier hele ferja!

Hørte du sirener oppe i Ferjestedsveien var saken klar: vi rødda ferja og satte brannbilen eller sykebilen over på røde rappet.

Det gikk alltid ei ferje

– Ferja gikk døgnet rundt. De store bilferjene kjørte fra fem til 12, så kunne skipperen gå og legge seg i rommet i gården. Men han lå på ank, for kom det en natterangler av en personbil, så ringte sjåføren på klokka og det var å tørne ut og sette over.

Ellers kjørte de to andre – vi var tre på vakt – den lille passa­sjerferja etter behov natta igjennom.

Turen over elva var en billig fornøyelse. I billetluka satt Signe Andersen, Sigurd Stauborg eller Gunhild Kjøniksen og solgte billett­hefter: ett hefte med 10 kosta 1,10 og for 11 øre kunne du altså kjøre både fram og tilbake. Blakken og vogn og kjørekar betalte 1,10 for en vei og biler måtte ut med to kroner. Skøyteløperne måtte nok betale, men bystyremedlemmer gikk gratis hvis de vifta med møtekartet, det samme gjorde russen i samla flokk på vei til dåpen i Gamlebyen – og fikk også noen ekstra omdreininger ute på elva på kjøpet.

Med avis på brystet i nordasno

– Jeg trivdes i jobben, du var fri, du var din egen herre, det var ingen som hang over deg og jaga på deg. Lønna var ikke av de feteste – 4.000 kroner året da jeg starta i ferjestedet – men så hadde vi en ukes lengre ferie enn arbeidsfolk flest. Til gjen­gjeld gikk ferja både jule- og nyttårsnatt. Hadde du vakt var det bare såvidt du fikk smaken av ribbe og surkål.

På vinterstid var det ikke alltid gloria ved elva. I styrhuset på bilferja var det jo alltid en lunk, i maskinrommet likeså, men dekksmann måtte jo være ute i all slags vær, for ikke snakke om han som sto til rors i vesleferja i 20 kuldegrader og nordasno.

Du stappa aviser på ryggen og på brystet og tulla deg inn så bare nesetippen stakk fram. Jeg brukte trebånner med høye skaft, jeg satte dem på varmeapparatet i bua, da hadde du i allfall en lunk på bena den første halvtimen av vakta.

Dessuten var tåka lei. Til å begynne med hadde vi en tåkelur på hver side av elva, de blåste annen hver gang. Du kunne bli huggærn av mindre.

En gang holdt det på å gå gæli: ferja fra østsiden og Vestsiden var nær på å renne på hverandre i tåka. Om det gikk bra fordi jeg hadde pastor Fürwald som passasjer, skal være usagt.

Isen skapte også problemer. Tømmerstokker slo i stykker rista ved vanninntaket, isbiter kom inn i maskinrommet, det rista i skroget og hogg i rattene og det hele gikk i stå og FMV var neste stoppe sted.

En vinter frøs elva. Bilferja klarte å holde råken oppe, men folk spaserte over, vinka til ferjekællene og sparte ørene som billetten kosta.

Taubåter, motorsnekker og Wilson Line

– Du ble godt kjent med trafikken på elva. Med alle drabåtene: Ruggen I og Ruggen II, Oscarsborg, Leifen til Olaf Nilsen og vannbåten som hadde frakta atskillig sterkere saker i smugletida. Nede ved Isegran tuta langveisfarerne: Wilhelmsenbåtene med to blå striper i masta, Olsen og Uglestadbåtene med O og U på pipa, overanstrengt og underernært, og de digre grønnmalte skrogene til Wilson Line. De lossa og lasta oppover langs elva: ved Prestelandet, ved Jernbanebrygga, ved Greåker Mek, og Greåker Cellulose og helt oppe i Melløs og Sannesund.

På lørdagskveldene var det annen trafikk. Da dunka 4 hesters Sleipnermotorer utover til Kjøkøy og Bevøflaket, med unger og madammer, med kaffekjeler og nysmurte vafler, med far ved roret i skyggelue og onkel Jens som dro Drømmen om Elin på toraderen og ekkoet svarte i Kjøkøysundet…

Trykt i Demokraten 1990