Her kommer gutta i fra gata!

heter det i en gammel NKU-sang. Egil Hansen og Harald Olsen var blant gutta. Friheten har prata med dem. Ved et senere møte var også Markus Sender, gammel NKUer, med.

Egil: – Jeg er født i Holtsgata 4 på Sagene. Senere flytta vi til Bekkelaget. Far var elektriker på Glommens mekaniske verksted. Jeg gikk på Bekkelaget skole. Foreldrene mine var ikke spesielt politisk interesserte. Det var ting jeg leste og kamerater som allerede var med, som trakk meg til ungkommunistene. Jeg ble med i Sagene NKU. Det var vel åra vi bodde der, som gjorde at jeg søkte dit.

Harald: – Jeg er født i Bergen, men som ganske liten flytta vi til Rosenhof og kort tid etter til Hertug Skulesgate på Kampen, så jeg regner med som Kampegutt. Far var kobber- og blikkenslager. Før han starta for seg sjøl, arbeida han på Hjula.

Foreldrene mine var heller ikke spesielt opptatt av politikk. Jeg gikk på kveldsskole i Vaterland og i Rødfyllgata så jeg et oppslag om møte i arbeideresperantistklubben La Proleto. Der traff jeg blant annet Markus Sender. Det var kort vei videre til Grünerløkka NKU. Vi var tre brødre. De to yngste av oss ble ungkommunister.

Egil: – Det var flere NKU-lag i Oslo. På Kampen var det ett, likeledes i sentrum. Reinhardt Paulsen var lenge formann i Kampelaget. Studentene hadde sitt eget. Der var Bastiansen-guttene med og barna til lærer Thorsen og Thorolv Solheim og sønnen til Jacob Friis.

Karin Sjølander var en tid formann i Sagenelaget. Vi hadde vårt eget lokale i Maridalsveien 129. Det var et gammelt trehus der det en gang hadde vært stall. Det er sikkert borte nå. På veggen hadde vi et stort bilde av Rudolf Nilsen. Vi var veldig interessert i Sovjetunionen. Vi diskuterte Moskvaprosessene så busta føk.

Harald: – Vi holdt til forskjellige steder. Noen ganger hadde vi møte i klubbhuset på Dælenenga, og noen ganger på kontoret til dr. Fossen i Grünerløkka Folkets Hus, noen ganger i en kafé i Storgata. Willy Malm var blant annet formann i laget. En dag kom Åsta Holth inn døra og ble med oss. Da jeg begynte var Schrøder Evensen formann for NKU sentralt. Han dro til Odda og så overtok Harald Larsen fra Jevnaker. Etter han fulgte Åsmund Brønnum mens Arne Gauslå var i Moskva.

– Jeg skal dø som god nordmann og kommunist!

Egil: – Åsmund ble henretta av tyskerne. Han ble tatt ved Skotterud da han skulle over til Sverige. Han satt to celler fra meg i samme cellegang på Grini. Han ble henta og fikk dødsdommen av den tyske krigsretten i Halvdan Svartesgate. Da han kom tilbake, ropte han ut i korridoren: – Jeg skal dø som en god nordmann og kommunist! Han fikk beskjed om å hente klea sine og ble sendt over til Fallskjermen.

Harald: – Arne Gauslå ble skutt i kamp med tyskerne ved Modum. Arne var en rolig kar, veldig belest. Vi hadde respekt for ham. Det var ikke noe ovenfra og ned med Arne. Jeg gikk en gang på studiesirkel om Kapitalen, leda av Erling Falk. Falk var en helt annen, autoritær type. Gauslå var plaget av tuberkulose. Han lå en tid på Vardåsen. Senere gikk han på Helserådet og ble blåst. Han våga seg dit etter at han hadde gått i dekning. Jeg var med som en slags vakt.

Egil: – Han var ikke den eneste i bevegelsen som slet med dårlig helse. I førsten av 30-tallet var det mange NKUere som gikk arbeidsløse. De gikk på Arbeidslediges kafé i Vaterland og fikk et måltid og ei matpakke. Ellers pleide vi å samles på Gunerius kafé i annen etasje på hjørnet Brogata og Storgata. Var en heldig og fikk en viserguttjobb, gikk det han tjente til ei felles kasse.

Harald: – Blant de som vanka på Gunerius, var Erik Wengelin. Han var flink til å male og tegne. Wengelin malte transparantene som vi bar i demonstrasjonene. Ellers malte han plakater med Nøkler files og morsomme tegninger som vi gikk rundt og prøvde å selge til isenkramforretninger. Han tegna rebuser og prøvde å få de plassert i aviser og ukeblad.

En dag kom fiolinisten Arvid Fladmo opp på kafeen: – Jeg har ikke spist på tre dager, sa Fladmo. Wengelin tok av den felles kassa og kjøpte mat.

Egil: – Vi dro og besøkte andre ungdomslag. Vi dro med lastebilen til Hoff som hadde vært i Spania og hatt med seg Dolores hjem. Vi satt på benker på planet og hadde røde flagg og sang. Vi sang Røde Wedding og Frem kamerater, frem mot krigerånden og Her kommer gjengen ifra 45 og Det røde flyvevesenets sang: – Vi stiger, vi stiger, vi stiger, maskinen og mannen er ett …

Vi dro til Jevnaker, til Hamar, til Drammen og Tønsberg. Vi reiste også til de internasjonale ungdomsstevnene. Det første var i Ålborg. Der talte Martin Andersen Nexø. Det andre var i Åmotsfors i Sverige. Da var Kampen Arbeiderungdomskorps danna og spilte på stevnet. Det tredje var i Oslo. Dit kom ungkommunister fra hele landet. På lørdager, på Jordal idrettsplass leste Willy Wiik, nevø til Gudrun og Ragnhild Wiik, Revolusjonens røst. Søndager var vi på Frognerseteren. Der hørte jeg for første gang Til ungdommen. Det var Nordahl Grieg sjøl som leste. Dr. Fossen ga seksualopplysning

Harald: – Vi solgte Arbeideren og Klassekampen utafor de store arbeidsplassene og på kafeer og restauranter. Jentene var de flinkeste bladselgerne. Vi klistra opp plakater og lekte titter’n på hjørnet med politiet.

En gang i Helgesensgate hadde jeg en politimann etter meg. Jeg fikk satt fra meg spannet med potetklister og runda hjørnet ved Thorvald Meyersgate og satte kursen rett inn på Grünerløkka politistasjon. Jeg bad om å få sitte på venterommet for det var så forbanna kaldt ute. Det fikk jeg. Det var det siste stedet politimannen ville lete etter meg.

Vi var pionerer på flere områder. Gutter og jenter fra laget møtte opp på dr. Fossens kontor. Han ga oss seksualopplysning og fortalte om preventivmidler. En og annen gutt og jente dukka seg røde i fjeset når han sendte rundt de greiene der. En gang dukka Wilhelm Reich opp. Han ville drive seksualeksperimenter. Vi syntes han var en snåling, han slo ikke an. Selv om jeg, og flere med meg hadde samboere, var vi veldig moralske. Utskeielser forekom aldri. Alkohol forekom så å si ikke i lagsmiljøet.

Egil: – En gang i 1938 skulle det være tysk flåtebesøk. Vi dro ut i snekka til Yngvar Jensen oppe fra Økernbråten. Vi hadde med oss plakater og malte Redd Thälmann på fjellet ved Speilen. Tyskerne glante fælt, offiserene på brua studerte oss gjennom kikkertene. Etterpå delte vi ut antinazistiske løpesedler på brygga.

Det skulle være et nazimøte på Løenhallen ved Økern. Vi gikk på møtet. Da de skulle begynne, foreslo jeg kameraten min, Dagfinn Helmeriksen som møteleder. Før de lukta lunta, gikk Dagfinn på talerstolen og holdt en flammende tale for NKP og kommunismen. Etterpå heiv de oss ut.

Harald: – Storslaget sto i Birkelunden. Quisling skulle tale i gymnastikksalen på Grünerløkka skole med høyttaler ute i parken. Alt som kunne krype og gå var der, AUFere, en gjeng med AIFere, sterke gutter nede fra Gråbein, masse folk som ville jage Quisling.

Noen av oss NKUere entra gymnastikksalen og kom oss opp på podiet. Der ble det vilt slagsmål, og Arne Gundersen tok karaffelen og dro til en nazist i hue så glass og vann spruta. Politiet storma opp midtgangen, men vi klarte å komme oss ut på sidene. Utover kvelden fortsatte bråket. Det var tusener som demonstrerte og politiet gikk løs med langkøllene.

Arbeidersamarittene tok seg av de skada

Egil: – Like hardt gikk det for seg på Gjøvik. Jeg var med Arne Gauslå og organiserte aksjonen. Advokat Hjort, Quislings høyre hånd, skulle tale. Han gikk opp på talerstolen og holdt opp en stein: – Her skal dere se hva Gjøvikfolk har mottatt meg med, sa’n. Dermed brøt det løs. Politiet hadde ikke en sjanse. Det var altfor mye folk som ville jage nazisten.

Harald: – Det var ofte noen som blei skada. Dr. Arne Halvorsen og dr. Fossen organiserte arbeidersamarittene. Vi lærte å forbinde sår og sy igjen mindre flenger. Dr. Bruusgaard og en tyskjødisk lege, Wulf Becker, holdt foredrag om de vanligste sjukdommene. Vi var til stede på arbeideridrettsstevner med sanitetskoffert og Røde Kors-armbind. Jentene hadde hvite frakker.

På trettitallet var det mange arbeiderfamilier som ferierte på Langåra. Tre sommere på rad var jeg mannskap på førstehjelpsstasjonen som vi drev der ute. Karin Sjølander organiserte pionerene. Flere ganger var det pionerleirer ved dr. Halvorsens hytte ved Såner.

Egil: – En gang på trettitallet var politiet på jakt etter Arthur Samsing etter bruduljer ved en demonstrasjon. Vi fikk han opp på kontoret til Det internasjonale sjømanns- og havnearbeiderforbundet i Karl Johansgate og 2. Han ble sminka og fiksa så godt det lot seg gjøre, og så gikk han sammen med en par, tre russiske sjøfolk om bord i en russisk båt som lå ved kaia og skulle gå til Leningrad.

Vi hadde en god del å gjøre med flyktningene som kom til landet. Det var jøder og kommunister og myndigheten så ikke på dem med blide øyne. I Nygata hadde Internasjonal Arbeiderhjelp kontorene sine. De ga økonomisk støtte og skaffa Nansenpass. Ragnar Nordlie gjorde en stor innsats i dette arbeidet.

Harald: – Under Spaniakrigen hjalp vi til med å organisere reisen for frivillige til De internasjonale brigader. Det var forbudt etter norsk lov å dra til Spania for å kjempe mot fascismen. Det kom folk fra både Finland og Sverige hit, og Oslo ble en viktig transittstasjon. En gang hadde jeg to islendinger innlosjert hjemme hos meg i Etterstadgata.

Ottar Lie og Christian Hilt hadde hovedansvaret for arbeidet. Vi brukte to ruter: Den ene med tog fra Østbanen til kontinentet, den andre med Braemar til Belgia. Nede på Østbanen spana sivilkledd politi etter de frivillige. En gang fik jeg beskjed om å dra ned på Østbanen og lose de som skulle av gårde, vekk fra stasjonen og bort på brygga.

Bækkelund med bok under baken

Vi arrangerte flere Spaniamøter. Der opptrådte tramgjengen. Guttene i blå skjorter, jentene i hvite bluser. En tid leda jeg tramgjengen, etter meg overtok Kåre Hagen. Vi fremførte dikt av Brecht og Nordahl Grieg.

En gang under et møte i Ingeniørenes hus fremførte vi et skuespill skrevet av Egil og Markus Sender. På møtene opptrådte sangkoret, ledet av Jørgen Vesterhaug. Seks, sju år gamle Kjell Bækkelund satt på en tjukk bok og spilte piano. Ertresvågsdøtrene dansa hollandsk treskodans. Trygve Norum, teateranmelderen, skrev at det var et av de fineste amatørforestillinger han hadde sett.

Egil: – Sovjet og Tyskland slutta ikke-angrepspakten. Viggo Hansteen holdt foredrag for oss om pakten. Han sa at den pakten var ikke verdt papiret den var skrivi på. Den skaffa bare Sovjet en utsettelse. Jeg har hørt at sønnen til Madame Kollontaj dro rundt i Norge og kjøpte opp industrimateriell for Sovjet og tyskerne kunne ikke stoppe det.

Under Finlandskrigen hardna det til. Jeg jobba på Elektrisk Bureau. En kunne bli uglesett på arbeidsplassen. Et par kommunister jeg kjente, ble oppsagt. NKU og NKP hadde flytta inn i Møllergata 24. Hver jævla kveld stod det en flokk utafor på gata og gaula kommunistsvin og forrædere og jeg vet ikke hva. De som meldte seg som frivillige til Finland, dro fra Østbanen med hornmusikk.

Harald: – Jeg arbeida på sosialrådmannens kontor. Juul Kvale i Sosiale Etaters Fagforening var ganske radikal, så der merka vi lite. Det ble bestemt at en skulle gi en dagslønn til Finland. Trekke kunne de ikke, så de som ikke ville være med, skulle gå på lønningskontoret og få tilbake pengene. Jeg gikk spissrotgang og henta. En av sjefene kom en dag inn på kontoret. Han sa ut i lufta: – Jeg tviler på om de som støtter russerne, kan fortsette her.

Egil: – Etter 9. april møttes vi på kafé Gunerius og prata om hva vi skulle gjøre. Vi organiserte et møte ute på Nesodden. Det var omtrent 20 stykker der. Just Lippe innleda. Vi besluttet å starte motstandsarbeidet.

Harald: – Natta 9. april delte kona mi og jeg ut Arbeideren på Grünerløkka. Da jeg kom på jobben i Apotekergata, sto folk i trappa for det var flyangrep. Omar Gjesteby sa: – Nå kommer vel snart russerne fra andre kanten. På kvelden kom Christian Hilt opp til meg på Sinsen: – Nå må vi ta oss av de tyske flyktningene. Gjennom Leiegaardskontoret skaffa jeg to dekkleiligheter, en i Lakkegata og en på Sinsen. Senere gjaldt det å få dem over til Sverige. Noen, som Harald Holm, ble igjen og arbeida illegalt under hele krigen.

Trykt i avisa Friheten 2000