– Kan du komme, Dr Andersen?

– Mitt første møte med legevitenskapen hadde jeg som 2 1/2-åring. Jeg fikk lungebetennelse som gikk over til lungeverk og ble lagt inn på St. Joseph der de fjernet en bit av et ribben. Det var behandlingen den gang. Jeg har erindringer om en svartkledd søster, et helgenbilde og de høye, hvite sprossene rundt sengen min.

Dr. Alfred Andersen, 83, sitter på det samme kontoret der han startet praksisen for 56 år siden. For halvannet år siden gikk den siste pasienten inn døren og tok plass i konsultasjonsstolen. Fremdeles ligger brosjyrer om syketrygdsordninger og farene ved å røke på bordet i venteværelset…

– Etter skoleårene på Trosvik og deretter på Den gule anstalt hadde jeg lyst til å studere realfag. En onkel ga råd: – Du skal lese til doktor, Alfred. Og slik ble det.

Jeg hadde vært en gang i Strømstad og en gang på russetur til Harestua og følte meg temmelig bortkommen da jeg første gang møtte hovedstaden med bagasjen i en skipskiste og i en svær papp­koffert. Men hybel var ordnet til 90 kroner måneden, middag spiste jeg på St. Halvard for en krones penge og klærne fikk jeg hjemme, så jeg klarte meg gjennom læretiden med 150 kroner måneden og kunne starte som nybakt lege uten en øre i studiegjeld.

På kullet var vi 46 gutter og fire piker.

Til pikene sa vi De helt frem til siste semester. Til lærerne het det hr. professor.

Professor Mohr gjorde inntrykk: han var verdensmann, han kjederøkte cigaretter og var fantastisk til å tegne. På et øyeblikk, med fargekritt og et utrolig håndlag, hadde han risset opp ørets muskulatur på den sorte tavla i auditoriet.

Da jeg første gang gikk inn porten på «Riket», på Rikshospitalet, var jeg imponert – vant som jeg var til de to beskjedne sykehusene i hjembyen. – Du verden, tenkte jeg, – her må det da være plass til mange syke!

Ennå lå pasientene på store stuer på 15-20 senger. De fleste så overraskende friske ut, syntes jeg. Første gang jeg var med på visitten, var et stort øyeblikk. – Overlege Møller kommer, gikk som en løpeild gjennom avdelingen. Så skred overlegen frem, fulgt av reservelege, assistentlege, kandidater, sykesøstrene og til sist studentene. Vi måtte frem og lytte på et bryst eller klemme på en mage under overlegens kritiske øyne. Overlege Møller avsluttet runden med å demonstrere punktering av en nakke for studentene. Rommet var lite og mørkt, vi var mange, det begynte å gå rundt for meg. – Nå besvimer du, tenkte jeg. Jeg holdt meg på bena, og senere har en jo blitt utsatt for atskillig hardere påkjenninger.

Professor Vogt skulle undervise oss i menneskesinnets irrganger. Jeg noterte dato i forelesningsheftet, så sank blyanten: den meget dyktige og berømte psykiateren bega seg raskt opp på de filosofiske høyder der de færreste kunne følge ham.

Enkelt utstyr på kontoret

– En desemberdag i 1933 fikk jeg eksamenspapiret som slo fast at dr. Alfred Andersen kunne slippes løs på syke mennesker. Utdanningsstillinger for leger ved sykehusene fantes det så å si ikke på den tiden. Etter et par korte vikariater og to måneders sykehustjeneste i Brevik, fikk jeg nyss om at dr. Florelius på Gressvik skulle flytte – det kunne jo passe å starte praksis der.

Utstyret var til å begynne med det mest nødtørftige: et skrivebord, en pasientprotokoll, en kokeplate med kjele til å sterilisere kanylene i, samt det medisinske instrumentarium: tre sprøyter på henholdsvis en, to og tre kubikkcentimeter, stetoskopet, pannespeilet, et termometer, en øretube, en blodtrykksmåler og sist, men ikke minst – fødselstangen.

Etter hånden skaffet jeg meg det mest nødvendige laboratorie-utstyr: et mikroskop, et salimeter til å fastslå blodprosenten og et Yvonnes rør til å påvise urinstoff i blodet.

Jeg trakk i den hvite frakken og slo opp kontortiden på døra:

10-12 på formiddag og 5-6 på ettermiddag, alle dager, også på lørdager. På torsdager holdt jeg ettermiddagskontortid i en stue i et privathus i Engelsviken.

Så mye praktisk medisin kunne ikke en nybakt cand. med. før i tiden. Lærdommen fikk du gjennom praksis. Jeg hadde foretatt en tangforløsning på Kvinneklinikken og sydd noen sår på Legevakten i Oslo, det var stort sett det hele.

Så går døra til kontoret opp, og inn kommer en kar med et gapende sår som skal sys, eller med en verkefinger eller -tå med begynnende koldbrann. Det var å brette opp ermene og vaske hendene – vi hadde noen tabletter som desinfiserte vannet og noen sårinfeksjoner opplevde jeg aldri. Vi ser noe helt annet ved våre hypersterile sykehus. Så var det å gå igang og sy – alltid uten bedøvelse. Skulle en tå eller finger amputeres, kjølte jeg ned med kloretyl, før jeg skar. De fleste pasienter tok det fint og med fatning.

Tannlege fantes ikke her i den første tiden. Jeg hadde liggende en solid tang og har nappet ut atskillige jeksler og hjørnetenner. Også uten bedøvelse – men pasientene spyttet blod og var glad til.

Med bil, sykkel eller snekke

– Mye av jobben hadde en utenfor kontortiden – du måtte være forberedt på å rykke ut nårsomhelst, hvorsomhelst til hvemsomhelst. Dørklokka ringte til alle døgnets tider. Det var få som hadde telefon da jeg startet: – Kunne doktern være så snill og se på dattera mi, ho har så ille vondt i magen? På natta var det å få på seg bukse og genser utenpå pysjamasen, gripe veska og starte Forden. Ofte var veien både lang og kronglete – når bilen ikke kom frem lenger, var det å ta bena fatt. En gang snublet jeg i vei ute på et jorde til jeg havnet i et høl, der jeg ble stående i vann til halsen.

Verst var det under krigen, da var det stadig problem med bensin til bilen. Noen ganger tydde du til drosje med vedgenerator bakpå, andre ganger tråkket du i vei til fots. Personlig rekord var 100 kilometer på en dag – tre ganger frem og tilbake til Engelsviken, og så viste det seg at to av pasientene til og med var naboer. En tid dro jeg med snekka mi på sykebesøk til Hvaler – det var lettere for meg båtveien fra Engelsviken enn for legen som bodde på Kråkerøy.

Sykebil lot seg ikke skaffe i en håndvending da jeg startet. Den aller første tiden hadde vi ennå en sykevogn her ute – en innelukket karjol med Blakken i skjekene og en bonde på bukken.

Ofte ble det til at du tok pasienten med i bilen. Jeg har ofte transportert folk med lårbensbrudd i baksetet i Forden.

Eller gutten som lå med brukket ben oppe i Trolldalen. Vi fikk han frem på veien på kjelke, og så tok jeg liksågodt gutt og kjelke i bilen og fikk dem ned på St. Joseph.

– Hvordan går det med gikta, Per?

– Du ble godt kjent i distriktet etter hvert, du ble kjent med dem nesten alle sammen. Enkelte har jeg hatt som pasienter fra jeg startet og inntil kort tid siden. Det ble lettere å stille diagnosen når du hadde hele sykehistorien til Olaf eller Bolette eller Peder på kortet i kartoteket. Etter hvert ble jeg dus og på fornavn med pasientene. I begynnelsen var jeg litt usikker; kanskje det var best å si De til folk med slips? Etter hvert jevnet det seg ut. En av de eldste pasientene mine ble nærmere 90. Da hun fylte 75, fant vi at det var på sin plass å legge bort titlene og bli dus.

Hjemmefødsler var det vanlige i min første tid som lege. Det skulle være usedvanlig mange barn og stor fattigdom i en familie før en fikk plass på fødestuen. Og ble det komplikasjoner, var det å sende bud på doktoren med fødselstanga. Til å begynne med var jeg livredd hver eneste gang, men etter hvert kom rutinen, håndlaget og selvtilliten og det er ikke få onsinger jeg har trukket ut i jammerdalen.

I tillegg kom alle spontanabortene. Noen gynekologisk stol hadde jeg ikke, i stedet anskaffet jeg meg et solid belte slik at jeg kunne spenne pasienten fast på stuebordet. Inngrepet ble oftest foretatt uten narkose. En gang var det helt nødvendig å bedøve. Forgjengeren min brukte kloroform, da trengtes bare et par dråper på masken, jeg brukte eter og da måtte mer til. Jordmora trodde det var kloroform på flasken og dryppet sparsomt. Jeg hadde gjort speculum og kuletang klar og skulle gå igang da pasienten reiser seg og går bortover gulvet.

Blindtarmbetennelse og lungebetennelse var stadig gjengangere:

– Dr. Andersen, det stikker i magen til kona mi, kan du komme? Dr. Andersen, gutten min har feber og hoster, kan du ta deg en tur?

I dag er det sykehusinnleggelse på rappet så snart det er mistanke om betennelse i blindtarmen. Før måtte du være helt sikker i din sak før du gikk til det skrittet – og det er ikke alltid så lett å diagnostisere en appendicitt. En annen juledag hadde en jente fått smerter i magen. Jeg besøkte henne en gang, to ganger, smertene økte – kunne det være…? Tredje besøk og saken var klar – hun ble sendt i hui og hast med sprukken blindtarm til St. Joseph der Haugland opererte og jeg assisterte – slik skikken var den gang. Jeg var både redd og lei meg, men inngrepet gikk bra og jenta ble bra og ble gift og fikk en stor barneflokk.

Lungebetennelse var en alvorlig sak – dødeligheten lå på 25 prosent. Det var lite å gjøre bortsett fra å stille diagnosen. Ut aliquad fiat heter et gammelt legeord – for iallfall å gjøre noe betyr det – så jeg ga hostesaft og satte cardiazolsprøyter for å stimulere hjertet. Etter en åtte dagers tid kom krisen – da gikk det den ene eller den andre veien. Så kom hjelpen, først Prontosil, så MB 693 og etter krigen selve vidundermedisinen: penicillin. Det første penicillin­preparatet skulle gis med sprøyte hver fjerde time. Jeg kunne ikke renne av gårde døgnet rundt. Jeg tok i stedet pasientene med meg hjem og installerte dem i stua ved siden av vekkerklokka. Når den ringte, trykket de på knappen opp til annen, og jeg kom ned og satte sprøyta. Senere fikk vi stoffet oppløst i voks, da greide det seg med en injeksjon om dagen, men voksen løste seg jo ikke opp, så til slutt var bakenden til pasientene en eneste hard klump. I dag skriver vi ut en tablettkur – enklere, greiere og langt mer behagelig.

Tuberkulosen tok mange liv

– Tuberkulosen, tæringen, den hvite pest var den store folkesykdommen på 30-tallet. Ofte kom unge mennesker på kontoret: – Jeg er så slapp, doktor, maten smaker meg ikke og så hoster jeg. Jeg ble straks på vakt, sendte gutten eller jenta til røntgenlege Melbye på St. Joseph og tok spyttprøver som jeg gransket under mikroskopet. Var funnene positive, bar det av gårde til liggekur på Glitne eller Åsebråten. Ofte ble de tæringssyke blåst. Legen stakk et rør inn i brystkassen så lungen klappet sammen så det syke vevet fikk ro. Til gjengjeld kunne pasienten få blåsevann, som vi kalte det. Undersøkelsen var håndfast og grei – vi rystet på pasienten for å høre om det skvulpet. Enkelte hjem ble særlig hardt rammet – jeg har opplevd at to brødre som jeg hadde som pasienter, døde kort etter hverandre av tæring.

Så kom medisinene på 50-tallet, og folk fikk det bedre på mange måter, og nå hører sykdommen til sjeldenhetene. For tæringen trivdes i fattigdommen – og den var langt fra forsvunnet da jeg startet her i distriktet. Gamle mennesker lå alene i kalde, skitne hus – sengeklærne var ofte i en ubeskrivelig forfatning: – Så godt du kunne komme, doktor.

Arbeidsledigheten var svær og stønaden seks-syv kroner uka. En oppsagt FMV-arbeider var glad når han fikk en strøjobb til ti øre timen.

Ofte ble fattigkassa siste utvegen. En mor fortalte meg: – Når vi har poteter, gir jeg dem til ungene, sjøl spiser jeg skrellet. Mange ble opprådde når de skulle betale. Jeg har aldri brydd meg om det, de som hadde noe å avse, fikk gjøre opp, de andre fikk la det være.

Fra difteri til hjerteinfarkt

– I de årene jeg har praktisert, har jeg sett de store forandringene både når det gjelder sykdomspanoramaet og når det gjelder behandlingsmetodene. Før var det epidemiene og de smittsomme sykdommene, difteri, polio, tæring, nå er det slitasjesykdommene.

Da overlege Møller diagnostiserte et hjerteinfarkt i 1930, valfartet alle Oslos indremedisinere til Ullevål. Nå hører du sirenene til Falken dagstøtt.

Stresset i dagens samfunn er en viktig årsak. Før sto snekkere og laget ferdig et vindu og gledet seg over resultatet. Nå står han ved samlebåndet og gjør samme bevegelse om igjen og om igjen. Tempo! Tempo!

Behandlingsmetodene har utviklet seg veldig. Da jeg studerte medisin, var EKG bare noe vi leste om i boka. Vi behandlet magesår med liggekur og diett på egg og melk. Opererte pasienter skulle holde sengen så lenge som mulig. I dag undersøker legen pasientene i computertomograf og transplanterer hjerte og nyrer.

Men noe har blitt borte: den allmenpraktikeren som stilte opp når det gjaldt. Han som tok seg tid til en prat om vær og vind og den forbaska gikta som aldri ville gi seg. Pasienten var ikke NN i 3. sengen på 464, men fru Hansen med 3 barn og 9 barnebarn og søster på Moss og bror som var død og med vondt i ryggen og kæll som for tida var ille sur og lei. – Og så får du komme igjen da, Gudrun, hvis ryggen ikke blir bedre!

Trykt i Demokraten 1990