Pedagog med pensel og palett

Thor Bøhn – en kunstner på kateteret og ved staffeliet. Gjennom  et langt liv har lektor Bøhn formidlet humanistiske verdier til stadig nye elevkull ved Den gule anstalt. Og med pensel og palett har han på lerretet skildret kampen mellom lyset og mørket – en kamp som for han er et grunnprinsipp i tilværelsen.
Her tegner han en skisse av et rikt og mangfoldig liv.

– De første barndomsminner har jeg fra Toten. Far var lokomotivfører og av og til fikk jeg stå sammen med ham i røk og damp foran på lokomotivet på vei fra Skreia til Reinsved. Bønder underveis til stasjonen i kalesjevogn med to hester foran, ventet at toget skulle drøye til de var vel installert om bord. Far blåste i fløyta og fulgte rutetabellen enten Ola Sørigarden kom med eller ei.

Tegnet har jeg så lenge jeg kan huske. Mor og far, søsken og besteforeldre ble de første modellene mine. Jeg tegnet med blyant, farger fantes ikke hjemme. Men på veggene hang oljetrykk som ble beundret og studert, selv om de hverken var signert Munch eller Constable.

Da jeg var fire år, flyttet familien til Oslo. Jeg mislikte overgangen, til bråket og larmen i byen. Den første tiden bodde vi rett ved Botsfengslet. En dag heiste de flagget på halv stang. – Nå er kong Oscar død, sa far. Senere kunne jeg stolt fortelle at kongen var død i fengslet. På Gamlebyen skole tok tegnelærer Egner seg av meg. Han skaffet fargeblyanter, hentet frem gipsmodeller og jeg fikk sitte i frikvarterene og tegne på lærerrommet. Karakteren i faget ble blank M og førte til et forrykende slagsmål med gutten som hadde fått M -. Senere ble vi de beste venner av verden.

Middelskole- og gymnasieår tilbrakte jeg på Hammersborg skole i Ullevålsveien. Latinlæreren i gymnasiet var K. A. Kristiansen, Kaken kalt, by- og skoleoriginal som etter sigende var byens dyktigste latiner. Kaken var halvannen meter høy, flintskallet og gikk alltid med høye, stive snipper.

Han holdt perfekt disiplin, men kunne fra tid til annen slå seg løs ved å slå stiften over kateteret ned i klassen hvor han så gikk rundt på hendene mens han eksaminerte i Livius 21. bok som han kunne utenat. Selve undervisningsmetoden kunne være temmelig tørr, preget av grammatikkpugg og drill: amo, amas, amat… Men så kunne Kaken uventet hente frem et eller annet latinsk sitat og berette historien bak ordene så romere i folderik toga trådte frem i det lavloftede klasseværelset i Ullevålsveien.

I tegning gikk det heller skeis. Undervisningen kjedet meg usigelig, og jeg tok hevn ved å tegne karikaturer av klassens samtlige lærere. Men interessen var stadig levende, for i siste gymnasklasse søkte jeg og kom inn ved tredje frihånd ved Statens Kunst- og Håndverksskole.

Krogh så alt med de små griseøynene sine

– To kvelder i uken fikk jeg fin og inspirerende undervisning av Eivind Nilsen, og etter artium i 1925 bestemte jeg meg til å friste lykken ved opptaksprøven ved Kunstakademiet. I kommisjonen det året satt Gerhardt Munthe, Eilif Pettersen og Christian Krogh. Eller rettere sagt de gikk, fra bilde til bilde, mens vi fulgte med på nervøs og ærbødig avstand. Krogh’en var gammel og tykk og subbet av gårde – han døde om høsten det året – men så alt med de små griseøynene sine. Om grunnen var en kortspillende guttunge med knallrødt hår som falt i Eilif Pettersens smak, skal være usagt, men den høsten kunne jeg for første gang gå inn døren til akademiet som den gang holdt til i Handelsbygningen. Over døren sto de oppmuntrende ordene: I som treder herinn, lader alt håb fare.

Undervisningen kunne være så ymse. Halfdan Strøm korrigerte lite, men smisket desto mer: – Jaha, det er bra det der, Bøhn, det er riktig fint! Annerledes var det med Revold. Han var dyktig, han gikk inn på selve billedformen, han pekte på linjene i bildet, på komposisjonen, du lærte hvor hoften skulle sitte, hvor tyngdepunktet skulle være.

Kunstnerliv på Minerva og Grand

– Vi unge kunstnerspirer hadde tilholdssted på kafé Minerva, på hjørnet av Kr. Augustsgate og Universitetsgaten.

Kaffekoppen kostet 15 øre. Med den kunne du sitte så lenge du ville. Hadde en solgt et bilde, kunne det komme litt mer på bordet. På stolene bortover satt en helt ny generasjon norske malere: Aulie, Middelfart, Sjåmo, Ness, Høgberg, Dal, Steen-Johnsen. Diskusjonene ved bordene kunne dreie seg om alt mellom himmel og jord, fra Cézanne til julekort, fra Goethes fargelære til bruken av runde eller avlange eller flate pensler.

Den mest stille og beskjedne av oss var Bjarne Ness. Han var den mest begavede og den som virkelig hadde utrettet noe – og så tok tæringen ham i altfor tidlig alder.

Det var mye fattigdom, ja rent ut sagt nød, blant de unge malerne. Selv klarte jeg meg ganske bra, jeg bodde hjemme og leverte tegninger med tekst til vittighetsbladet Humoristen; honorar 15 kr.

Men jeg husker en venn som holdt til i et lite krypinn i Nordahl Brunsgate. En seng og en vedkasse var stort sett hele møblementet. Kassen var som oftest tom, vi satt med vinterfrakkene på. Gutten nærmest frøs og sultet ihjel.

Ute på byen var det ennå kulturell gullalder. På gatehjørnet sto Edvard Munch og Henrik Sørensen i timelang og ivrig samtale. På Grand Café defilerte hele den store generasjonen i norsk skue-spillkunst: Stormoen, Eide, Stub Wiberg, mens kaféorkesteret på oppfordring spilte Czardasfyrstinnen. I en krok satt Olaf Bull og Sven Elvestad store og tunge over pjolterglassene. Gjennom sigarrøken kunne du skimte Nils Kjærs skarpe profil med lorgnetten.

Eller Knut Hamsun kunne komme på bybesøk. En venn og jeg fulgte beundrende etter trollmannen opp Universitetsgaten. Hamsun må ha følt oss i ryggen, for da vi kommer opp på siden, vender han hodet mot oss: Et rasende blikk, et slag med den tunge kjeppen mot brostenene og de to beundrerne finner det best å fortrekke…

Kunstner eller filolog?

– Etter en tid ved staffeliet, tok jeg fatt på filologien: norsk, tysk og historie.

Halfdan Koht var selve historien, sjølbyrg satt han der i sin tykke dress: han visste det meste, han visste alt.

Edvard Bull likte jeg bedre. Han var mer bevegelig, han dyrket sarkasmens kunst og kunne være smilende ondskapsfull.

Jac. S. Worm Müller møtte jeg først ved eksamensbordet, han hadde alltid tjenestefri. Jeg skulle høres i Grevefeiden. – Jeg husker ikke stort sjæl av de greiene der, sa den forståelsesfulle verdensmannen.

Francis Bull hadde en nesten overnaturlig hukommelse, det formelig rant ut av ham om dikternes allehånde fettere, kusiner, tremenninger og grandtanter.

Fredrik Paasche foreleste lyrisk begeistret om Goethes ungdomsforelskelser mens han stirret drømmende ut av vinduet etter Frederikke Brion.

Magnus Olsen gjorde kanskje det sterkeste inntrykket. Han var en fin forskertype, du hadde følelsen av å stå ansikt til ansikt med filologien som vitenskap.

I studentermiljøet kunne du ikke unngå å støte på Clarté og Mot Dag. To brødre Ording var flinke talemaskiner, kunnskapsrike, logikere på sin hals, men det var likevel noe som manglet. Jeg befant meg så absolutt i utkanten av Clartémiljøet, men Gunvor Sartz som ledet det sosialistiske Samfunnsteateret som holdt til i Søilens lokaler i Keysersgate, hadde en hybel i Winterfeldt-strasse i Berlin og den fikk min venn Kåre Wildhagen og jeg låne. Høsten 1930 satte vi oss på toget til rikshovedstaden.

Berlin år 1930

– Hitler mønstret sine tropper i Berliner Sportpalast. Jeg sto i mengden og registrerte: den rå stemningen, de gestikulerende hendene, den skrikende stemmen: – Deutschland erwache! Som et ekko kom svaret: Sieg Heil, Sieg Heil, Sieg Heil!

På Nollendorf Kino, like ved Winterfeldtstrasse, gikk antikrigsfilmen Intet nytt fra Vestfronten. Nazi arrangerte motdemonstrasjon. Fra lastebilplanet talte Goebbels: konsentrert, blek, formfullendt, fanatisk – intellektuelt mer gripbar enn den frådende Hitler.

Ute på gatene sloss kommunister mot nazister. Kulturen ble brukt i den politiske kamp. Vi besøkte Piscators teater. I skuespillet Mond von Links hudflettet man nazismen og all dens vesen. Vi fikk kontakt med en kommunistisk celle i nærheten av Alexanderplatz. På møtene i en privat leilighet deltok Käthe Kollwitz og Oskar Kokoschka. I et hjørne satt en ung mann, blek, taus, innadvendt. Han het Arthur Koestler.

Die Taten und Leiden des Lichts

– Stadig ble jeg trukket mot staffeliet. Jeg hadde støtt på Rudolf Steiners navn allerede i begynnelsen av studietiden. I Berlin, i Motzstrasse, fantes en antroposofisk bokhandel. Nå satte jeg meg grundig inn i Goethes fargelære. Det betød en ny totalopplevelse av fargen. Opplevelsen av lyset – ikke i Newtons fysikalske betydning av ordet – men som en kosmisk makt utenfor vår eksistens. Og mørket, ikke som fravær av lys, men en aktiv medvirker i samspillet om fargene. Jeg fattet delingen i varme og kalde farger – på den ene siden gult, orange, rødt – der lyset dominerer, på den andre siden blått, indigo, fiolett, der mørket har overvekten. Du befant deg på en måte i maleriet, i en verden som var mer reell enn den såkalte ytre virkelighet. Du ble en deltaker i den striden Goethe kaller die Taten und Leiden des Lichts.

Somrene utover på 30-tallet bodde jeg på Torstensrud i Leveld i Hallingdal. Andre malere fant veien dit: Gösta Munsterhjelm, Helly Gleditsch, Karl Høgberg, Arne Breidvik og andre. Senere dukket den purunge Jens Bjørneboe opp. De fleste av oss hadde et forhold til Rudolf Steiners tankeverden. Vi leste Aukrust og Krokann, vi diskuterte, vi fisket, gikk turer i fjellet og vi malte. Bygdekunsten inspirerte. Ennå var ikke all rosemaling kjøpt opp av bysmarte spekulanter. På Veslegård var vegger og tak dekket av de vakreste roseranker.

Vi møttes med bygdefolket og hørte replikker som satt. Handels-mannen: – Nå har de lagt på spikeren igjen. – Bra, svarte hallingdølen, – han var noko stutt før …

Fjellnaturen satte spor i bildene. – Her er jeg, sa fjellet, – her står jeg og du kommer ikke opp. Nede i dalen slynget elven seg mykt.

Den første tiden i Fredrikstad savnet jeg kraftlinjene i landskapet. Etter hvert har jeg lært å sette pris på Østfoldnaturen: den rike koloritten, de myke fargeovergangene.

– Det blir vel ikke for meget kunst, lektor Bøhn?

– Få kan leve av pensel og palett. Jeg hadde embetseksamen i bakhånd og gikk i 1937 inn porten til Den gule anstalt som nybakt lektor i tysk, norsk og historie. Samtidig fortsatte jeg å male. At det i det hele tatt gikk ihop, kan jeg takke en forståelsesfull hustru og gode kollegaer og venner for.

Som nybakt lærer følte jeg meg svært usikker, nå skulle jeg stå overfor ikke først og fremst elever, men unge, søkende mennesker. Det gjaldt å finne en form slik at du kunne gi ungdommen mer enn en lekse derfra til dit.

Når jeg hadde norsk og historie i samme klasse, ønsket jeg å flette fagene sammen for å gi elevene en følelse av sammenheng, en helhetsopplevelse om du vil.

I stedet for pugg og høring søkte jeg å få igang en samtale med elevene. Jeg ville oppmuntre til refleksjon og til selvstendig tenkning.

Målet var å få elevene til å fatte det karakteristiske, selve ånden i de historiske epokene: oldtid, middelalder, renessanse.

Det hendte vel at jeg fikk respons, men det fantes sikkert elever som mente at tre timer på rad om Franz av Assisi ble vel meget av det gode. Jeg tok tegneferdigheten til hjelp og risset opp renessanseslott og gotiske katedraler på tavla. Det hendte at rektor Borchsenius tittet bekymret i det lille vinduet i døren:
– Hvorfor snakker De så meget om kunst, lektor Bøhn, De snakker alltid om kunst. Men James Borchsenius var en fin, gammel herre som nok forsto at kunsten var en viktig del av kulturutviklingen. Rektor Nerdrum hadde også tillit til at det ikke bar altfor langt ut på viddene, selv om karakterene i norsk stil ofte glimret ved sitt fravær i klasseprotokollen.

Minnes med glede

– Av kolleger var jeg nær knyttet til Jacob Sande. I en periode bodde vi i samme gård borte ved jernbanestasjonen. – Vi i ruffen, sa Sande. Sande hadde hybel i annen, jeg i første. Det hendte at han kom ned trappen og slo et nyskrevet dikt i bordet: – Dette er betre enn denne Aukrusten din. I gården bodde også realistene Kristoffersen og Pedersen og Hede fra Handelsgymnasiet. Det vokste frem et helt lite miljø i huset. Inn døren kom Arne Dørumsgaard, Wilhelm Schwarzott, Eva Hafslund. Diskusjonen kunne gå til langt på natt.

Andre gode kollegaer jeg minnes fra disse årene er Jens Johannesen, suveren og beskjeden germanist, musikeren Madsen i en blå sky av sigarrøk, matematikeren Olaf Lund med et lunt smil og dype tanker bak smilet, og Guldberg Olsen, som litt tilknappet underviste i fysikk på dagtid og spilte Mozart og Brahms på fiolin på kveldene.

Og selvsagt elevene – ingen navn glemt og ingen navn nevnt. Men jeg glemmer aldri gutten som fikk i oppgave å holde foredrag om Dostojevski. Han leste dikterens samlede verker på åtte dager og ga lærer og medelever en glimrende innføring i Dostojevskis tankeverden.

Det er ikke bare de skoleflinke du minnes. En kar nederst i kroken ved vinduet kom opp i muntlig. Sensor var på plass og jeg stilte spørsmålet: – Hvordan vil du beskrive en gotisk katedral? Gutten tenker seg om, vel og lenge. Så slår han fast: – Den er som en klædd. Han sto.

Trykt i Demokraten 1990