Rektor Nerdrum ser tilbake

– Jeg har sittet i samme klasserom som lille Marius, tittet ut av vinduene på eplene på treet i rektors have og kan hende fundert på hvor mange det fantes på baksiden.

Det har gått en del år siden Hans Nerdrum slet pulten som gymnasiast. Senere ble det filologien, deretter lektoryrket og så rektorstilling ved Ferjestedet og på Frydenberg.

Mange minnes lektor og rektor Nerdrum med glede. – Gleden har vært på min side, hevder rektor Nerdrum. – Elevene var nydelige unge mennesker, alle sammen!

– Jeg gikk 4 år på middelskolen og deretter 3 år i gymnasiet på Kongsgaard skole i Stavanger, udødeliggjort i Alexander Kiellands roman «Gift». Ennå hvilte mye av adjunktene Aalbom og Borrings ånd over den gamle erkebispgården, undervisningen var preget av pugg og leksedrill og stram disiplin med et svelg mellom pulterekker og kateter.

At vi skulle le i timen var utenkelig, og det var ikke stort å le av heller. Lærerne var sortkledde, fjerne og opphøyde personer. I middelskolen var de ennå dus med oss, i gymnasiet het det frk. Ydse og frk. Grodahl, og vil De, Nerdrum, være så vennlig å fortelle leksen. Vi sto ved pulten når vi ble eksaminert – enten det dreide seg om tyske verb, floder i Frankrike eller byer i Belgia.

Det står i dativ, det i akkusativ

– Norskfaget i middelskolen var en rent formell disiplin. Læreren, Litl-Hansen, la all vekt på å lære oss korrekt ortografi og tegnsetting, og det mestret de fleste av oss til fullkommenhet. I gymnasiet følte jeg mer luft under vingene. Læreren, lektor Winsnes, var engasjert, han hadde et personlig forhold til, ja, var glad i diktningen og greide å formidle gleden til meg. Jeg begynte å lete meg frem på egen hånd: Bojer, Egge, Breda Bull var lenge favorittene. Når det gjaldt språkfagene, opplevde jeg to ytterpunkter. Tysken med lektor Andreassen foregikk stivt og mekanisk: – Det står i dativ, det i akkusativ. Å snakke språket var mindre viktig, det var derimot drillen i oversettelse fra norsk til tysk slik du møtte den ved eksamen. I engelsken gikk rektor Knape til den motsatte ytterlighet, der var det: – Good morning, boys and girls, sit down, og så videre hele timen uten et eneste norsk ord, vi fikk ikke tak i alt og følte oss nok ofte litt i klemme.

Historiefaget forbigår vi i stillhet. Pugget kvalte all interesse, og pugge måtte vi, for til eksamen artium ventet den obligatoriske historiske stilen. Samfunnslære eksisterte så å si ikke – kanskje den hadde kunnet være en innfallsport til faget.

Vi var en veldisiplinert flokk som slet trepulten på Kongsgaard i de fjerne år. Opposisjon var utelukket. Jeg har aldri opplevd noen Abraham Løvdahl som med knyttet neve kaller læreren en dævel.

På den annen side følte vi oss lite presset i skoletiden. Slang du igjennom nåløyet som het examen artium, kunne du stort sett velge og vrake fritt blant de akademiske studier som Det Kongelige Fredriks tilbød.

Og skulle det en dag røyne på litt og du ikke var helt ajour med leksen, så kunne du arrangere deg med vaktmester Hofstad. Han var elevenes venn i tykt og tynt der han tuslet omkring i bygningen og ringte ut og inn til timene med en bjelle. Følte du deg på tynn is, het det: – Kan du ikke ringe litt tidlig ut i dag, da Hofstad? Og det gjorde han.

Med flosshatt og stokk i bøketrealléen

– Men skolelivet hadde sine gleder, enten det dreide seg om skolelov med skøyteløp på Osvannet, ball med læreranstand i gymnastikksalen eller elevenes egne amatørteaterforestillinger i regi av gymnasiesamfunnet Idun. Videre var Kongsgaard en skole med tradisjoner. Hvert år, når mai kom med vår og varme vinder, møtte hele lærerkollegiet opp i sort bonjour, flosshatt og med sølvknappet spaserstokk og spaserte hvert frikvarter opp og ned i bøketrealléen, og fortsatte med det en ukes tid.

Kielland skrev at bøketrærne, lik skoleelevene, vantrivdes av mangel på næring. En av dem hadde i hvert fall skrantet, for i en høststorm blåste det ned i spisefrikvarteret, og rektor Chris­tensen slo fast at heldigvis hadde han gitt skolelov den dagen, ellers hadde sikkert flere elever mistet livet.

Langt fra det fredelige Stavanger raste første verdenskrig. En dag kom det bud fra fronten til byen: en diger Zeppeliner seilte inn over hustakene – ute av kurs etter å ha bombet London. Den dasket ned i Jotanuten og fortsatte ut mot Hafsfjord. Nå nyttet ingen disiplin lenger, hele skolen, store og små styrter opp og ut mot Hafsfjord for å se vidunderet. Der ute møtte vi mannska­pet, bleke, trette, spente ansikter, mens de ventet på å bli ført inn til Stavanger.

Det var jobbetid og dyrtid i byen, noen tjente seg styrtrike, andre hadde vanskelig for å få lønnen til å strekke til. En gutt i klassen sluttet, plasserte penger i en damper som ble torpe­dert, forsikringssummen ga kapital til nye spekulasjoner. Vi så på ham i målløs forbauselse.

Året 1919 gikk jeg opp til artium. Tre norske stiler lød bestemmelsen, to i bokmål, en på nynorsk. Hva bokmålsstilene dreide seg om har jeg forlengst glemt, men på nynorsk skildret jeg vårens komme. Vi måtte opp i tre muntlige fag og i gymnastikk 18. mai. Det siste var en ganske voldsom opplevelse. Vi hang i ribbeveggen på rekke og rad med bena rakt frem mens sensor inspiserte. Jeg var en av de siste på partiet og hadde ømme knær i lange tider. Russetiden var beskjedne saker, men vi hadde russelue og russe­tog. Rektor Knape beslagla en av plakatene i toget: En elev sparker rektor ned skoletrappen og innskriften lød: Sic semper tyrannis – slik vil det alltid gå tyrannene.

En spennende studietid

– Som embetsstudium valgte jeg filologien – ikke minst takket være norsklæreren som hadde skapt interesse for de humanistiske fag. Noen låneordning som i dag fantes ikke, dessuten hadde vi stor redsel for alt som het gjeld.

Jeg hadde ikke foreldre som kunne hjelpe meg, det ble å slå seg gjennom som best en kunne. Om sommeren fløtet jeg tømmer og var gårdsgutt på Fetsund. En gang iblant kunne det vanke et lite stipend på 50-100 kroner. Jeg og mange med meg gikk alltid lange veier frem og tilbake til Universitetet – du måtte snu på tiøringen til trikken. Enkelte sultet. En god venn av meg hadde avlagt hoved­fagseksamen og så svært skral ut. – Hvordan er det med deg, Per? sa jeg. – Jeg har gemenligen en dårlig mave, kom svaret. To måneder senere var han død.

På Universitetet fikk jeg oppleve trioen Bull, Paasche, Seip – det var spennende hele tiden. Francis Bull var allviteren og akademikeren som pent og grundig la frem sine kunnskaper på kateteret.

Fredrik Paasche var intenst personlig. Han levde seg inn i stoffet, jeg har aldri opplevd maken. Han satt på første benk i auditorium 4 og snakket til og med med studentene.

Seip var kanskje litt tørr, litt ensformig, men med en voldsom tyngde i sin viten.

Etter studietiden ble kandidattiden på Frogner skole en kalddusj. Elevene var fryktelig fine, lærerne enda fornemmere, kandidatene slapp ikke inn på lærerværelset, men måtte vente på gangen. Pedagogikken kunne imidlertid være svært så ufin. Jeg husker hvordan lektor Tønseth slår til en elev som famler med et tysk verb så blodet spruter. – Jeg blør, snufser eleven. – På tysk! brøler Tønseth. – Ich blute, stammer den vettskremte kandidaten. Hva skulle jeg kunne lære av slikt?

Vær deg selv, uten fakter og jåleri

– Første lærerjobb ble i Kristiansund i 1926. De tørket ennå klippfisken på de bare knausene. Jeg savnet skogen, der oppe blåste det støtt.

Her var jeg helt overlatt til meg selv, ansikt til ansikt med mine første elever. I de første timene var jeg livredd – men det gjaldt å finne sin form, sin egen stil som lærer. Elevene merker fort hvem de kan godta, og hvem de ikke kan godta. Tre ting er viktige: du skal være deg selv uten fakter og jåleri, du skal ha et jevnt, godt humør og du skal kunne ditt fag og holde deg ajour.

Det var andre skjær i sjøen enn de rent pedagogiske for en nybakt lektor i en småby. Man måtte gå på visitt, til eldre kollegaer og annen prominens. Man leverte sitt visittkort, man ble traktert med portvin og cigar. Så kjøpte man selv cigarkasse og portvins­flaske og satt på sin spartanske hybel og ventet gjenvisitter. Jeg fikk forøvrig senere høre at en av byens fineste familier var dødelig fornærmet fordi lektor Nerdrum hadde uteglemt dem på sin visittrunde.

Årene i Kristiansund var en slags innkjøringstid. Om det var Øst­landsnaturen som lokket skal være usagt, men i 1929 søkte jeg og fikk lektoransettelse ved Fredrikstad høyere skole, Den gule anstalt, i Ferjestedsveien.

Dyktige lærere og markante personligheter

– Jeg ble tatt godt imot av rektor James Borchsenius, en lun, elskverdig herre som lot unge lærere få armslag og ansvar. Borch­senius var fra Skien, og en stor beundrer av bysbarnet Ibsen, noe hans elever grundig fikk merke.

Ennå var tidligere rektor August Western ansatt ved skolen. Det var ikke fritt for at han behandlet sin etterfølger med en viss overbærenhet. En dag hadde Borchsenius fått den rabiate idé å fjerne hvitmalingen på de nederste vindusruter: skolen skulle åpne seg mot samfunnet, mot livet. – Det må da føre til mye bråk, sa Western. – Bråk, stusset Borchsenius. – Ja, bråk når elevene stadig må flyttes bort til vinduet for å få kontakt med verden utenfor.

Jeg var blant de yngste på lærerværelset. Når språkforskeren dr. Western hadde skrevet en vitenskapelig artikkel i for eksempel «Mål og Minne», kom han av og til bort til meg med manuskriptet. – Kan De være så elskverdig å se igjennom dette, lektor Nedrum? Slikt styrket selvtilliten.

Det var et solid kollegium i Ferjestedsveien, en flokk faglig dyktige pedagoger og en rekke markante personligheter.

Vi hadde blant oss realister som Aas, preseterist fra Universi­tetet, en blendende lærer som senere flyttet til Katedralskolen og dessverre døde i altfor ung alder.

Eller cand. real. Kristian Jansen som kom samtidig med meg. Han kunne også sitt fag til fingerspissene, han var den han var og stelte godt med sine klasser.

Lune, gemyttlige lektor Kirkhusmo, hadde et lyrisk sinn og et rolig forhold til jobben: – Nei, nå får vi se hva vi skal ha i dag, sa Kirkhusmo og ruslet omsider av gårde til klassen.

Lektor Jens Jenssen kom fra Nord-Norge, historie var hans hoved­fag og det gikk frasagn om hans historieundervisning. Jenssen var notorisk kommunist, det ble nok skumlet litt om at han blandet politikk inn i undervisningen, men senere ble han jo rektor i Sarpsborg, så noe yrkesforbud ble ikke praktisert den gangen.

Jeg pratet ofte med lektor Sparre, en eldre, fredelig herre som puslet rundt i bygningen og en dag kunne si: – Ja, i dag er det heldigvis den 25. Jeg tok ikke poenget, men Sparre forklarte:

– Ja, De vet det er jo lønningsdagen. Jeg stusset. Det kunne vel ikke spille noen rolle for han, han hadde toppgasje og tjente 9.000 kroner i året mot mine 4.500. Vel, lønningen kom i kontanter, i sirlige små lønningsposer som vaktmester Bilet hentet hos kemneren og brakte til skolen pr. sykkel. – Jeg sliter som en hest, var myndige vaktmester Bilets stadige omkved. Og det gjorde han kan hende også, han hadde blant annet vintertid med å bære koks og ved til samtlige ovner på skolen.

Det var en hel flokk lærerinner ved Den gule anstalt. I farten husker jeg frøken Samuline Johannessen, frøken Suleima Aamodt og frøken Bertel. De hadde vanligvis lærerskolen, underviste gjerne i tysk og norsk og kunne sine fag til fullkommenhet. De hadde sitt eget lærerinneværelse der en av de eldre holdt kustus og kontroll med at korrespondansen mellom manns- og kvinneside ble holdt på et sømmelig nivå.

Da Sande fikk den store inspirasjonen

– Nye ansikter dukket opp på lærerværelset på 30-tallet. Mange søkte seg til Oslo, ikke fordi de vantrivdes i Fredrikstad, men hovedstaden lokket med et kommunalt tillegg på 2.000 kroner, et svimlende beløp for en lektor nederst på lønnsstigen. Jakob Sande, lektor og trubadur, helst det siste, gjorde sin entré. En dag kom jeg tidlig på skolen, Sande er allerede på plass. – Tid­lig på’n, Jakob? – Jau, klokka seks i dag fekk eg den store inspirasjonen. – Få høre! – Nei, det går ikkje så fort. Noen dager senere kom Sande hjem til meg. – Nå skal eg lese noko som er betre enn både Ibsen og Garborg. Og så leste han «Guten og hesten».

Thor Bøhn – en betydelig kunstner med pensel og palett og med lysende interesse for filosofi og folkediktning. Jeg husker et lærermøte hvor lektor Bøhn tok oss med til sitt elskede Halling­dal med treskurd, rosemaling og folkeviser – det satt i sinnet i lange tider.

Olaf Lund – han er det ikke noe annet enn godt å si om. Han har lært halve byen om x og y på sin helt uforlignelige måte. Enkel og endefrem i all sin ferd, og hadde det kronglet seg alldeles til i et lærerråd – en lun replikk fra Lund avgjorde saken.

Arne Oliver Hansen – den trauste gutten fra Nabbetorp, i tråd med den beste folkelærertradisjon var skolen for han mer et kall enn et levebrød. Og mange, mange flere.

De fleste var nydelige unge mennesker

– Skolen hadde vært et litt stusselig sted uten elever. De første i Kristiansund var litt vanskelige å få tak i, litt snaue i svarene, litt tilbakeholdende – du måtte strekke deg ordentlig for å få kontakt. I Ferjestedsveien gikk det lettere, elevene var livligere, ledigere, mer utadvendte, var fort med på notene.

Da jeg gikk på Kongsgaard skole, var den videre utdanning stort sett forbeholdt barn fra de høyere samfunnsklasser. Nå, utover på 30-tallet holdt de brede lag sitt inntog i skolen. Sønner og døtre av lavere funksjonærer, håndverkere, små forretningsdriven­de, ja, du fant til og med barn av værstekæller og skotøyarbei­dere på trepultene i den gule bygningen i Ferjestedsveien.

Jeg har hatt noen tusen elever i årenes løp. Jeg husker mange av dem, de var nydelige, unge mennesker alle sammen.

Vi startet med lille Marius, vi får slutte med en historie fra den andre siden av kateteret. I 1931 førte jeg mitt første kull frem til eksamen i Fredrikstad. Som de fleste nybegynnere fikk jeg opp et parti i muntlig – i norsk. Sensor kom fra Sarpsborg og var mer opptatt av å kontrollere lærer enn elev. Han stilte med en spørsmålsliste så lang som et vondt år. Vi startet kl. fem om ettermiddagen. Kl. 11 pågikk ennå seansen. En lett betuttet rektor Borchsenius dukket opp: – Hva skal dette bety, er dere ikke ferdig ennå? – Nei, måtte jeg innrømme, – han forlanger det slik. Jeg treffer av og til elever fra mitt første kull – det er en 10-12 stykker igjen. Gerd Wilhelms minner meg alltid på «du husker vel da vi var oppe i muntlig, rektor Nerdrum?»

Trykt i Demokraten 1990