Tusener sto bak oss

Harald Olsen, 85, NKUer, fant raskt sin plass etter 9. april. Organisator, kurer, agitator. Det endte med dødsdom på Akershus. 9. februar 1945 ble fem ropt opp for å skytes. Harald Olsens navn ble ikke nevnt. – Jeg har ofte mine kamerater i tankene, sier motstandsveteranen.

Sommeren 1940 var kona og jeg på et møte ved Skjærsjøen i Nordmarka. Mange kamerater fra ungdomslaget var samla. Arvid G. Hansen tok ordet og sa at det var mulig å bygge sosialismen i ly av tyske bajonetter. De fleste mente at det måtte være riv, rav ruskende gærnt. Arne Gauslaa sa det slik: – Første oppgave er å jage de tyske okkupantene ut av landet. Så kunne en starte arbeidet med å trygge demokratiet og gjeninnføre sosialismen.

Vi måtte få tyske, antinazistiske flyktninger av veien. Jeg var godt kjent på Leiegårdskontoret og skaffet blant annet Hans Holm og en tsjekkisk jødinne en leilighet i Lakkegata. Hans Holm klarte seg som illegal motstandsmann gjennom hele krigen. Jødinnen ble arrestert og endte i gasskammer.

Inntil Arbeideren og Klassekampen ble stansa og partiet og ungdomsbevegelsen forbudt i august 1940, drev vi regelmessig møtevirksomhet. Etter forbudet fortsatte vi, men i det skjulte. Møtene holdt vi hjemme hos hverandre. Samtidig starta vi arbeidet med å danne grupper av nære sympatisører og folk med antinazistisk holdning på siden av det ordinære partiapparatet.

Sjøl var jeg ansvarlig for å bygge ut grupper innen kommunen. Fra min egen arbeidsplass i Akersgata hadde jeg med blant annet Hans Heli, en gammel NKUer, og Juul Kvaale. Møtene holdt vi ofte i Juul Kvaales leilighet i Hallinggården. Formannen på Prins Christian Augusts Minde kom tidlig med i virksomheten. På Rådhuset hadde vi et par mann. Armand Stang i Bad og friluft organiserte grupper innen den etaten.

Lett å være etterpåklok

Større møter holdt vi gjerne på de forskjellige fagforeningenes feriehjem i traktene rundt Oslo. I juni 1941 var en del av oss, partimedlemmer og andre, samla på Sten, Jord og Sementarbeidernes feriehjem i Enebakk. Tidlig søndag morgen kom Roald Halvorsen syklende utover. Tyskerne hadde gått til angrep på Sovjetunionen. Det gjorde et sterkt inntrykk.

Odin Nygaard og Kaare Hagen sykla for AIF. De dro inntil byen for å rekognosere. De kom tilbake og sa at å se til var alt rolig. Noen arrestasjoner hadde de ikke hørt om. Men vi dro ikke innover i samlet flokk, men to og tre i slengen. For sikkerhets skyld overnatta kona og jeg hos Kaare Hagen før vi gikk på jobben neste dag. Snart gikk folk som Arvid G.Hansen, Ottar Lie, Just Lippe og Arne Gauslå i illegalitet.

På jobben fikk vi Polititidende. En dag sto bildet av Just Lippe på første side. Jeg pleide å stikke innom Folkets Hus kafé etter jobben. Inn døra kom Just Lippe. Jeg viste ham bladet: – Å, faen, sa Lippe og forsvant. Han hadde fått med seg bladet. Det ble trøbbel på kontoret da årgangen skulle bindes inn.

Samtidig som de gikk under jorda, fortsatte de ledende folka i de verva de var valgt til. Å være etterpåklok er lett. De burde vært sjalta ut og erstatta med mindre kjente kadre. At det ikke skjedde, fikk vi svi for senere.

Jeg fortsatte arbeidet med å bygge ut gruppene. De som var med, måtte aktiviseres. Folk som var på flukt måtte skaffes dekksteder. Vi hadde dekksteder rundt omkring på Grünerløkka, på Høybråten og så langt av gårde som i Hallangen.

Det trengtes klær og skotøy, rasjoneringskort for mat og tobakk. Kameratene på Prinsen gjorde en stor innsats i dette arbeidet. Det trengtes penger. Tusener av kroner ble samlet inn av våre folk rundt på arbeidsplassene.

Under tyskernes aksjon mot studentene var det bare vår rute over Fetsund og Bjørkelangen som var intakt. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle møte to utsendinger fra London oppe i Åneby. De skulle spytte penger i kassa for å drive apparatet. De kom ikke. Tyskerne visste om møtet. Jeg fikk slengt det i trynet da jeg ble forhørt på Victoria terrasse.

De illegale avisene begynte å komme. Den eneste jeg hadde direkte kontakt med, var Radio-Nytt som ble trykt i ei hytte oppe på Lørenskog. Leo Danielsen sto sentralt i det arbeidet. De andre kom fra ukjente steder. Enkelte syntes det ble kjedelig å stå på et hjørne i timevis og vente på ei avispakke som kanskje ikke kom. De ville ha mer action. John Schau var en av dem. Han ble med i Pelle-gruppa. Jeg kjente igjen stemmen hans etter at de var dømt til døden av tysk standrett, satt bak lås og slå i tårnet på Akershus.

De ligger trygt under seks fot jord

Studiemateriell skaffa vi fra forlagene eller laga det sjøl. Vi hadde ei lærebok om Norges frihetskamp gjennom tidene. Marxistisk analyse var det nok ikke, men god nok til vårt bruk. Ei jente som satt på kontoret til Jern og Metall skrev stensiler. Stensilmaskinen hadde jeg på laboratoriet på Ullevål sykehus der de drev med obduksjoner. Vi regna med at det var temmelig trygt for tyskerne.

Prosektoren var en kald, fin kar. Jeg hadde sveiva ut noen flak om hvordan drive det konspirative arbeidet. Jeg ba prosektoren brenne makulaturen. – Har du gjort det, spurte jeg neste dag. – De ligger trygt, de ligger under seks fot jord på Nordre Gravlund, sa prosektoren. Jeg plasserte dem i magen på likene istedenfor treull, og sydde igjen.

Arbeidet tok så mye tid at jeg gikk under jorda. Jeg sa opp jobben i kommunen. Partiet lønna meg med 75 kroner uka. Fiskvik, gjennom kureren Gunnar Fjeldstad, betalte meg pengene. Kona mi var også illegal. Hun jobba på forsyningsapparatet. En tid bodde vi i leiligheten til Ludvig Folden på Torshaug, en tid på en hytte på Lørenskog. En periode holdt vi til helt ute i Heggedal.

På ett legitimasjonskort het jeg Svein Lund, på et annet var jeg Andersen. Partinavna mine begynte gjerne på J, som Jakob, Jens og Jack.

Jeg hadde mange tråder i handa i kurerapparatet. Sjøl var jeg kurer til og fra ledelsen i Oslo. Poststeder kunne være en melkeforretning eller et skomakerverksted. Etter at en del av ordninga var blitt rulla opp, gikk vi over til å møtes ute, i en park eller på et gatehjørne.

Beskjeden var: ble en kurer tatt, skulle han oppgi det forrige møtestedet. Jeg sto og venta på hjørnet av Uelandsgata og Arendalsgate. Senere fikk vi vite at en jente hadde blitt arrestert og i forfjamselsen røpet møtestedet. Plutselig kommer Armand Stang syklende i vill fart: – Kom dere vekk, for faen! Det kryr av gestapister her. Jeg ser de stormer mot kureren fra centralen. Kureren tar veska si og dæljer til gestapisten i ansiktet. Han kom seg løs og vekk, det samme gjorde jeg. For denne gangen.

Kaare Hagen var tatt. Jeg fikk beskjed: – Neste gang kan det være deg. Jeg skulle trekkes ut av Oslo. Osloledelsen med Arne Gauslå og Ottar Lie holdt i 1942 til ved nordenden av Stensfjorden. Senere flytta de ned til ei hytte i Vikersund. Jeg tok veien til Hønefoss og der traff jeg Gauslaa og hadde et møte med ledende kamerater i Hønefoss i ei jernbanehytte. Gauslaa hadde med seg sykkel og var fast bestemt på å dra tilbake til Vikersund. Jeg hadde med kurerpost og dro videre til Hadeland.

Da jeg skal dra tilbake, kommer Engelsgård mot meg på stasjonen: – Det er deg jeg leter etter. Du må ikke dra til Modum, Gauslå og Senju er skutt og de andre er tatt. I stedet dro jeg til Oslo og fortsatte på apparatet.

Jeg fikk i oppdrag fra sentralen å stable en ny ledelse på beina i Oslo. Eugen Wiik sa: – Få med Arthur Andersen. Han ble politisk leder. Odd Eidsvold ble kasserer. Åsmund Beckholdt skulle ta seg av arbeidet i fagbevegelsen. Organisasjonsleder ble Bjarne Rolstad. Sjøl fortsatte jeg arbeidet med å koordinere arbeidet. Ledelsen hadde møter regelmessig: En gang på Korsvold, en annen gang i Maridalen og en gang helt oppe på Ringerike. Kurerer kom og gikk. Nicolai Danielsen, som jeg kjente før krigen, holdt kontakt med sentralforlegningen og Furubotn. En annen rute, fra Rogaland, gikk til kodenavn fru Luna, som bodde i den gamle skarpretterboligen på Galgeberg. Der ble den hentet og sendt videre. I slutten av 1943 hadde vi bygd ut et system som etter forholdene fungerte bra.

Din verdammte brilleslange!

I juni 1944 fikk vi plutselig ordre: Hele ledelsen skulle ut av Oslo. Ny ledelse skulle på plass. Arthur Andersen og deg dro til Hønefoss, de andre skulle videre til sentralforlegningen. Vi ble noen dager på Hønefoss. Deretter dro Arthur Andersen, Anne Århus og jeg til ei hytte oppe på fjellet. Hytta tilhørte en bondegård.

Til gården kom det en gjeng i knickers, vindjakke og Stengun. De sa de var motstandsfolk fra England. Om det fantes noe slikt her i distriktet? Gutten på gården, en enfoldig figur, viste dem vei til hytta. De storma inn. De tok oss på senga. Sjøl sto jeg der i bare trusa. Colten min hadde jeg lånt til Armand Stang. De brølte og herja: – Du, din verdammte brilleslange, fikk jeg mitt pass påskrevet. De dunka og piska på oss. De to norske gestapistene, Kirsebom og Såtvedt, var like jævlige som tyskerne. De satte på oss håndjern. Så lot de oss snuble foran bilen på vegen ned til bygda.

Derfra gikk ferden via Hønefoss til Terrassen og Akershus. Mildred, kona mi, holdt til sammen med Willy Wiik og kona hans, Solveig og guttungen deres, Svein som var seks år, på ei hytte inne ved Rælingen. Da de hørte jeg var tatt, ville de sende henne til Sverige. Hun nekta. – Det er her kampen er, sa hun.

Tyskerne drev razzia i Østmarka på jakt etter flyslipp. Hele flokken ble arrestert. Tyskerne drev dem foran seg gjennom mo og myr mens de svei av alle hyttene i området. Kona mi ba en tysker om å få tre av på naturens vegne. I stedet for å gjøre sitt fornødne, satte hun i å løpe. De hoia og skrek og skjøt etter henne. Hun kom seg unna, men gikk et par døgn og vasa i Østmarka. Hun støtte på en leir med ungdom fra motstandsbevegelsen. Blant dem var fem russere som de hadde klart å få ut av leiren på Etterstad. Gerda Strand Johansen var der og tolka. En av russerne laget et sigarettetui av aluminium til kona mi. På etuiet graverte han inn Elsa, som var dekknavnet hennes. Senere kom kona mi til å ligge i dekning hos Birger Eriksen på Kambo og organiserte mel fra mølla til gutta på skauen.

Jeg ble henta fra Akershus. På Terrassen satt en tysker og en nordmann på hver side av bordet. – Jaså, sa tyskeren. Her har vi altså Harald Olsen, alias, Stein Rud, alias Andersen. Han ramsa opp alle dekknavna mine. Jeg tenkte: – Nå har altså den sprukket, nå har den … Jeg sa at det eneste jeg hadde gjort, var å samle inn penger til familiene til de som satt inne.

– Ta av deg brillene, sa den ene. Nå begynte den alvorlige delen. Jeg fikk jævli’ mye juling. De dælja løs annenhver gang, fra hver sin side. Til slutt svimte jeg av. De hev meg ned i en celle i kjelleren. Jeg blødde fra ørene. Dagen etter var det tilbake til Akershus. Til nå hadde Arthur og jeg sittet i den vanlige fengselsbygningen. De hadde skutt en fem, seks stykker så det var blitt plass til meg i tårnet.

Alt i alt satt jeg 11 måneder på Akershus. Jeg fikk aldri lufte, aldri bade, aldri skifte klær. Jeg fikk ikke motta brev. Til slutt så jeg ut som en fillefrans.

-Har du fått mye juling for min skyld?

En dag kom en gestapooffiser ned på fengslet. Gestapo hadde fått beskjed fra Tyskland at dødsdommer kunne avgjøres som kontorsaker. Først ble Frans Aubert kalt inn, deretter Asle Grepp og til sist jeg. Gestapisten leste opp dødsdommen og spurte etter pårørende de kunne sende etterlatenskapene til.

Jeg satt i celle sammen med Asle. Det fantes ingen køye, vi lå på sementgulvet. Første kvelden var det vanskelig å sove. Fra vinduet så vi de kjørte ut en galge og syv kister. Vi regna med at de var for oss. Etterpå hørte vi at de hadde hengt syv matroser som hadde gjort seg skyld i«Fahnenflucht» om bord på Emden.

Etter hvert kom det dødsdømte fra hele Norges land. En kar fra Linge- kompaniet i uniform, et par trøndere, en nordlending som hadde frakta i land våpen fra en u-båt. Kjentfolk kom: Erland Hovde fra Osvald-gruppa, Armand Stang som var tatt på Hønefoss. – Har du fått jævli’ mye juling for min skyld? spurte Armand.

Så kom Pelle-gruppa med dødsdom etter standrett. De satt i cella ved siden av meg. Etter noen dager hørte jeg at de drev og gravde seg gjennom veggen.

En kveld vaktene hadde fest, hørte vi en to, tre sten falle ned i gården. – Nå stikker de, tenkte vi. De klarte det ikke. De ble tatt. Vi ble jaga ut av cellene og stilt opp med nesa mot veggen. Så gikk de løs med pryl. Pelle- gruppa fordi de hadde rømt, vi fordi vi ikke hadde varsla.

De fleste av oss tok det kaldt og rolig. Bare en fikk det vanskelig da det gikk mot jul. Han skjelte og smelte, sparka i gulvet og nekta å blende.

Vi hadde blitt enige om at Asle Grepp skulle holde nyttårstalen. Han snakka om to andre som hadde sittet i tårnet: Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Begge hadde blitt fengsla fordi de satte seg opp mot undertrykkelsen. Asle leste til slutt diktet av Per Sivle: Merket det stend om bæraren stuper. Da Aksel Lund hadde blitt sendt over til Grini, fikk jeg en liten flaske hårvann av ham. Asle og jeg blanda hårvannsspriten i kaffeerstatningsskvipet og skålte for det nye året.

Natt til 9. februar 1945, etter at vi hadde sovna, ble lyset slått på. De leste opp fem navn: Asle Grepp, Frans Aubert, Erland Hovde og Armand Stang. Mitt var ikke blant dem. Da han gikk ut, sa Asle: – Hvis du overlever dette, så hils til mor min.

Vi satt på Akershus til rett før 8. mai. Da ble vi overført til nr. 19. Dit kom Harry Søderman. Han sa: – Dere er fri. Jeg dro opp til Rachel Grepp og overbrakte hilsenen.

Trykt i avisa Friheten 2000